Bridgehill

Flyttemelding

2007-12-25T13:31:00.000+01:00

Jeg har nå byttet "husvære", fra Blogger til WordPress.
Den nye adressen er: http://bridgehill.wordpress.com/
I innlegget under skriver jeg noe om hvorfor jeg nå prøver ut en ny vert.

Hoi bioi hoi paralleloi

2007-12-23T20:30:00.000+01:00

Overskrifta betyr ”de parallelle liv” og er navnet på hovedverket til Plutark (Ploutarkhos, ca. 46 – 120).

Et søk på ”parallelle liv” ga mange spennende treff, fra litteratur og brutal virkelighet til blogger. Her er det uvanlig mye som inviterer til utesking, men det blir ikke nå.

For tiden lever jeg parallelt med denne “gamle” Bridgehill på Blogger og stort sett samme Bridgehill flyttet inn på WordPress. Det minner meg om når min eldste sønn, som heter det samme som meg, flytter hit eller dit. Da havner alltid en del av min post hos ham.

Det er noen småting i Blogger som irriterer meg. Jeg prøver meg i Wordpress for sikkert å finne andre ”ting” å plages med. Og for å lære meg. Den utløsende faktor var muligheten til å laste opp flere fil-typer. Først og fremst til bruk i jobbe- og ikke blogge-blogger. Uansett, det viktigste er bildene og de verbale formuleringer de inspirerer til. Hva har WordPress å tilby når det gjelder bilder? Bridgehill går nå i dvale på Blogger mens han på WordPress lusker ute av og til, når han er i humør til det.

Parallelle liv, motsetninger eller deler av helheten. Jula har mange slags meninger, tradisjoner og uttrykk. Måtte alle få det godt med sine versjoner og du med din.

Neste år, når hytta forhåpentligvis er ferdig, skal jula feires på Kjerringøy. Der er verden fin nok som den er, uten pynt. Som Strandåtindan sett fra hytta (bildet over).

Mørk og lys årstid?

2007-12-08T18:11:00.000+01:00

Samme sted, med nokså nøyaktig et halvt år i mellom. Øverste bilde tatt 4. desember, det nederste 2. juni. Jeg sto bak naustene på Kjerringøy handelssted og fotograferte sørover. Fjærekjerringa til venstre, Landegode i midten.

Mykje lys og mykje varme, eller lite lys og frost i lufta. Hvilket lys og hvilke farger som betar mest, er umulig å avgjøre. Takk for forskjellene, kontrastene, fargenyansene – og årstidene.

Kjerringøy i advent

2007-12-04T18:47:00.001+01:00

Bildene er fra dagens utflukt. Det første viser Fjærekjerringa. Se bildet lenger ned av samme "dama" på nært hold - i et helt annet lys. Så forskjelling hun "pynter" seg - fra lys og lekker til mørk og mystisk. Like innbydende i begge utgaver.
På bildet i midten Landegode, Sørfugløy og Sandhornet, fra høyre mot venstre.
Det siste bildet er av ..., ja kirka med Kvarven til høyre bak.

"Alle" skal gifte seg på Kjerringøy. De kommer helt fra USA for å gjøre det. Hvis du går i giftetanker, må du bestille et år i forveien.

For en dag! Og dette kalles mørketid? Selv om sola er under horisonten, bades sørhimmelen i skinnet. Jo lenger nord, desto høyere må toppene være for å bli forgylt.

I mot- og medvind

2007-12-02T21:06:00.000+01:00

Endelig, noe jeg har sett frem til lenge – sesongens første skitur. Etter to tidligere svikefulle snøfall, måtte jeg benytte den tredje muligheten. Uansett. Lite snø gjorde at jeg valgte fjellskiene. Da jeg runda åsen som gir huset vårt ly fra austavinden, fikk jeg en praktfull dag midt i fleisen. Det tar fire minutter å gå til Maskinisten der skiløypa begynner. Vinden dro så sterkt på at jeg hadde min fulle hyre med å holde skiene i hendene.

Så bar det innover (nå med skiene på beina). Vindstyrken vekslet fra liten til sterk kuling. Over Golan (en høyde oppkalt etter et annet hustrig sted) var det heftig. I vinterkuling tar vinden opp i seg store mengder usynlige ispartikler og snø som ansiktet piskes med. Når kulingen blir sterk, er det umulig å holde øynene åpne. I kinnene er ikke massasjen så ubehagelig, men på øyelokkene blir stikkene smertefulle.

I Tronengløypa er det ei lang, flott utforkjøring der det ofte går i forteste laget, i hvert fall på langrennski. I dag måtte jeg stake ned i motvinden.

Etter hvert ble åpent lende erstattet av granskog, stadig større. Vinden og suset flyttet seg fra bakken og opp i tretoppene. Enkelte steder var det helt stille, øredøvende stille.

På Bestemorenga var det bare behagelig. Unger i lek med ski, snowboard, kjelker og akebrett. Der traff jeg en gammel kompis på 90 år. Vi sto og frydet oss over å være ute på ski, og akkurat der. Mot oss kom ei bitte lita rosa jente, kanskje to år, sammen med foreldrene sine. ”Hun gjør som jeg, prøver å få kontroll over kroppen sin”, sa 90-åringen.

Ned Hjorthammarløypa var jeg glad for stålkantene. I medvind og med stein og gress stikkende opp, ble min balanse satt på prøve. Det gikk frydefullt godt, men det tar noen turer før refleksene er som de skal være.

I dag har jeg virkelig kjent på været og tilværelsen. Livet er på sitt beste når det kjennes i fjes og skrott. Rødfargen har ennå ikke forlatt kinnene. Jeg ser ti år yngre ut, og alderen er halvert. I kveld blir det en konjakk.

Fra dagens tur, sørover mot Vågøyvatnet.

Mørketid, bilder og ordbilder

2007-11-28T23:56:00.000+01:00

Uten mørketida, hadde jeg ikke fått øye på lyset som annet enn lys. Jordas rotasjon og bane rundt sola gjør at solas vinkel på himmelen endrer seg kontinuerlig. Den skeive aksen gir oss lengst nord (og de lengst sør) vekselvis midnattsol og mørketid. Denne fysiske innretning, sammen med optiske fenomen knyttet til lysbryting, gjør at både mengde lys og fargeskala endrer seg fra dag til dag. I tillegg kommer værets påvirkning som kan gi de mest fantastiske effekter.

Alle disse forandringer og sjatteringer setter jeg ekstra pris på nå når lyset svinner frem mot vintersolverv. Min verden er på sitt vakreste når fiolett og indigo setter sitt preg på alt. Jeg er et vintermenneske, og til helga er sjansene for sesongens første skitur store.

I disse blå dager opptar jeg meg mye med andres ord. Jeg leser student-tekster til øyet blir lite og tørt. Altfor sjelden kommer det ord, uttrykk, passuser eller fortellinger med vinkling eller brytning som får studenten og saken hun opptar seg med til å skinne med sin egen nyanse. Det meste er som lys og vær på ekvator – forutsigbart.

Hvordan studentene nå skriver om hva det skal være – jeg må prøve å kommentere på en opplysende måte, slik at de selv kanskje kan se at det er mer i mye enn tatt for gitt, og at veksling mellom bredt og nært fokus kan få frem ulike perspektiv. Både i min fotografering og i studentenes tekster blir det for mye standard vidvinkel.

Lysets dragning, og behov for sjelelig balsam, gjør det godt å komme seg ut. Det blir det noen bilder av. I ledige kveldsstunder finner jeg stor glede i å bruke bildebehandlingsprogram til å finne ut hva slags lys jeg har klart å fange digitalt. Det har resultert i ei nettside der jeg bruker Dina som påskudd til å publisere bilder fra turer i alle de landskaper Salten byr på – i all slags lys. Så kan jeg i perioder, når arbeid med sensur og annet gir ordtørke i bloggen, veksle til nettsidas mer visuelle og uforpliktende uttrykk. Jeg har innsett at jeg aldri kan eller vil kunne blogge regelmessig. Til det er jeg altfor mye av og på, turbo eller tomgang, må gjøre små ting for å holde ut med de store og omvendt.

Viktigste grunn til å holde liv i blogginga er nettopp det jeg savner hos studentene, originale og autentiske tekster, særegne funderinger og fortellinger fulle av godt språk og metaforer – i din blogg. Og så de egentlige bildene noen av dere byr på, enten de er fotografisk flotte, viser natur og miljø, eller er fantastiske hverdagsskildringer. Når du skriver og/eller fotograferer slik at du blir tydelig for meg i din verden, berører du meg og min. Noe er akkurat som meg selv, andre uttrykk er mer ukjent utfordrende. Det mest eksotiske er ofte det du har sett som alt annet enn trivielt. Slike impulser får jeg for lite av andre steder.

Opplevelser skaper bilder, og de bildene som jeg fremkaller i min bevissthet eller digitalt, eller de jeg ”får” hos andre, fører i blant til at jeg føler for å skeie ut med ord. Da kommer det kanskje en bloggpost.

Bildene er tatt på Kjerringøy 27. november. Det første fra Middagshaugen mot Steigen, den andre er av Fjærekjerringa. Om henne er det et sagn. Det kommer kanskje en annen gang.

Berget det blå

2007-10-30T18:02:00.000+01:00

I stedet for den vanlig kveldsturen i mørke (og oftest regn), ble det i dag mulig å dra ut mens det enda var sol og lys. Og for et lys. Bortenfor Vågøyvannet, Soløyvannet, Saltenfjorden og Skjerstadfjorden lå de der og lokket – fjellene i Sulis. To breer, Blåmannsisen og Sulitjelmabreen, og godt inne på den siste, bare noen meter fra svenskegrensen, stikker majestetene opp, Knekten, Dama og selveste Suliskongen – 1907 moh. Vaknacohkka og Stortoppen står som portvoktere på hver sin side av brefallet og passer på at ingen uvedkommende slipper inn.

Bare vent til i februar, når dagene blir lange nok til å nå langt nok inn på ski – da kommer jeg på besøk.

Inspirasjon og påvirkning

2007-10-21T20:56:00.000+02:00

Etter en periode med reising og mye jobb, har det tatt tid å komme i bloggemodus igjen. Når hodet og tida fylles med trivielle og profesjonelle gjøremål, blir det ikke plass til så mange frie tanker.

Det er når jeg er ute jeg føler meg mest fri. I dag ble det endelig anledning til en lang tur i marka. Etter uker med regn var det til og med oppholdsvær. Voldsomme bekker. Vått og gjørmete på stiene, men i skitraseene tørt på grunn av gode grøfter og drenering. Mildt, med et nesten umerkelig, varmt, sørlig drag. Gult gress og brune bregner mot grønn einer og gran i sølv. Selja klarer ennå å holde på bladene sine. Ei sjur som fulgte oss fra stolpe til stolpe i lysløypa, først kanskje for å erte, så for å holde oss med selskap. Blikkstille Vågøyvann med fiskevak. Da bobler blodet og det spraker i knotten. I takknemlighet over å være til, være en del av alt dette, dukker det opp tanker som kanskje kan bli til noe i bloggen. De visuelle bildene konverteres til språklige. Det kan faktisk virke som jeg ikke er i stand til, i humør til, har lyst til å blogge uten det mentale løft en høyere himmel gir.

Og så traff jeg den lille, "røde" dama, i dag med bare litt rødt i den ellers blå jakken, grønn turbukse, fjellsko. Vi møttes midt i en lang bakke, hun på tur opp, jeg og Dina nedover. Bratt og glatt, vi hadde begge fokus på Dina. Den lille dama med stivt blikk, jeg for å få hunden til å passere rolig. Jeg vet ikke om hun kjente oss igjen. Bloggen forteller at det er seks søndager siden vi sist møttes. Kanskje det høver bedre med noen vennlige ord neste gang?

Endorfiner er kroppens eget rusmiddel. Kroppen produserer endorfiner når vi ler, ved seksuell aktivitet, når vi har smerter, men fremfor alt når vi bedriver fysisk aktivitet.
Sol og stjerner kan hos meg også fremkalles av musikk eller bilder, av poesi eller prosa, en post eller en kommentar i en blogg. Det er bare så vanskelig å få tatt inn passelige doser jevnlig.

Det gjør også godt å tenke på noen, og å bli tenkt på – ei særdeles god påvirkning. Også til å blogge.

Jeg avslutter med to bilder fra ett av stedene jeg nettopp har vært. Bildene viser også den eneste tåkeklokka i drift ved noe norsk fyr. Den måtte vi prøve. Vakker klang over innseilinga til en fin by - og ikke én tåkedott.

Høstfarger

2007-10-01T10:58:00.000+02:00

Jeg blir borte noen dager. Så får bloggen hvile med to bilder fra helga, det siste tatt lørdag kveld, det andre søndag.

Hele mennesker?

2007-09-26T15:44:00.000+02:00

Bak et skjermbrett i korridoren i en travel kirurgisk avdeling ligger det en eldre dame. Hun føler seg meget syk og redusert. Hun ligger der og blir mer og mer ulykkelig. Prøver å skjule tårene som triller. Det er stor trafikk i korridoren, men ingen synes å legge merke til henne eller stanse opp. Ingen snakker med henne om de mange tankene hun har, usikkerheten for fremtiden og den angsten hun føler. Visitten går. Sykepleierne og legene løfter på dynen, vurderer hevelsen på benet, snakker litt seg imellom om eventuelle nye undersøkelser og går så videre med et nikk til pasienten og ønsker henne en god dag!
Da sykepleierne senere ble spurt om det var mangel på tid som gjorde at de ikke tok seg mer av pasienten, svarte de: ”Pasienten trenger jo ingen sykepleie!”

Den finske filosofen Eino Kaila har en personlighetsteori som tar avstand fra et slikt mekanistisk menneskesyn. Han fremhever helhetens betydning for personlighetsdannelsen. Mennesket er en unik og fasettert helhet, men det blir ofte ”delt” opp, beskrevet og ”behandlet” fysisk, psykisk, sjelelig, åndelig eller intellektuelt. Kroppens deler, hver med sin funksjon, er alle gjensidig avhengige og påvirkelige, og er i kontinuerlig interaksjon.
Mennesket er en tilsvarende del i den tilværelsen det er satt inn i – familie, venner, miljø, språk, land osv. Hvert individ er en del av menneskehelheten, og menneskene som art er et av naturens fenomener. Vi lever i naturen og av naturen, vi påvirker og påvirkes. Mennesket er i dette store kretsløpet som alt værende, fra den minste enhet til den uoverskuelige helhet, kosmos, altet som er ett.

Hvert enkelt menneske er et ledd eller en del i den store sammenhengen, et ledd som er unikt og som fyller en plass ingen andre kan fylle.
Menneskene er gjensidig avhengige av hverandre. Og enda mer avhengige er menneskene av naturen hvor de sår og høster, hvor solen opprettholder liv, skaper vekst, lys, vann, varme.

Slikt kan jeg gå og tenke på, der ute i naturen, ofte.

(De fleste ordene over har andre formulert. Kilden er naturlig nok, etter den innledende fortellingen, en sykepleier i Sykepleien. I min presentasjon har jeg gjengitt et utvalg med enkelte tilpasninger.)

Lese lokalavisen

2007-09-23T19:42:00.000+02:00

Lørdagen er eneste dag jeg tar meg tid til å virkelig lese aviser. Jeg er spesielt glad i gode feature-artikler. I Avisa Nordlands lørdagsmagasin er det blant flere to spesielle, gode skribenter. Den ene skrev denne lørdagen om e-fakturaens forbannelser, den andre om sin vidløftige oppvekst i etterkrigstidens Bodø, spekket med detaljer av stor interesse for en som bare har fått se byen etter gjenoppbyggingen. Kostelig lesing. Begge to er kjenninger. Den ene var kjæreste med tvillingsøstera til min første ordentlige kjæreste, den andre har jeg delt arbeidsplass med, Bodøs mest kjente Bodø-gutt.

På dagens tur med Dina var jeg spesielt oppmerksom på at hun også måtte få med seg siste nytt før vi begynte å strekke ut innover marka. Det en hund tar inn med nesen på veien fra heimhusan er som for meg å lese lokalavisa. Slik holder hun seg à jour med hvem som har vært forbi siden sist og i hvilket ærend, kjenning eller fremmed, gode eller skumle ”nyheter”. På kroppsspråket hennes var det visst bare godt nytt.

I dag ble det Hjorthammarløypa fra Grønnåsen skole til ski- og skytestadion på Bestemorenga og hjemover via Vågøyvannet. Hjorthammarløypa er siste tilskudd til ski- og lysløypenettet i Bodømarka. Den knytter en bydelsskole til. Mens jeg går der, tenker jeg på at bare to av Bodøs 25 grunnskoler er uten dirkete tilknytning til marka. Det er de to som ligger ytterst i byen.
I avisen står at det er 6.357 elever i grunnskolen i Bodø. Jeg lurer på om lærerne vet å utnytte herlighetene godt nok? Barn skal ikke ”sitte inne hele dagen å gjøre ingenting” som min yngste sønn sa det en gang han skule beskrive sin skoledag.

”Regn i bøtter og spann”, står det i avisen. I hele august og september så langt har Bodø bare hatt tre døgn uten regn. I august ble det nedbørsrekord, i september ligger det an til det. Hvis det fortsetter å regne like mye, vil det i september falle ned nesten 400.000 liter vann på tomta mi, i gjennomsnitt over 13.000 liter per døgn. Det er bra vi bor kupert, at det nordpå ofte er kort vei med godt fall fra fjell til hav. På turen i dag så jeg myrer som lignet mest på risåkre der de blekgule stråene så vidt stakk opp. Det er nettopp myrene sin formidable evne til å holde på væske som gjør at alt vannet blir ”borte”. Der myrene er gjort om til dyrka mark, blir det fort flom.
Enkelte steder hadde bekkene tatt stien i bruk som sideløp, men Vågøyvannet mangler fortsatt mye på normal vannstand. Så må vi også ha hatt en usedvanlig tørr og fin sommer i år. Det har jeg ikke glemt.

Jeg glemmer heller ikke denne dagen på en stund. Om dagens værmelding sto det i avisen at det først skulle bli overskyet med enkelte byger. Midt på dagen skulle det klarne opp og bli sol. Mot kvelden tilskyende igjen. Slik ble det.
Når været har vært så dårlig så lenge, er gleden over en fin dag desto større. Mildt, vindstille og en himmel som gikk fra grått til mer og mer blått. Sola varmet i nakken og bukselåret. Vi satt lenge på to benker og tok mange bilder. Noen av dem ble riktig fine.

Dina, som for to turer siden var et mareritt til å trekke (uten at jeg da skrev om det), var en drøm. Vi gikk så samstemte og fornøyde sammen. Kanskje var det det at jeg lot henne lese ”avisen” først som gjorde utslaget? Kanskje begynner hun å lære, å bli voksen? I neste måned fyller hun to år.

Til og med fuglene, som utover høsten blir mer og mer borte fra øyne og ører, var med oss på turen i dag. Vi både så og hørte dem som på en forsommerdag.

Hele dagens tur gikk i de løypene jeg har hatt så stor glede av i så mange vintre, titusenvis av kilometer og tusenvis av turer. (Ca. 60.000 km og ca. 2.400 turer etter et raskt overslag, treningsdagbøkene før i tida var mer nøyaktige.) Flere steder kunne vi se bortover til slalåmbakkene i Steinmoen. De lå der så innbydende i mykt høstlys. Mykere og enda finere blir de når snøen kommer.

På hjemveien kom vi til en lang nedoverbakke, om vinteren ei kjempeflott utforkjøring. Nederst i bakken er det ei dump. Den kalles av forståelige eller naturlige eller … grunner for damefallet. Som jeg gleder meg til vinteren. Men først skal vi ha mange flere fine høstdager.

En grå, men fargerik kveld

2007-09-21T21:31:00.000+02:00

I dag ble det en tur i kulturlandskap. Styrtregnet før turen gjorde det nødvendig med fullt hyre, inklusive Silva-capsen. Med caps er det mye lettere å bevege hodet i hetta.
Nå fikk jeg ikke bruk for hetta, for det kom bare noen få dråper mens vi var ute.

Bortover grønne jorder strødd med hvite høyballer. En himmel i alle grånyanser gjennomskåret enkelte steder av oransje solstriper. Noen få glimt av lyseblått mellom skyene.

I trærne på kirkegården ved Bodin kirke var det kaskader av opprømte, sortspraglete stær på tur sørover. Endene i dammen bortenfor syntes like fornøyde med at de ikke skulle reise. De var "kledd" i brunt, grønt og hvitt.

Rogna har vært rød ei stund. Bjørka begynner å bli gul. Bare or forblir grønn til bladene faller av. Den kan sløse med klorofyllet takket være sine nitrogenfikserende bakterier.

Vi har hatt den første nordvestkulingen. Det er høst. En fin, fargerik kveldstur med Dina.

”Jeg tar det for gitt at alle syns jeg er en idiot”

2007-09-20T21:29:00.000+02:00

Dette sa Anne Holt til Dagbladets magasin sist lørdag. Hun har klart å få seg til å tro at ingen liker henne. Derfor er hun helt uvanlig sosialt sky.

Hvordan kan jeg ikke like eller mislike ei jeg ikke kjenner?
Når jeg blir kjent med noen jeg ikke kjenner, er det ytterst sjelden jeg ikke liker ”det” jeg blir kjent med. Hvis jeg en slik sjelden gang skulle føle ubehag ved noe, er det sannsynligvis meg det noe ”galt” med. I går møtte jeg en kroat. Jeg ble litt usikker. I dag fikk vi snakket ordentlig sammen. Ubehaget var mine egne fordommer.

Benkene i Bodømarka

2007-09-19T20:35:00.000+02:00

Jeg har tidligere skrevet mye om Bodømarka. I disse fortellingene dukker det opp mange benker. En skulle tro jeg var i en park og ikke i ei mark.
Turen hjemmefra begynner riktignok i et område med formet landskap. Den store parken rundt det nærliggende sykehuset går over i markene til Nord-Norges største gårdsbruk, Bodin gård. Inntil den ligger Vågønes forskingsstasjon, en av enhetene til Planteforsk. Gjennom gården og forskningsstasjonen, fra Bodøsjøen og Bodøgård til Maskinisten (et område oppkalt etter en maskinist som bodde der og passet et lite kraftverk) går elveparken langs Bodøelva med stier og benker og bord og gapahuker og bålplasser. Mest glede av denne tilrettelegginga har kanskje barn og eldre. Det er flere friluftsbarnehager i området.

Fire hus bortenfor oss bodde det et eldre ektepar, hyggelige og svært turglade mennesker. Kristian døde i vår etter å ha vært skral i noen år. På slutten gikk han og Synnøve, så ofte han klarte, formiddagstur til en bestemt benk der elva gjør en sving. Der så jeg dem ofte sitte og drikke kaffe. Jeg bruker ti minutter dit. De hadde god tid. Nå er det sjelden jeg ser Synnøve.

Ved Bodøgård holder kunstnerfamilien Bodøgaard til med sitt Atelier 88. Et bilde av Oscar står høyt på mi ønskeliste. Ved siden av ligger Nordland kultursenter. Der går det mest i bildekunst, hester og ender. På andre sida av andedammen står Bodøs eldste bygning, Bodin kirke fra 1200-tallet. Den har ei nydelig altertavle fra 1600-tallet som med tredimensjonale figurer billedliggjør den kristne fortelling.

Byen med sine boligområder på nordsida og østover favner Bodø-marka som en V. Det betyr at svært mange har tilgang i gangavstand fra der de bor. Fra mitt hus har jeg et titalls traséer å velge som inngang. Vil jeg gå høyt eller lavt, luftig eller lunt, i åpent lende eller skog, på intime stier eller brede skitraséer, til vann og strand, på topptur eller i kulturlandskap? Forsvarets installasjoner på mange av de fineste toppene er bare skjemmende.

På ei av de vanligste rutene, syv-åtte kilometer lang, bruker jeg og Dina mellom én og to timer. På veien er det tretten benker vi kan benytte. Fra Maskinisten går vi Mellomveien forbi den gamle slalåmbakken til Vågøyvannet. Der leker Dina på stranda, og benken der er et yndlingssted. Over demningen, et lite stykke bortover lysløypa, og så er vi ved Asylsætra. Tidligere ble det som nå er psykiatriske sykehus kalt asyl, og på denne nå nedlagte sætra fikk pasientene arbeidstrening. Jeg lurer på hvor mye rekreasjon og terapi det gav?

Så tar vi Omundbakken fatt. Jeg må finne ut hvem Omund var. Snart følger vi ei lita elv. Her er også en nydelig benkeplass. Elva kommer fra Kretjønna som er målet for turen. Dina elsker å sitte på odden på nordsida og se utover verden og folk som er på tur opp til Keiservarden. Den ellers så aktive og urolige hundekroppen flytter seg bare litt av og til for å forbedre sittestillinga.

Når vi må, går vi hjemover, men en annen vei. Da kommer vi innom benken der jeg traff den lille røde dama, og like bortenfor står den benken jeg sitter mest på, ved Jakelikollen. Derfra og ned Rødbrekka er vi snart hjemme. Ikke så lang en tur, men den tar sin tid. Det er mye å se og gjøre. Det er godt å være ute.

Hvem er det så barn og eldre og alle vi andre kan takke for alle benkene i marka, kanskje tre hundre til sammen? Skåret inn i ryggen på benkene står det Bodømarkas venner. Når jeg blir pensjonist, blir jeg med i dugnadsgjengen.

(Bildet øverst til høyre er fra kveldens tur på Junkerfjellet med Keiservarden i bakgrunnen, det under har jeg "lånt" hos Bodømarkas venner.)

Om å gripe/knipse øyeblikket

2007-09-15T22:45:00.000+02:00

"Jeg stirrer på solnedgangen sammen med kvinnen jeg elsker og tenker F8 og 1/250."

Fotografens dilemma eller et generelt problem? For å kunne nyte øyeblikket må man være til stede i det, på plass i sitt eget liv. Og ikke alltid bare skulle ...

(Sitatet først er fra en reklame for Canon EOS 40D i Dagbladets magasin i dag).

Å bære takstein

2007-09-15T21:27:00.000+02:00

Onsdag bar jeg takstein, mange takstein, til sammen fem og et halvt tonn eller 1.260 stykker. Så mange går det på hyttetaket mitt. Det ble 210 turer fra det ene hjørnet av taket, de fleste over mønet til stue- og kjøkkenfløyene på motsatt side.

Mens arbeidet sto på, fungerte kroppen fint. Litt uvant med lekter som underlag og korrigering for 32 graders takvinkel. Det gjorde at musklene ble helt spesielt belastet.

Jeg visste jeg ville få kjenne det etterpå, men ikke hvordan. Torsdag var jeg stokk stiv i venstre lår og høyre overarm (quadriceps og biceps), fredagen enda stivere. Da var det vondt å gå. Den diagonale stivheten må skyldes det skrå underlaget. Først i dag ble jeg kvitt det siste ”slagget” i muskulaturen etter en lengre tur med Dina. Vått og grått, men flott – ikke minst å kunne gå og løpe normalt igjen.

Fra hyttetaket er litt av det jeg ser det du ser under, fra høyre: Strandåtind, handelsstedet på Kjerringøy (hvis du klikker for større bilde) og Steigen. Lenger ut ligger Karlsøyvær (fuglereservat) og lengst vest Lofoten.

Verdt en tur?

2007-09-12T22:53:00.001+02:00

Slik ser sentrum av byen min ut fra Ravnfloget. Her skulle det ha vært mer enn én benk.

Ei lita dame

2007-09-09T16:54:00.000+02:00

For omtrent et halvt år siden, antakelig andre gangen jeg så henne, ble jeg oppmerksom på ei lita dame, ei uvanlig lita dame. Det var noe med henne, noe annerledes, noe utydelig som jeg en sjelden gang merker så tydelig hos enkelte som ikke utstråler den ”normale” likegyldigheten. Denne dama har med seg en umiddelbarhet som man ofte kan finne hos barn – før den er blitt sosialisert bort. Klart jeg ble nysgjerrig. Litt ubestemmelig alder, men som meg – sånn midt i livet.

Siden har jeg sett henne flere ganger, alltid alene, gående nedover veien jeg kjører til og fra sentrum. På søndager kommer hun i turklær og synes å ha vært lenge ute. Absolutt ei dame for meg, ei dame jeg gjerne ville bli litt kjent med. Før eller seinere måtte vi vel treffes vi som begge er så ofte på tur i samme området.

På søndag befant vi oss på samme sti samtidig. Jeg kom med Dina ned mot en benk med utsikt over byen der vi ofte drøyer turen før vi må hjem. Den lille dama kom motsatt vei og hadde akkurat satt seg på benken. Der satt hun i rødt regntøy med en rød kopp ved siden av seg. Dina som ellers er så oppmerksom på folk og fokusert på benker (siden hun ”kjenner” så mange), var merkelig nok opptatt med for henne enda viktigere snuserier. Det ga meg anledning til å advare dama om at Dina kunne komme til å gjøre krav på benken. Hvis hun ble i meste laget pågående var det altså benken og ikke dama hun var ute etter.

Dina reiser bust og knurrer til alle som har et utrygt kroppsspråk. Det er ekstra ille når hun sjenerer psykisk utviklingshemmede (det bor en gutt i nabolaget) eller psykiatriske pasienter (som vi ofte treffer fordi det er en stort psykiatrisk sykehus i nærheten).

Siden denne dama har ei helt annerledes utstråling enn folk flest, fryktet jeg det verste, men da Dina nærmet seg henne med rolig nysgjerrighet, ble jeg veldig glad. Jeg måtte bare passe på at Dina ikke veltet koppen som viste seg å være full av bringebær plukket på turen oppover. På det lille jeg sa, svarte hun ikke annet enn åja. Ei helrød og god lita dame.

Jeg lurer på om hun sier hei først neste gang vi treffes. Da kan vi kanskje sitte sammen på en annen benk og enten snakke litt mer eller ingenting.

Min lavendel

2007-09-07T21:43:00.001+02:00

Mine to lavendelbusker - i godt selskap.

Om å se og bli sett

2007-09-05T20:06:00.000+02:00

De menneskelige behov utover de som knytter seg til kroppens drift (i dobbel forstand) og sikkerhet, er etter Maslows pyramide: sosiale behov, behov for aktelse og behov for selvrealisering. Alle tre kan knyttes til det å bli sett og anerkjent – uten er vi ikke noe eller noen.

Hva tenker jeg eller hvem tenker jeg på når hjernen tømmes for det vanlige, trivielle tankegodset knyttet til hjem og jobb? Slike mentale friminutt er vanskelig å planlegge, spesielt når man som mest trenger dem, men de oppstår ofte tilfeldig og antakelig forskjellig utløst hos ulike mennesker. Barn, natur, dyr, bilder og musikk kan ha slik frigjørende effekt. ”Don’t give up. It’s just the weight of the world.” (Hopefully not the blog.)

En gang (for lenge siden) var jeg i en situasjon da jeg var sikker på at jeg skulle dø. Tida fra jeg tok det inn over meg og til situasjonen endret seg (til det bedre) var ikke lang, men mer enn tilstrekkelig til at jeg fikk gjenoppleve hele livet mitt, møte igjen de mennesker og hendelser som hadde beriket det. Midt i et dramatisk inferno var det en god opplevelse. Jeg var klar for det jeg trodde måtte komme.

Siden har jeg vært særlig oppmerksom på slike ”breakdowns”, situasjoner hvor det kan være nyttig å kvitte seg med noe for å få til noe annet, noe med å bruke seg selv der man kan gi og få noe igjen – privat og profesjonelt.

Hvem er det som stikker innom når jeg minst venter det? Er det forskjell på de virkelige og de virtuelle? Fra sommerens ufrivillige grublerier fremstår i hvert fall mange av de ikke-fysiske (for meg) som tydeligere og dermed mer forskjellige enn folk jeg treffer i dagliglivet. Der omgås vi på måter som gjør at vi forblir utydelige for hverandre. De jeg tilfeldigvis har møtt (valgt å møte?) gjennom blogger fremstår som eksotisk forskjellige og alle samtidig uvanlig likefremme. Mer intimt spør Sissel i et innlegg om hvordan det ville være å dele hus og seng med en person som befinner seg helt på motsatt kant i politikken? For meg er dette mer et filosofisk og praktisk spørsmål enn et politisk. Hva står du for, hva er din menneskelige grunntone når mer eller mindre velfunderte standpunkter og tilfeldige ståsteder er skrellet bort?

Hvordan vil jeg/du bli sett? I hvilke situasjoner ser vi hverandre? På toppen av ei utforkjøring med ski på er jeg maksimalt skjerpet. Når ei flott dame nærmer seg, er det ikke likegyldig hvordan jeg fremstår. Når jeg går på parketten i Bodø Spektrum foran fullsatte tribuner, retter jeg opp ryggen og trekker inn magen (selv om den uansett ikke er særlig fremtredende).

Kan vi velge hvordan vi vil fremstå i en blogg? Jo flere innlegg jeg skriver, desto mer illusorisk blir det. Det er grenser for hvor lenge jeg greier å holde magen inne.

Det fornøyer meg å innimellom kunne være på en blogge-arena og studere et fargerikt mangfold i innlegg og kommentarer. Blant alle som har berørt meg:

den avslappede, underfundige, røde buddhist
foregangsbloggeren som blogget så godt at det ble for mye
hun som skriver så nært (meg) og oftest er først med varme kommentarer og omtanke
han som skanner Internett for essens og gir oss kremen og ofte kommenterer kjapt og alltid inkluderende nært
han med de fine bildene fra London og norsk natur eller noen ganger selvransakende tekst
hun som er så oppegående på det meste at hun kan skremme en mann på flat mark, men som er best (for meg) når hun ikke er så tydelig korrekt, f. eks. når hun sitter igjen alene
han med de lune innleggene og fine bildene fra Toten
hun som deler min interesse for biler (mest som design og kulturhistorie)
hun som klemmer og tenker og klemmer igjen
hun som fanget min oppmerksomhet da hun hadde trøbbel med bilen
hun som gir så mye med å fortelle om sitt liv med M.E. (tåler vi alle sidene hos hverandre eller hos oss selv?)
og hun som i sin blogg har skrevet

En plass mellom
tilfeldigheter, skjebne og valg

Der er du

Der er jeg, og

Jeg tror alle er der

akkurat der en plass

og det er helt fint.

Oppdagelser

2007-09-02T20:18:00.001+02:00

De viktige ting i livet må gjenoppdages og gjenoppleves – igjen og igjen. Ofte er det andre, som uten å vite det, får øynene mine opp for det jeg ser.

I helga var det Dina og to unger, på to fine turer. Lørdag var det blå himmel og sol. I september kvesses lyset. Sommerens kompakte vegg av grønn biomasse blir mer glissen, det er liksom lettere å få øye på det eller den enkelte. Blåklokka står frem som min favoritt på denne tida av året. Dina oppdager dyretråkkene på tvers av stien med nesen, jeg på hennes atferd. Se der har elgen hatt sitt nattleie – overraskende tett på stien.

Fra en benk ser vi utover Bestemorenga, Soløyvatnet og helt til Svendalsfjellet (oppkalt etter en svensk dreng som hadde tilhold på en av gårdene der for lenge, lenge siden) som i løpet av natta har fått prøve den hvite frakken. Og bortenfor der ligger Skautua, min yndlingstopp om vinteren.

Fra skytebanen på Bestemorenga smeller det med ujevne mellomrom. Med moderne ammunisjon er et skudd ikke lenger et skudd – på lyden. Med færre desibel og en helt annen frekvens er lyden slett ikke ubehagelig. Under landskytterstevnet hvert tiende år (neste gang i 2011) kan det imidlertid bli i meste laget. Et skudd er øyeblikkelig og definitivt. Innertier eller bom avgjøres av fokus i det avtrekkeren får sitt rykk. Mens vi sitter der smeller det kanskje femti ganger. På den tida har jeg fremkalt tusenvis av øyeblikk, minner og drømmer om turer der borte i det hvite.

På dagens tur til Keiservarden (etter keiser Wilhelm II av Tyskland) tok jeg halvveis oppover bergene igjen en far med to barn, en gutt på fem og ei jente på syv. Gutten var lei av å gå og hadde satt seg ned. Da jeg spurte om han hadde skadet seg, fikk jeg ikke noe svar, men med Dina ble alt det slitsomme borte. Han ville stryke henne, og det fikk han jo med advarsel om at hun i sin rufsete vennlighet kunne hoppe på ham. Jeg viste ham hvordan han skulle strekke frem hånda for å hilse på en hund, og litt nølende tok han sjansen med si lille. Nå var søstera kommet til. Hun satte seg ned og ville absolutt at Dina skulle hoppe på henne. Da var det på tide å gå videre. Etter et par hundre meter snudde jeg meg og så tilbake. Først av de tre sprang femåringen. Han skulle dit Dina skulle.

På toppen blåste det frisk. Når capsen flyr av, er det minst liten kuling. Den 5. august satt vi 4.080 mennesker musestille der oppe for å høre Arve Tellefsen spille klassisk musikk. Da var det 22 grader, vindstille og et trolsk, blågrått lys. (Se folkefesten på Keiservarden.)

Hvis blogging er å skrive seg selv, er det også å lese seg til seg selv. Når noen skriver slik i en blogg at jeg blir kjent med noe hos skribenten som jeg kan kjenne igjen, se meg selv i, blir jeg oppmerksom på de strenger hos meg selv som klinger best, de jeg ikke må glemme at jeg har å spille på. Er det derfor jeg skriver noe i en blogg som jeg ellers aldri ville ha skrevet, men bare streifet uklart innom i tankene? Hvorfor har jeg nå etter to måneder kommet til at jeg vil eksponere meg med dette?

Jeg avslutter med blåklokke og lavendel. Begge holder ut til etter at de er under i snø. De blå, lydløse klokkene har jeg sett mange av i helga. Lørdagens tur ble avsluttet med en is på verandaen. Dina liker best Hennig Olsens Isabella. Hun får pinnen med ca. en fjerdedel på. Jeg nyter også lukta fra lavendel. Den minner meg om vinens dufter, for meg ubestemmelig, men full av nyanser. Som druene hører den egentlig hjemme i Middelhavslandene.
I Urtekildens Planteleksikon finner jeg om lavendelens egenskaper og virkning at den er beroligende, avslappende, søvndyssende, krampeløsende, smertestillende, antidepressiv, nervestyrkende, blodtrykksenkende, menstruasjonsregulerende, stimulerende, fordøyelsesfremmende, magestyrkende, galledrivende, slimløsende, antiseptisk, bakteriehemmende, sopphemmende, stimulerer kretsløpet, urindrivende, utrensende og insektdrepende (møllmiddel, loppemiddel).
Jeg er glad jeg har to busker.

Ragnhilds drøm

2007-07-01T22:31:00.000+02:00

I kveld var jeg på Graddholmen Amfi i Skjerstad og opplevde Ragnhilds drøm. Det er et syngespill med 110 aktører. Amfiet er Raud den Rames høvdingsete (som lå like i nærheten), og kampen står mellom Raud og Olav Trygvasson, hedenskap og kristendom, mørke og lyse krefter, gammel og ny tid. Historien fortelles med musikk, vakker sang, drama og dans.
Raud synges Ketil Hugaas, en sulisværing ved Stockholmsoperaen. Men det var Ragnhild i Hildegunn Pettersens skikkelse som var den store opplevelsen. Tore, den nye høvdingen, ble fremstilt av Kristian Johansen med sine fenomenale tenor. Kristian er fra Skjerstad og tar faglærerutdanning i musikk ved høgskolen i Bodø. I min fars begravelse sang han ”Ave Maria” og ”Å eg veit meg eit land langt der oppe mot nord”.

Jeg er ikke religiøs, men sangen til disse to denne første kvelden i juli, og dansen til Anne Katrine Haugen og Reidar Sjøset, gjorde meg salig.
Jeg så stykket også i 1999, første gang det ble oppført. Da trillet det ingen tårer, men så kunne de som sang da umulig ha sunget så vakkert som Hildegunn og Kristian.

Vel hjemme sitter jeg på verandaen og nyter sommerens første Martini bianco. I vest ser jeg Værøy. Litt lenger sør ligger Røst. Hildegunn Pettersen (Ragnhild) er røstværing. Til Avisa Nordland forteller hun at fra oppveksten der har hun tatt med seg temperamentet, hun har sunget mye i motvind, og spist mye torsk. Ikke rart hun gjorde inntrykk.

I juli smiler sola og sangen – og dermed livet igjen. Nå kan jeg ta sommerferie med hyttebygging og turer i mark og fjell.

Se http://www.an.no/kultur/article2856096.ece for mer.

En dag i slutten av mai

2007-06-20T18:30:00.000+02:00

døde min far etter en ulykke. Tida etterpå har vært fylt av ingenting og alt annet enn det jeg vanligvis opptar meg med. Nå strever jeg med å komme à jour på jobb og få tilbake oversikten i byggeprosjektene mine (restaurering av huset og ny hytte på Kjerringøy). Det er godt å ha noe praktisk å gjøre.
Blogginga får vente litt til jeg får tid og tankene mine er klare for det.

Hvis du ramler innom

2007-05-22T19:46:00.000+02:00

Også slik kan man nærme seg mine hjemtrakter. Jeg både bor og går turer, mange turer, i landskapet under de tre fallskjermhopperne.

Å være seg selv er oppskrytt

2007-05-22T16:28:00.000+02:00

Et innspill i en kommentar ga meg et innfall til å skrive noe med utgangspunkt i Anne Grete Preus sin tekst ”Som en by”. Teksten har jeg hørt mange ganger, men da jeg skulle se nærmere på den, angikk den plutselig også mitt liv, enten det nokså konkret gjelder turer i fjellet og seiling, borte bra, men hjemme best, eller mer åndelig ut og inn i meg selv, hva jeg gjerne ser, hører og leser, hvem og hva jeg holder meg til, og hvem og hva jeg holder meg unna.

”Jeg er en by,
med hundrevis av gater,
men skal jeg være ærlig, kjenner jeg bare noen
av dem,
og når jeg reiser fra et
sted til et annet,
tar jeg en velkjent vei
der jeg vet jeg finner frem.”

Den flotte dama Preus fyller 50 år i dag. Gratulerer så hjertelig! Til hjemmet (nr. 17 2007) forteller hun at teksten handler ”om at det å være seg selv er lett oppskrytt. Det vil uansett være en rolle i forhold til noe. Å ha kontakt med selvet, jeg har strevd mye med det. Jeg nærmer meg nå. Jeg begynner å akseptere livets bevegelighet.”

Med overskrifta ”Å være seg selv er oppskrytt”, er det uunngåelig med en liten tur innom hva det vil si å være seg selv som blogger. Jeg leste i en blogg at poster om blogging er det som fenger mest. Rabbagast skriver om interessante mennesker som han gjerne skulle ha kjent bedre og på ordentlig. Radiohode skriver om bestevennene sine i Bloggpolis, forskjellige, men bra folk for det – ”skikkelig hel ved”. Sissel skriver om alt og alle hun ikke gidder å forholde seg til, enten hun går på kafé eller er på nett. Dette skulle oppsummere det meste?

Det viktigste er at verken du eller jeg er noe uten noen, heller ikke som bloggere. De jeg møter og liker gjennom bloggen ville jeg aldri ha truffet eller kommet innpå slik i det virkelige liv. Kanskje gir blogginga også bedre kontakt med selvet – påskyndelser til åndelig bevegelse?

Et søk på "Jeg er en by med hundrevis av gater", med Google, ga tre treff, bare ett i html-format, men for en skatt. Kos med Sverre Paaske, Anne Grete Preus, hus og bilder fra København.

Også

blir 50 i dag. Hun sier et par fornuftige ting i siste utgave av Dagbladets lørdagsmagasin, fra sitt jordbærsted, en takterrasse i Nice.
Om sin skuespillerpersonlighet: ”Det er mye morsommere å være stygg enn pen. Det er ikke så spennende med det som er vellykket.”
Om å fylle femti: ”I mitt fag er det lov til å bli gammel.” … vi kan skrive ut fra hvem vi er og hvor vi er i livet. Problemet er at man alltid tror man er yngre enn man er.”
Gratulerer til deg også Stælken!

Hvem eller hva er Bridgehill?

2007-05-21T20:14:00.001+02:00

Jeg opprettet denne bloggen for å finne ut om det var vanskelig, og hvor lang tid det ville ta. ”Blogger” har et enkelt grensesnitt, så det gikk kjapt. Med det fikk jeg bekreftet at det vil gå greit å bruke blogg til autentisk skriving – i undervisning. I skolen skrives det altfor lite og dårlig, men det er ikke så rart når meningsfull kontekst og engasjement stor sett mangler. Mer om dette en annen gang.

Før man kommer så langt at bloggen opprettes, må man som kjent bestemme brukernavn og passord (eller man blir tildelt et). Du må også bestemme deg for et navn som du vil fremstå med. Etter litt ubetenksomt frem og tilbake med ulike alternativer, uten å legge så mye i det, nettopp fordi bloggen ikke skulle ha noe langt liv, eller noe liv i det hele tatt, endte jeg opp med noe som for så vidt er fornuftig, både i forhold til hvor jeg befinner meg i geografien, og hvordan jeg/vi takler både den og andre utfordringer i livet. (Les i banneret mitt.) At navnet ble engelsk var muligens fordi det skulle være mer anonymt?

Etter noen dager med bloggen kom en kommentar fra en av de ytterst få som visste om eksperimentet mitt. Så dukket det opp fremmede som jo måtte få svar. Den første var Genese. Til slutt klarte jeg ikke å la være å kommentere noen andre – med et fiktivt navn og en tilslørt identitet. Det uimotståelige var Miriam sin karusell.

Nå er jeg altså blitt denne Bridgehill, som noen vet litt om og noen tror litt om, akkurat som jeg tenker mitt om de bloggerne jeg leser.
Hva som avsløres av mitt egentlige jeg har jeg bare en viss kontroll over. Konkrete opplysninger om meg er ikke interessante med mindre de gir mening til fortellingene mine. Hva de som leser meg finner mellom linjene, er opp til den enkelte.

Men, tilbake til Bridgehill, som jeg nå lever i en slags symbiose med. Etter et par uker med denne identiteten gjorde jeg et søk på Google. Det som der dukket opp var litt underlig å studere. (Dette var altså før bloggeren Bridgehill ble funnet av Google.)
Her kommer tre eksempler:

“Bridgehill is an area of Consett in County Durham, in England. It is situated near Benfieldside, Blackhill, Shotley Grove, and the River Derwent.” (Wikipedia.)
Greit å vite hvor det egentlige Bridgehill er.

”Thomas Bridgehill Wilson Ramsay (2 July 1877 – 20 October 1956) was a Scottish Liberal Party and National Liberal Party politician and Member of Parliament (MP).” (Wikipedia.)
Jeg føler meg, av flere grunner, ikke fremmed i forhold til denne mannen.

“Bridgehill is located in the heart of Monrovia on Mt. Zion road. This is one of our newest subdivisions with four ponds, lots of greenery and 2 mountains visible from the site.”
Jeg har vært i Monrovia, hovedstaden i Liberia, og landskapet som beskrives er jo slikt jeg gjerne oppsøker. At Bridgehill Hunter Homes ligger i USA, California eller Alabama (?), spiller ingen rolle her. Sammentreffene er der like fullt.

Radiohode tagget meg med denne plakaten/banneret:

Legg merke til fargene. De samme som jeg valgte i bloggen min (lenge før radiohode kom med tagginga).
Distinction er for øvrig et flott ord som passer på mye av det jeg opptar meg med.

Ved å skrive om andre Bridgehiller har jeg fortalt litt mer om meg selv. Blir samlivet uoppbrytelig, eller kan vi skilles ved at jeg finner på et bedre, og fremfor alt norsk navn å blogge med?

Det første bildet fant jeg også da jeg søkte etter Bridgehill-bilder. Jeg er jo lærer. På tavla står blant annet et kraftuttrykk vi nordlendinger visstnok bruker. (Hvorfor dette bildet dukket opp med søk på Bridgehill, har ei veldig grei forklaring som minst én blogger jeg kjenner kjenner.)

I et innlegg i morgen om at det å være seg selv er oppskrytt.

Tagging?

2007-05-20T01:43:00.000+02:00

Hva angår blogger og blogging forholder jeg meg mest til det enkelte skriver – innhold og mening. Siden jeg ikke er spesielt opptatt av de andre sidene ved bloggevesenet, må jeg innrømme at jeg ikke helt vet hva det innebærer å bli tagget. Jeg har registrert at andre har blitt det uten å interessere meg for hva og hvorfor. Jeg velger å anta at tagging er en slags hyggelig utfordring – at noen ber meg om å svare på, skrive noe, gjøre ett eller annet? Det forekommer meg også at det i tagge-konseptet ligger at jeg igjen skal utfordre andre. Det siste kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg har aldri likt pyramidespill (og derfor heller ikke Facebook).
Men, altså: Jeg er blitt tagget av radiohode. Jeg ønsker jo å fremstå som en vennlig person, og da må jeg prøve å imøtekomme anmodningen, hva den nå går ut på?
Er det da kanskje slik å forstå at jeg også skal svare på de 10 spørsmålene med bilder (det 11. avstår jeg altså fra)? For tiden maler jeg huset (og har dermed lite tid til blogging). Da gir svaret på første spørsmål seg selv.

Hva er du flink til?

Hva drømmer du om?

Hva er det beste med hjemstedet ditt?

Hvem drømmer du om å kline med?

Hva ville du gjort hvis du var statsminister for en dag?

Hva er du mest redd for?

Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?

Hvilket yrke ønsker du deg?

Hva ville du sunget på Idol-audition?

Hvorfor er ikke du kjendis, egentlig?

I stedet for hvem jeg tagger:

På egne veier

2007-05-16T15:53:00.000+02:00

En psykiater fortalte for en tid siden til Avisa Nordland om sitt store mål i nærmeste fremtid: et år på Svalbard. For at det skal bli noe av, må han forberede seg og trene, blant annet med hunder. Hver helg drar han til Skogly Naturgård i Evenesdal (sidedal til Saltdal). Der venter et kobbel polarhunder. Når den dagen kommer at han er reiseklar, må han kjenne hundene sine godt. Flere av dem har han fulgt siden de var valper. Han har sett dem utvikle seg fra ustyrlige unghunder til seriøse arbeidshunder.
I samhandling med hunder må man lære seg tålmodighet. En egen kommunikasjon. Automatisering av nødvendige grep i krevende situasjoner. Progresjonen kan være like usynlig som i det terapeutiske rom. Små, små skritt. Store resultater på sikt.
Hunder kan også brukes i terapeutisk sammenheng. Noen har problemer med fysisk kontakt med andre mennesker. Med dyr er det annerledes. En hund kan skape kontakt og stimulere til fysisk aktivitet.

Knut vokste opp på ei lita øy innenfor Senja, Tranøy. Der bodde bare hans familie og et eldre ektepar. Dette ekteparet hadde en sønn som tilbrakte vintrene som fangstmann på Svalbard. Da fangstmannen døde, arvet Knut ei gammel reisekiste. Om du noen ganger kommer til Gråhuken, må du ta kista med, sa fangstmannen. Det er altså det Knut har tenkt å gjøre.

Det er sysselmannen som bestemmer om Knut får tilbringe året sitt i Gråhuken. Skulle det ikke bli noe av turen, har dagene i Evenesdal med familien på Skogly og hundene sin egen uerstattelige verdi. ”For meg har det størst verdi å tenke på ting jeg har opplevd, mennesker jeg traff som hadde en historie å fortelle.”
For noen historier dette Svalbard-eventyret er spunnet rundt.

Å finne roen. Finnes den på en benk eller i ei fangsthytte på Svalbard? Finner du ikke det stille rommet i deg selv der du er i hverdagen, blir det vanskelig å finne det andre steder.

Teksten min er delvis basert på en artikkel i Avisa Nordland 28. april 2007. Mens jeg holdt på med den, ville jeg vite mer om Gråhuken. Da kom jeg også over en svært tragisk historie. Se bare her. Disse mennene kommer nok på besøk til Knut i fangsthytta.

Naturlige bilder

2007-05-11T21:53:00.000+02:00

I dag har jeg vært på kunstutstilling og latt meg begeistre. To ganger i dag har jeg vært på kunstutstilling. Første gangen hadde jeg ladet parkometeret for tre kvarter. Det skulle være nok tid til å se på noen bilder, trodde jeg. Da jeg kom til meg selv igjen, hadde det gått en time. Parkeringsvakta var heldigvis også fraværende.
Fordi livet også består av plikter, måtte jeg forlate galleriet for en stund, men to timer senere var jeg tilbake. Slike bilder blir jeg aldri ferdig med. Nå sliter jeg mest med å la være å kjøpe et.

Kurt Edvin Blix Hansen bor og arbeider i Beiarn, der naturen er absolutt i sitt nærvær. Han maler naturen slik han ser den. Motivene er gjenkjennelige, men det han viser frem er sitt eget univers hvor han har trukket fra og lagt til. På store formater i tykke lag og brede strøk, i mindre bilder mer intimt, på alle en utflytende og tilsynelatende tilfeldig blanding av drøm og virkelighet.
Er det ikke slik vi alle gjør i livet – trekker fra og legger til, pynter på fasaden, historien og ”sannheten” – ”maler” vår egen verden, drømmer?

Jeg drar aldri på tur uten fotografiapparat. En fin dag ute kan jeg ta over hundre bilder. Når jeg så kommer hjem og skal se på bildene, synes jeg ofte om mange at de ikke er gode nok – da jeg sto der og så utover var det jo mye flottere enn det som fremgår av bildet. Jeg kan jo skylde på lyset, det skaper ofte problemer, men da er det jo fordi jeg ikke er bedre fotograf enn jeg er.
Det viktigste grunnen til misnøyen er kanskje at det ligger noe bakom, en dimensjon som ikke lar seg fange så lett – stemningen, opplevelsen. Nettopp lyset er jo avgjørende for stemningen i fotografiet og maleriet, det bare er der uten å inngå i motivet.
Hva så med en tekst, for å få frem noe ut over ordenes konkrete innhold? Jo, akkurat, metaforer. Da kan de herligste åpenbaringer tre frem slik at vi opplever og skjønner mer enn vi skriver eller kan skrive, leser og forstår mer enn det vi leser.

I mange kulturer er fjell hellige. Kurt Edvin har sitt: "Jeg skjønner godt at indianerne hadde sine hellige fjell. Seglfjellet er en slik helligdom for meg. Når sørvesten blir storm og blåser elva ned fra det 600 meter fjellet rett til værs, da er naturen ganske abstrakt."

Det er Kurt Edvin forunt å se mye andre ikke ser. Og så maler eller fotograferer han det. Til glede for seg selv og oss som får se bildene. Hans bilder mangler ingenting. I dem er det mye mer enn det man kan se – stemning og opplevelse. I dem ser jeg drømmer jeg ikke visste jeg hadde.

Fra Håvamål til mitt eget tullemål, fritt satt sammen og omskrevet etter å ha sett bildene til Kurt Edvin Blix Hansen:

Den som ser
dei fine bileta i verda,
og har evne til å ta imot dei,
er rik på gåver,
kan glede andre,
og gå vidare
heil i sinn og sans.

Håvamål

2007-05-08T23:53:00.000+02:00

Dette innlegget handler om to hendelser i mitt liv, og en gammel, magisk tekst.
Den siste hendelsen er bitte liten, den første noe jeg alltid vil huske.

Når hodet er fullt av tanker, gjør det godt med ettertanke. Også derfor befinner jeg meg ofte ute, innimellom med baken på en benk. Av mye fint med å sitte slik og se utover, se alt og ingenting, er at det kan komme noen forbi på stien. Forleden dag gjorde det det.

Jeg satt altså der for meg selv, inni meg selv, og så ikke etter hvem som kom. ”Hei”, sa hun plutselig, med et stort smil. ”Nei, men hei Britt, er det deg?” Det var det jo. Mer ble ikke sagt, og Britt gikk videre sammen med sitt følge. Jeg satt igjen og smilte.

Da jeg kom hjem, fant jeg frem ei tynn lita bok, sort og rød, en stilisert mann med skjegg utenpå – ”Håvamål”. Inni boka ligger det et kort der det står: ”Takk for hjelpen med jentene mine. Britt.”

Det er noen år siden jeg sist så henne. Da jobbet vi på samme sted, men i forskjellige prosjekter. Vi jobbet med rehabilitering av ungdom, med å få dem til å ta tak i livet sitt igjen. Jentene var hennes elever. Hva det var jeg hjalp henne med, har jeg glemt. Sikkert noe en kollega bør stille opp med, et kurs i noe jeg var god på, noen vikartimer? For dette gir hun meg ”Håvamål”. For en kollega, som ville takke så fint for så lite, og for et menneske, som ga meg akkurat den boka. Som ved det levde etter diktets ånd.

”Håvamål” handler om mannevit, altså klokskap og vennskap. Det forsto de seg på også i førkristen tid. Bare så synd praksis har vært så ymse opp gjennom seklene.
Det skulle da passe å avslutte med to vers:

Han eine veit,
som vide reiser
og om mellom folk hev fari,
kor
vel sin hug
han held i taum,
kvar som veit kva vit er.

Måteleg
klok
kvar mann vere;
ovklok vere han ikkje.
For sjeldan er hugnad
i hjarta å finne
hjå honom som ovklok er.

For en gal, gal verden

2007-05-08T12:35:00.000+02:00

Overskrifta er også tittelen på en gammel, men meget morsom film om hvor gale folk kan bli etter penger. Originaltittelen på bildet.
Kan det bli galere enn dette som er å lese på NRK tekst-tv i dag:

Hvert år blir det ulovlig overført ti ganger så mye fra fattige land som det de får i internasjonal bistand. Spesialrådgiver Eva Joly i Norad sier Norge må opprette et eget lovutvalg som ser på hvem som drar fordel av skatteparadiser og hvitvasking av penger. De siste tiårene har 30.000 milliarder kroner blitt overført ulovlig fra fattige land. Det tilsvarer flere enn 40 norske statsbudsjett. Pengene havner i skatteparadiser og hemmelige kontoer.

Vannhund

2007-05-07T15:00:00.000+02:00

Hun er en hund etter vann, også i band. Bildet er fra turen i går. Årets første utebad, til stor fornøyelse for oss begge. Hva er det hun ser og vil undersøke der på bunnen? Kanskje like uklart som vi mennesker av og til ser oss selv? Det er mye å lære av hunder.

Folk på tur

2007-05-06T22:46:00.000+02:00

Dagens tur gikk over Løpsfjellet. Denne gangen valgte vi veien opp Bertnesskaret. Her gikk folk i gamle dager, i riktig gamle dager, frem og tilbake mellom Nordsida og Innstranda (nord- og sørsida av Bodø-halvøya). Da bodde det nesten ingen der byen nå ligger, men spredt utover halvøya der det var jord og nærhet til gode fiskeplasser.
Nå er det nærhet til butikk og kafé som bestemmer hvor folk bosetter seg.

20. mai 1816 fattet Stortinget det endelige vedtaket som ga Bodø kjøpstadsrettigheter. Da bodde det 55 mannlige (!) innbyggere i ”byen”. Kvinnfolkene ble ikke regnet med på den tiden. Med sildefiskeriene i 1870-årene eksploderte folketallet, fra 1.478 i 1875 til 2.695 ti år senere. Bodø begynte å ligne en by.

Løpsfjellet er ikke noe stort eller høyt fjell, men et flott, koselig og ikke minst tilgjengelig fjell. Det er høyt nok til at du i godvær ser nesten mer enn du kan ta inn, f. eks. 16 eller 17 kommuner: Bodø, Fauske, Sørfold, Saltdal, Beiarn, Gildeskål, Meløy, kanskje til Rødøy, Steigen, Hamarøy, Lofotkommunene Røst (riktignok under horisonten hvis du ikke er høyt nok), Værøy, Moskenes, Flakstad, Vestvågøy, Vågan, Lødingen. Nok å se på med andre ord. I dag var været slik at det meste fremsto i sin fineste prakt, men denne gangen tenkte jeg å ikke skrive om naturen jeg så, men litt om folk jeg traff.

Jeg skal ikke skrive om hver enkelt, for da må jeg holde på en stund, men om summen av alle som var ute på tur. På den lengste og mest strevsomme delen av turen møtte vi, naturlig nok, ikke så mange, omtrent ti. Jeg ”kjenner” de fleste.
På retur fra Løpsfjellet er det naturlig å gå forbi Keiservarden. Det er et turmål jeg sjelden har, blant annet fordi ”alle andre” går dit, på en vei. Jeg liker best å gå der det ikke er så mye tråkk. Da Dina og jeg nærmet oss den omtalte veien, så jeg at trafikken var stor. Folk i alle fasonger og aldre var på tur opp eller ned. Noen i fornuftige turklær, andre i haute couture. Etter å ha passert et par litt underlige bekledninger, satte vi oss på en benk og studerte de som gikk på catwalken (altså veien). Det var mye festlig å skue, og i slike situasjoner tar jeg ofte frem en ”lek”. Den går ut på å telle hvor mange like jakker jeg får øye på. Det pleier å ende med ingen, og det er jo det som gjør den så spennende. Ingen denne gangen heller.
I dag dro jeg for første gang en lystig konklusjon ut av dette jakke-mangfoldet. Tenk så flott at det finnes så mange forskjellige jakker, det vil si mennesker, i verden, hver på sitt vis, men likevel mennesker sammen om noe. Vi går hver våre turer på ulikt vis, men vi er på tur alle sammen. Så heldig jeg er som kan få være én blant dem, en del av et fargerikt fellesskap.
Det er gjennom andres annerledeshet og min egenhet jeg blir den jeg er.

En hel halv dag ute med meg selv og nærhet til mitt liv. Det er et godt liv.
På bildet viser Dina frem et parti mot nordvest, med Lofoten, Steigen, Kjerringøy, Mjelle.

Himmel eller helvete?

2007-05-05T19:35:00.000+02:00

Fra tid til annen har jeg lurt på om jeg noen gang skulle få et hint fra oven, om at det var noen der, og om hva det eventuelt ville innebære for meg. Så har jeg spekulert på at om det kom ei slik melding, så var det jo ikke sikkert jeg oppfattet at meldinga var meldinga. Det er jo ikke så godt å vite hva slags trådløs kommunikasjon de bruker der oppe. Og enda verre: Hvis det nå kom noe derfra, som sikkert ville være nokså diffust, kunne jeg jo komme til å misforstå. Ville jeg bli geleidet til høyre eller til venstre, opp eller ned, til himmel eller helvete. Det har jo mye å si for mye, blant annet for hvilke klær jeg skal ta med.
I går fikk jeg mitt omen – og det var heldigvis ikke til å ta feil av.

På vei hjem fra jobb nærmer jeg meg første lyskryss nedenfor høgskolen. Rødt lys. Det er to kjørefelt for oss som skal mot byen. Jeg kommer som tredje bil. Til høyre står en diger, svart lastebil, lastet med grus til over taket. (Det er regler for lastevekt, dette var altfor mye, men så hadde han kanskje dispensasjon, for det skulle vise seg at han var ute i et helt spesielt oppdrag.) Bilen til venstre var en gammel, blå Opel Kadett som ikke sto helt fremme ved stopplinja, men med sin front ved lastebilens bakhjul. Påfallende defensiv, jeg skulle ha ant uråd, men jeg stilte meg likevel bak den blå (legg merke til fargen – blå for himmel, blå for … – et hint til meg selvfølgelig). Før vi får grønt lys, fylles det på med flere biler, ti-elleve bak meg, kanskje dobbelt så mange bak lastebilen. Så grønt. Han store, svarte rykker seg løs, og dusjer den nærmeste bilen med fint sandstøv (neste varsel). Den nybestøvede tar også av, og de andre bilene bak ham følger på.

Med den lille blå skjer det ingenting. Den bare står der. Etter at halvparten av bilene til høyre har passert, begynner den lille å bevege seg fremover, så sakte at jeg hadde klart meg med apostlenes hester. Jeg lusker etter, og like bedagelig forsetter det. Når alle bilene i høyre kjørefelt har passert, smetter én og én av de bak meg over og passerer de også. Til slutt er det min tur. Jeg glir opp på siden av underet, og snur meg mot venstre for å se hvem det er som har så inni … forbaska god tid. Det kunne jo være øvelseskjøring, og da hadde alt vært tilgitt (selv om bilen ikke var merket med L), men der sitter det ei lita, gammel dame, i sort og hvitt – ei nonne på vei inn i evigheten. Med setet helt fremme, tennene og begge hendene på rattet, panna helt i frontruta. Hun satt slik at gasspedalen umulig kunne betjenes av foten. Kanskje med kneet, men jeg tror nok at den hellige ånd var til stede med sin påvirkning, for jeg så ingen andre i bilen. Og så hadde hun jo all tid.
Med andre ord: Å følge nonna til perleporten var ingen fristende opsjon for meg. Jeg ville forgå lenge før jeg kom frem.

Jeg ga gass, og diesel-hestene brakte min doning opp i normal hastighet. Hvor jeg skulle, var bestemt på forhånd. Det var til min rørleggerforretning for å reklamere på et håndklestativ som forrige dagen sa takk for seg med bulder og brak. Jeg skjønte ennå ikke at dette egentlig var et forvarsel.

Etter et par lyskryss hadde jeg tatt igjen den store svarte. Neste gang vi fikk grønt, lå jeg rett bak ham. Nå var det bare ett kjørefelt i vår retning. Lastebilen akselererte, og som han ga på. Da han passerte 70 km i timen, begynte lasta å forlate lasteplanet og bevege seg mot meg og bilen min som en annet gespenst. Først en støvsky, så en sandstorm, og til sist en skur av stein – Armageddon.
”Han Tykje”, sa jeg. Det er det vi her nord kaller han som er sjefen der nede. ”The Road to Hell''. Det var da jeg skjønte at det var han Tykje sin utsending jeg lå bak. Nå skulle bilen sandblåses for mine synder eller gode gjerninger (hva vet jeg). Selv om den er kvartsgrå. Eneste måte å unnslippe ragnarokket på, var å bremse opp og kjøre som ei nonne. Kanskje han da ikke ville vite av meg. Men, neida. Enten sto nonna i ledtog med han Tykje (kanskje for en ny bil), eller så var nonna ikke nonne, men bare en Liten-Tykje utkledd som. Hun (eller han?) hadde jo ført meg rett i fella.

I neste lyskryss skulle jeg heldigvis svinge av til venstre og bli frelst, trodde jeg. Men han svarte f… visste selvfølgelig min destinasjon. Han hadde full kontroll på meg. Nå kjørte han pent og pyntelig. Bare følg etter meg, signaliserte han. Først svingte han til venstre dit jeg skulle. Så til høyre og til høyre igjen – akkurat til min endestasjon. Klarere kan det ikke markeres. Han Gammel-Erik har trukket opp veien for meg. Jeg vet hvor jeg havner.

Ljåen han brukte må være av det elektroniske slaget. Det er djevelsk med elektronikk i bilen min, og sikkert en frekvens til fortapte sjeler.

Det var i grunnen greit å få beskjed. Så er det klart. Og ikke så farlig, for jeg er slik at jeg tror det kan være mer mellom himmel og jord enn de som tror tror. Bare hvis jeg hadde trodd på det mange tror, hadde jeg ligget tynt an. Men jeg har intet imot å forenes med moder jord når min tid er omme. Hva angår temperatur og påkleding, har jeg ingen bekymringer. Bare jeg får kjøre mest mulig i fred i mellomtiden, i skikkelig bil, på skikkelig vis.

Hva angår siste reis: Kan det synges vakrere om den enn Vamp med Tir’Na Noir?
Mer om mitt forhold til bil her.
Med reklamasjonen gikk det greit, jeg fikk nytt stativ. De skjønte nok at æ har allmektige ”vænna”.

Uhøflig?

2007-05-05T12:09:00.000+02:00

”Med mulige unntak for nordmenn, er israelere det mest uhøflige folkeslaget i verden.” I følge ”Dag og Tid” står dette i ”The Economist”.

Det mest positive jeg har erfart etter tre uker med blogging er hvor godt og forskjellig godt de jeg leser mest skriver. At de samme også er usedvanlig hyggelige å omgås, gjør det desto mer trivelig å utveksle tanker, med eller uten kommentarer.

Med mulige unntak for en god del bloggere og andre jeg kjenner, er da nordmenn de mest uhøflige? Nå er det jo heldigvis slik at de vi kommer litt innpå livet til, får sjansen til å vise frem flere kvaliteter enn de vi i utgangspunktet tilla dem. Det gjelder kanskje også israelere?

Kreativitet?

2007-05-03T16:59:00.000+02:00

I dag fikk jeg et fotskrevet brev fra ei som heter Lena. Hun har skrevet til meg før. Jeg leser alltid det hun skriver, det synes jeg jeg må. Men så blir jeg litt betuttet. Hun oppfordrer meg å skrive til mine venner, på kortene hun har sendt meg. Det blir vanskelig. På reisefot sender jeg riktignok prospektkort til folk jeg tror setter pris på det. Men bortsett fra det, går alle hilsener, med og uten bilder, digitalt.
Så får jeg heller glede meg over bildene hun og hennes venner har malt. Seks bilder, alle landskap eller noe fra naturen. Lene har malt margeritter, hvite og gule. I tillegg liker jeg et bilde av tre seilbåter og et annet med en hund i en hage. Hunden er en terrier, altså et søskenbarn til min schnauzer.
De 96 kronene hun ber om, skal hun i hvert fall få. I alle år har jeg sendt penger til Munn- og Fotmalende Kunstneres Forlag, for kalender, julekort, sommerkort og kanskje mer?

Etter at jeg hadde skrevet ferdig mesteparten av det over, skjedde det noe dramatisk. Et søk for å finne ut mer om disse kreative menneskene, viste meg en helt annen kreativitet. Se bare her fra Aftenposten.

Jeg må vel tro det jeg leser? Nå gidder jeg ikke skrive om det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om og undre meg over: Hvorfor disse malerne er så opptatte av naturens palett, hvordan de uten armer klarer noe jeg ikke får til med, om at mange synes å vokse som mennesker når de rammes av sykdom eller ulykke, om at det finnes mange prestasjoner og personer vi ikke ser, selv om vi ser dem.

Det verste av alt er at Lene, Tone og alle de andre er der, hjemme hos seg selv, og strever med sitt. Det er ikke de som bruker professor Dr. Dr. Herbert Batliner (to doktorgrader?). Det er han som bruker dem. Når skal vi få et samfunn der det ikke lenger er marked for slike lurendreiere?

Utgangspunktet for denne teksten var en grunntone jeg fikk hos Miriam. At den ble til noe helt annet er ikke hennes skyld.
I avdelingen for donasjoner også en til Linda som kjemper for tilværelsen. Nesten helt tilfeldig fant jeg hos henne igjen en tekst jeg har tenkt på de siste dagene, Benny Borgs ”Den store dagen”. Her.

Uten ambisjoner?

2007-05-02T20:32:00.000+02:00

I Avisa Nordland står det i dag om en fotballspiller som ikke har ambisjoner. ”Jeg har aldri hatt ambisjoner. Jeg har spilt fotball for å ha det artig sammen med venner, ” sier Tommy Willumsen. Også for ham er det artig å score mål, i fjor hele 50 i 4. divisjon, 113 på de fire siste sesongene. Kanskje tar han rekorden i HESA-serien (3. divisjon Helgeland og Salten) på 247 mål? Uten ambisjoner, men med det formål å ha det trivelig, kan det skje, bare han får fem-seks år på seg. Han er med andre ord veldig god, der han vil være god.
Hvorfor har jeg sansen for en slik fyr? Av mange grunner, men også fordi jeg innbiller meg at han i noe ligner litt på meg. Det vil i så fall komme frem i resten av teksten.

”Den som vandrer om natten” heter ei fantastisk bok av Marianne Fredriksson. Hovedpersonen Anjalis er en kaldeisk mager fra Ur, altså en vismann, fra tida da vår tidsregning begynte. Han er heller ikke opptatt av karriere, det vil si å holde seg inne med de romerske herskere. Da hadde han ikke vært særlig vis. Han er opptatt av å finne ut, finne frem – til det han skal frem til.

Er det dette jeg holder på med når jeg er ute og vandrer, i natur-, kultur- eller virtuelle landskap, streifer rundt og betrakter, ofte på nødvendig avstand, ofte bevist uten å menge meg, nå også i Bloggebygrendene, kjenner etter hva som er riktig eller vrangt, godt eller ubehagelig, nyttig eller bortkastet, dogmer eller lærerikt, tanketomhet eller essens, oppbyggelig eller nedbrytende – for meg. Uten andre ambisjoner enn å ha det godt med de rundt meg og det jeg gjør.
”Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden” heter det andre albumet til Halvdan Sivertsen.

Hvordan fungerer så et slikt frigjengeri i akademia? Tja, det kommer an på hvordan man har det, tar det, og hva man vil. Sannsynligvis er det ikke fremmende for en karriere. Som i alle andre elitiske strukturer innebærer det også at man holder seg inne med de rette personene, deriblant mange uappetittlige bedrevitere. Det gidder jeg ikke. Dessuten har jeg erfaring for at akademisk streben dreper en del av det alt det andre jeg heller vil bruke tida på.

Så er det kanskje tilstrekkelig med glade og gode studenter som gjør så godt de kan. Det gjelder riktignok ikke alle, men mange nok. Jeg regner ikke scoringer i utenlandske publikasjoner, men er kanskje mer opptatt av den målgivende pasningen, den som gjør at studenter lykkes med sine arbeidsstykker, sine mål?

Bildet er av pyramiden i Louvre, Paris.

Dina og jeg

2007-05-01T23:31:00.000+02:00

Dagens tur fortjener muligens en presentasjon som kontrast til den forrige. Løpsfjellet var målet. For å komme dit, valgte jeg en trasé gjennom skogsterreng. De samme skogsbilveiene og stiene har jeg gått eller løpt mange ganger – uten hund. Med hund ble noe nytt. For Dina var det en og en halv time gjennom et landskap med et hav av lukter, fra vårtravle skapninger vi ikke så, selv om vi hørte mange. Hunder kan ha en luktesans opp til 10.000 ganger sterkere enn mennesket. Ung og uoppdragen ble det et tøft strekk for Dina, på den ene og andre måten. Jeg var heller ikke lykkelig.

Men så, da vi passerte tregrensa opp mot toppen, ble hunden plutselig min pent gående venn igjen. Da vi fikk tåkedrefset i fleisen, og sikten ble redusert til nesten ingen ting, ble jeg igjen det trygge holdepunktet. Resten av turen oppførte hun seg eksemplarisk. Forklaringa har nok mest med fravær av berusende dufter å gjøre, skjønt de møtte vi igjen på hjemturen, så … .
(Mer om dette i et kommende innlegg om hundeoppdragelse og psykiatrisk terapi – blant annet.)

Det var så vidt vi fikk øye på stien bortover ryggen. Tåkeskyene kom hakkende inn fra Vestfjorden. Det ble kaldt på ørene og varmt i kinnene. Da føler jeg meg veldig levende. Vi traff ingen.

Ikke før var vi kommet nedenfor kanten, så løftet skydekket seg og noen av herlighetene åpenbarte seg: Først Løp med hovedgården, så Landegode, riktignok uten toppene, videre Mulstrand ved Terje Nilsen sitt Mjelle og sørspissen av Kjerringøy. Der har både Herbjørg Wassmos Dina, Halvdan Sivertsen, jeg og mange andre enda hyggeligere folk tilhørighet.

Da vi passerte Keiservarden, så vi både Junkerfjellet (fra søndagsturen) og byen under oss. Som ørna på søndag var det i dag en hangglider på himmelen, i gul skjerm. Jeg synes ørna er mest spennende, han synes nok det er spennende å leke ørn. Før eller senere måtte han lande på Løp.

På vei ned mot byen, så vi blå himmel, og da vi kom hjem, skein sola.
Siden været ikke tillot landskapsfotografering, blir det enda et bilde av Dina. Hun er jo dessuten hovedpersonen i fortellinga.

Thomas F har landet

2007-05-01T16:26:00.000+02:00

I går kveld var jeg opptatt med Kjell Askildsens litterære mesterverk. Det ankom meg i to versjoner. En kom til min store overraskelse med bredbånd, som lydfiler, fra en god kollega. Den andre i bokform med vanlig post.
”Thomas F’s nedtegnelser til almenheten” består av 10 korte epistler, hver på et par sider i snitt. Den siste hørte jeg først Askildsen lese, med sin sørlandske, noe eiendommelige stemme. Det satte tonen, stemningen. Etterpå leste jeg dem alle, til sammen bare 27 sider.
Tilsynelatende sørgelig. En gammel mann i dødens venteværelse. Lyspunktet for ham er at det er hans egen leilighet. Han er en klok mann. Derfor er det mye med verden utenfor og menneskene der som irriterer ham – noe så grenseløst, og mest hans egne barn. Det han sier, helst til seg selv, er underfundig morsomt. Men fru M. fra butikken og den unge Thomas kommer inn til ham, helt inn – til det innerste. Jeg oppfatter tekstene som herlig opprørske. Det liker jeg. Jeg trenger nok en del tid få å få bedre tak på dette og resten av novellene i boka ”Alt som før”. To smakebiter:

"Verden er full av ufornuft og forvirring, ufriheten har dype røtter, håpet om likhet og likeverd svinner, overmakten er for stor, det ser slik ut. Vi må være glad vi har det så godt som vi har det, sier folk, de fleste har det verre. Og så tar de en pille mot søvnløshet. Eller mot depresjon. Eller mot livet. Når skal det komme en ny slekt som forstår betydningen av likhet, en slekt av gartnere og forstmenn som kan felle de store trærne som skygger for alle de mindre, og som kan fjerne villskuddene fra kunnskapens tre."

Dette passet vel bra på selveste 1. mai?

"Det er altfor mange ord i omløp i verden, den som sier mye har ikke sine ord i behold."

Ja, det kan jeg skrive under på, så hvorfor skrive mer? Kjell Askildsen har jo sluttet. Jeg kan jo fotografere. Dagens 1. mai-bilde er fra Løpsfjellet.

Jeg og Dina

2007-04-29T21:32:00.000+02:00

Siste søndag i april. Vår, blå himmel, sol, sprukne skygger mellom trærne. Gran, einer og tyttebær – alltid grønne. Rødsildre, hvitveis og blåveis i blomst. Alle de andre strever med å bli kvitt vinterens gule, visne kappe og på nytt vise seg fra sin beste side. Og fra oven, på hele turen: Kaskader av fuglelyder priser våren og livets reproduksjon. Bekkene vi passerte kunne bare akkompagnere.

Dina og jeg på tur oppover sørsida av Junkerfjellet. (Kan ha navn etter den tyske lensherre Preben von Ahnen (1606 – 75). Han ble kalt Junkeren. I 1658 drog han på hærferd til Sverige gjennom Junkerdalen. Men Junkeren kan også skrive seg fra en samisk gudebetegnelse junkar.)

På toppen. Sitter på en benk. En av de mange satt ut av Bodømarkas venner. Under oss ligger byen på ei halvøy som stikker ut i Vestfjorden. Dessverre er halvparten gitt bort til flyplassen. Er det flere innbyggere i byen enn i maurtua ved siden av oss? Maurene har det i hvert fall mer travelt enn folk på en søndag.

I sør ser jeg Sandhornet og Fugløya. Alle som har kommet sørfra med fly til Bodø, på østlig vindretning, har fløyet mellom disse to. I vest Lofoten med Værøy som det ytterste synlige. På grunn av jordkrumningen må man 1.000 meter over havet (f. eks. på Per Karlsatind) for å få øye på Røst 100 km unna. Røst rager ikke mer enn 11 meter over havet på det høyeste. Der ligger de tynt an hvis havet stiger. Neste blikkfang er Landegode. Alltid nydelig. Så følger Keiservarden (i hvert fall oppkalt etter en tysker, Keiser Wilhelm den andre som var på besøk i 1903). Der hadde Leif Ove Andsnæs en formidabel konsert i fjor, under musikkfestuka. I år er det Arve Tellefsen som skal stå der med fiolinen sin, med Lofotveggen som kulisser. Så følger mot nord og øst Steigtind, Blåmannsisen, Sulitjelmabreen (to isbreer i ett blikk) og Børvasstidene. Mellom disse Saltfjellets høyeste topp, Ørfjellet (1.751 moh). Jeg ser Vestfjorden, Saltenfjorden nesten til Rognan, brua over Saltstraumen, Soløyvannet og Vågøyvannet. Slalombakkene i Steinmoen og skistadion på Bestemorenga er uten en snøflekk. Noen ekvipasjer roterer på travbanen.

Min ekvipasje beveger seg nedover på nordsida. Der kommer vi over et par store, gjenstridige snøflekker. Dina er helt vill. Hun er like glad i snø som jeg. Tar fart og kaster seg fremover med alle fire utover, som en fotballspiller som feirer scoring. (Akkurat nå spiller Rosenborg og Brann på tv. Har lyden av. Trønderne leder 2 – 0. Fikk ikke med meg hvordan Sapara feiret.) Dina spinner og ruller rundt i uhemmet fryd. Jeg kaster snøballer opp i lufta. Dina hopper fire ganger sin egen høyde og fanger dem i lufta.

Neste benk vi setter oss på er ved Vågøyvannet. Et jordbærsted. Brun strand, blått vann, grønne, grankledde åser, hvite fjell, blå himmel. Dina setter seg tett inntil meg, men ikke fordi det over åsen mot øst henger ei ørn på oppdriften. Dina har nok ikke sett ørna, men ørna helt sikkert oss. Ørna bare henger der, like stille som vi sitter.

Før vi satte oss, måtte Dina undersøke vannet. Vasser litt, stikker snuten nedi, skvetter tilbake av et lite bølgeskvulp. Det er noe som ikke stemmer. Har vi ikke vært her før? Da gikk vi jo utpå der. Men da var det vinter.

Siste benk. Nå ser vi nesten hjem. Her sitter vi en stund bare for å gjøre turen litt lenger, utsette møtet med asfalten, omstillinga fra langsom til urban tid. Dina får en siste godbit.

Vi møtte bare seks mennesker. Har aldri møtt så få på tur i marka, og i dag er det april og fint vær? Kanskje alle mødre og fedre, tanter og onkler, bestemødre og bestefedre følger 1.800 håpefulle som fotballturnerer i byen denne helga?

Dina er ett og et halvt år og oppkalt etter Maria Bonnevie i Herbjørg Wassmos ”Jeg er Dina”: vill, mørk, sterk, gåtefull, hun vet hva hun vil – eller vet hun alltid det?

Hvordan er så samarbeidet mellom menneske og hund denne dagen? Bedre jo lenger vi går, vi finner ut av hverandre. Jeg venter på henne når hun finner noe interessant, hun på meg, f. eks. når jeg skal fotografere. Vi passerer både rypeskit og elgelort. Fra tid til annen gjør hun utfall, noen ganger må det være et ferskt dyretråkk. Da må hun lære at det ikke er alle spor som kan eller skal følges. Slik er det i menneskelivet også. Det er mange stier jeg ikke får gått. Men noen rekker jeg.

Takk for turen og opplevelsene Dina. For leken og livsgleden. Bare tre timer, men det gir oppbyggelse til tre dager eller tre uker. Heldigvis skal vi snart finne oss et lite fjell igjen. Kanskje allerede tirsdag?

Og etterpå: På verandaen med to kopper kaffe og de fire siste påskemarsipanbitene: ei gul høne, to hvite egg og en "pinne" med sjokoladetrekk. Fortsatt sol og deilig vårvarmt, selv om termometeret ikke viser mer enn ti grader. Dina ligger i buret sitt og slumrer. Lurer på om hun har noen erindring om turen?

Uten min nystartede blogg hadde ikke denne teksten blitt til. Kanskje like greit? Noe sentimentalt sludder? Tja, men hva hadde livet vært uten? Peter Stormare gråt seg gjennom hele "Love Story". Livet er på sitt beste når man lar seg berøre av noe eller noen slik at tårene bare plutselig er der. Det er heldigvis ikke så sjelden.

Borte eller hjemme – mitt jordbærsted?

2007-04-27T19:54:00.000+02:00

Når jeg har vært borte, er det godt å komme hjem. Er jeg for mye hjemme eller på jobb, gjør det godt å komme seg bort. Hva er det vi opplever, føler eller forstår når vi ved å forflytte oss geografisk kommer til å se annerledes på noe så grunnleggende som trivsel?
Med stor interesse og fornøyelse har jeg fulgt mine to kollegaer Elisabeth og Johnny på deres reise i Sørøst-Asia. Landene Thailand, Cambodia, Vietnam, Laos og India. Byene Bangkok, Phnom Penh, Ho Chi Minh City, Hue, Luang Prabang, Chiang Mai, Delhi og den hellige byen Varanasi ved Ganges. Blå og rosa byer, elefanter, kyr, geiter og hunder. Blant en milliard indere vismenn, munker, lurendreiere, selgere, barberere og tiggere. Broen over Kwai og veien til Agra, Tai Mahal. Med sykkel, rickshaw eller tog. Varme, skitt, kaos og mas, men også den vennlige byen Jodhpur. Se bloggen deres.
Ikke alle kan eller vil gjøre så heftige reiser som disse to, men mange av oss drømmer kanskje om noe som ligner Toscana eller Korfu?
Hva med det som ligger nærmere? På et jordbærsted kan det vokse jordbær, da gjerne ville markjordbær. Men her er det den utvidede betydningen som er interessant: yndlingssted, drømmested, den plassen du helst vil være, der du har det godt, der du slipper unna det du sliter med i hverdagen, der tiden og trivielle gjøremål ikke betyr noe. I vår altfor travle verden trenger vi mye mer langsom tid.
Har du et fristed i overkommelig nærhet: et kafébord, en benk i en park, ei strand, en ås eller et fjell? Der du bare kan sitte og se og la tankene leve sitt eget liv. Se uten å se, på alt det fine og rare eller de rare og fine. Når du går derfra, har du nok en gang kommet til at livet egentlig ikke er så verst.
Jeg har flere slike jordbærsteder som jeg kan gå, sykle eller bile til. Slike hverdagens Shangri-La er viktigere enn de mer eksotiske, enten de som mine er i Danmark, Østerrike, Italia eller i Afrika.

Blogg og troverdighet

2007-04-25T18:39:00.000+02:00

På nettet er det nok av plass, ubegrenset hva man kan linke til, og stoffet kan ordnes på andre måter enn i lineære strukturer. Skribenten trenger heller ikke la seg fange i de stereotypiske rollemønstre med helter og skurker, maktutøvere og ofre. Hendelsen eller saken kan belyses fra flere sider, ofte med kilder som ikke brukes i vanlig nyhetsformidling. I en slik sammensatt sak er ikke konflikten den viktigste ingrediensen, men opplysning, sammenhenger og perspektiv – innsikt. Fra den store mosaikken er hver kilde likeverdig, og i utvalget jakter du ikke motsetninger. Så kan folk selv undersøke, sammenholde med, og eventuelt utvikle egen forståelse.
Med slike forutsetninger kan en blogg være noe annet enn en samling introverte og ekskluderende leserbrev fra noen som tror de har avslørt all verdens konspirasjoner – politiske, religiøse, militære, teknologiske eller økonomiske.
Finnes det blogger av sistnevnte kategori? Hvis så, vil det ikke være interessant å merke seg hvor i landskapet de hører hjemme, de med erfaring og klokskap nok til å ha svarene klare? Etter ei uke med undersøkelser i andre blogger, ble spørsmål om kontekst og relevans svært tydelige. Kraft og troverdighet i et utsagn er også avhengig av hvor det kommer fra, hvem det kommer fra, og hensikten med det. En åpen formulering blir oftest tatt bedre imot enn en påstand. Troverdighet er ikke noe man har, men får. Et bloggsøk på ordet troverdighet viser at nokså mange bruker ordet til å påstå at de selv er mer troverdige enn andre. Troverdig eller?

Fjell og kunst

2007-04-23T22:22:00.000+02:00

Mange fjell er estetisk vakre og kan ha en magisk tiltrekningskraft: Kilimanjaro, Elbrus, Aconcagua, Carstensz, Denali, Vinson, Everest for å ta The seven Summits. Spesielt flotte: Tirich Mir, Fuji, Matterhorn. Stetind ble høsten 2002 kåret til Norges nasjonalfjell. På andreplass kom Snøhetta. Flotte topper i Salten jeg har et forhold til: Suliskongen, Satertind, Solvågtind, Ørfjellet, Steigtind, Skautua, Kvarven. Flere norske fjell? Å være i fjellet er også å komme nærmere seg selv.
Snøhetta heter det arkitektfirmaet som har tegnet Biblioteket i Alexandria, Operaen i Bjørvika og WTC Cultural Center. De to første minner om svaberg, det siste får et beskjedent ytre, men et innholdsrikt indre – under Ground Zero.
I mange kulturer er fjell hellige. Maleren Kurt Edvin Blix Hansen i Beiarn har sitt: "Jeg skjønner godt at indianerne hadde sine hellige fjell. Seglfjellet er en slik helligdom for meg. Når sørvesten blir storm og blåser elva ned fra det 600 meter fjellet rett til værs, da er naturen ganske abstrakt." Det er Kurt Edvin forunt å se mye andre ikke ser. Og så maler han det. I neste uke stiller han ut i Bodø Kunstforening.
Ofte er historiske og religiøse byggverk, pyramider og templer, monumentale som fjell: Kheopspyramiden, Teotihuacán. Kjegle- eller pyramideformen er harmonisk, beroligende, ”riktig” – enten den fremtrer i naturens kunstverk eller i menneskers strev med å skape noe uforgjengelig.
Øya Landegode har en betagende profil med Kvigtind og Rypdalstind som de to høyeste toppene. På jakt etter bilder av Landegode, oppdaget jeg denne bloggen. Her er fellesnevnere Salten-natur og hunder. Forunderlig nok dukket det også opp en gammel gitarspillende studiekamerat. Hvem har sagt at nettet er fragmentarisk? Alt henger sammen, men med hva og hvordan? Fire aktivister arrestert ved Mount Everest. Kanskje slik?
Følg Lars Oma Erichsrud i Everest. Se "bloggen" fra Himalaya.

Thomas F

2007-04-21T20:29:00.000+02:00

Mitt neste litterære prosjekt er Kjell Askildsens historier om Thomas F. Ikke bare fordi novellen av Dagbladet er blitt kåret til beste, norske, skjønnlitterære utgivelse etter 1981, men mest fordi en god kollega er frelst på Askildsen. Hun skrev hovedoppgave om hans Kulisser.
Blant mange andre som har skrevet hovedoppgaver (nå master) om Askildsens forfatterskap, er ei mi tante. Hun har sett på hvordan den sørlandske pietisme og moral førte til fordømmelse av det som nå regnes til det litterære toppsjikt. Dette skal det bli spennende å utforske. Boka Alt som før: noveller i utvalg er bestilt.
Jeg fant tilfeldigvis en blogg, Tvisyn, tilhørende en som har lest Thomas F. Vel så interessant som hans omtale er kommentarene. Vi leser de samme ordene, men oppfatter, opplever og forstår nokså forskjellig fordi vi har ulike erfaringer, referanser og preferanser.
Det er så mange gode bøker jeg skulle ha lest. I en skrivebordskuff har jeg i mange år hatt liggende et utklipp med ei liste på 10 anbefalte bøker. Jeg har fortsatt ikke lest alle. Til daglig leser jeg faglitteratur, mye på nettet. Filosofi og historie bruker jeg når jeg får innspill eller for å anrike undervisning og andre fremførelser. Innimellom tar jeg meg tid til å lese skjønnlitteratur. Det må jeg gjøre oftere.

Verdens vakreste museum

2007-04-20T17:33:00.000+02:00

Så vakkert at det gjør vondt.
"Skal du se spansk arkitektur nå, drar du til Valencia for å nyte kanskje verdens vakreste museumsområde. Dunkle lokaler med støvete kroker og statiske utstillinger er passé. Nye og toneangivende museer i dag er tegnet av store arkitekter og har ennå større visjoner. Ett av de vakreste må være Ciudad de las Artes y las Ciencias (CAC) i Valencia. Strengt tatt er dette ikke bare et museum, men et kulturelt og vitenskapelig senter som ligger ved elven Turias gamle bredd. Hovedarkitekten er Santiago Calatrava. Bygningsmassen er strålende lys, og mye ligger i tilknytning til vann som speiler byggverkene og tilfører en ekstra dimensjon til opplevelsen."

Fra DinSide Reise 20. 04. 2007. Besøk galleriene du finner bak linkene over. Mer underbar arkitektur?

Bilen – til glede og nytte eller ...?

2007-04-20T16:51:00.001+02:00

Funksjon og design på ting

2007-04-20T01:19:00.000+02:00

En funksjonell hatt eller lue (dame eller herre) er (nesten) alltid fin. Alle de andre er til pynt eller forargelse – mer eller mindre spennende eller latterlige. Det bør være et poeng at personen under/i hatten ikke blir borte, men tvert imot fremstår som enda mer interessant.
Lamper er enten vakre, stygge eller "usynlige". Slik er det også med biler der kanskje 5 prosent er flotte, 10 prosent stygge, og resten metallbokser på hjul.
Når det gjelder båter, i hvert fall de klassiske, er det et intimt samspill mellom funksjon og design. Fullriggeren Sørlandet (som jeg har bodd på og seilt med i tre måneder), en Colin Archer eller en nordlandsbåt er alle tre produkter av erfaring og tradisjoner i sjømannskap og håndverk gjennom hundrevis av år. De er fullkomne i sine former.
Digitale kamera er noe mange har. De er til å ta bilder med, stills eller film. Kvalitet (på kamera og bilder), brukervennlighet og pris er det vi vurderer når vi bestemmer oss for hvilket vi vil kjøpe. Hvor mange ser på designet? Flere enn vi tror? Når det gjelder både mobiltelefoner og mp3-spillere betyr design svært mye for mange, kanskje mest (les iPod)? Det kunne ikke falle meg inn å kjøpe en teknologiting: et kamera, en mobiltelefon, en mp3-spiller, en pc, en bil bare på grunn av pris, holdbarhet eller driftsikkerhet (påstått eller påvist?). Designet er avgjørende. Merkelig nok endrer jeg ofte opp med noe ikke så mange andre har? Noen har det på lignende vis med klær eller møbler og kan få seg til å kjøpe de utroligste kreasjoner.
Et hus er et hus og et sted å bo i (blant annet)? Noen få er pene eller stygge, resten er bare hus. Jo eldre bebyggelsen er, desto mer spennende fremstår den som. Det er også stor forskjell på hvordan vi ser på store og små hus – eneboliger og blokker.
Noen hus kommuniserer, andre er stumme? Se på kirker som Nidarosdomen, Kølnerdomen, Peterskirken, eller kanskje katedralene i Sevilla og Santiago de Compostela?
Hva med Den Blå Moské i Istanbul eller Den Store Moskéen i Mekka?
Eller tempelet Ankor Wat i Burma og Solpyramiden i Teotihuacan, Mexico?
Andre monumentale bygg: Operaen i Bjørvika, Biblioteket i Alexandria (sjekk galleriet) eller det ultimate monument – Eifeltårnet?
Et vanlig hus tar imot oss med døra si. I møtet med mennesker er førsteinntrykket viktigere enn de fleste av oss er klar over. Hvis det er dårlig, skal det mye og lang tid til før vi oppjusterer statusen til vedkommende.
På de britiske øyer, der mange hus i mange byer er prikk like, er det fargen på døra som gjør at folk finner hjem til seg selv (etter en fuktig kveld ute?).
Hvis man ser etter, finnes det mange vakre og spennende dører/inngangspartier. Selv i Bodø, der bare et titalls hus sto igjen etter bombingen 27. mai 1940, fant Anne-Grethe Ellingsen mange skatter. Overskrifta er: ”Den som klager over at Bodø er en stygg by, tar seg kanskje ikke tid til å se de vakre detaljene.” (Se her.)
Ei ytterdør skal (bør?) være pen, velholdt, innbydende og gjerne interessant. Den bør pirre oppmerksomheten, f. eks. med en farge som avviker. Hvorfor er kvinnens munn mest fristende som rød?
Konklusjon? Vi har kunstverk rundt oss overalt, både i naturen, i kulturlandskapet, i arkitekturen og i teknologien. Jeg må bare bli flinkere til å se og kjenne etter. Menneskets fascinasjon av og ønske om å ha skjønne (og funksjonelle) ting rundt seg kan ikke bare være materialisme?

Nye IKT-studenter

2007-04-18T12:11:00.001+02:00

Over dobbelt så mange som vi har studieplasser til, søker IKT for lærere i høst. Det er godt å registrere at så mange kommende lærere vil utvikle sitt digitale grensesnitt. Er læring tilegnelse eller deltakelse? Hva kan man eventuelt lære seg ved å høre på eller lese, og hva krever helt andre arbeidsmåter? Er læring et individuelt fenomen, noe som skjer på det mentale plan hos enkeltindividet, eller er det sosiale prosesser der kontekst, situasjon og samhandling er avgjørende?
All undervisning skal være tilpasset, både den enkelte elev, og med et mangfold av inn- og uttrykksmåter, arbeidsmåter og tilnærminger. Nøkkelen til all god opplæring er positive læringsopplevelser. En elev som ikke har tilgang til IKT som læringsarena og læremiddel, får ikke tilpasset opplæring i forhold til de aktuelle muligheter samtiden gir. Da må lærerne være på (arbeids-)stasjon og (Inter-)nett.

Jeg og bil (og ski)

2007-04-18T01:31:00.001+02:00

I Avisa Nordland sitt bil-bilag 17. april 2007 blir en rekke mer eller mindre kjente, lokale personer bedt om å ”avsløre” sitt forhold til bil under vignetten ”jeg og bil”. Av fem kvinner og fem menn er to damer og Per Sundnes de mest lidenskapelige. De øvrige herrer har enten dårlig samvittighet for at de ved å kjøre forurenser, og/eller de betrakter bilen som noe som brukes til å komme seg fra A til Å.
Hvor mange har samme forhold til sine ski? Bruker jeg dem bare for å komme meg fra Arlia til Erlingbu (hva skal jeg nå der)? Smørefrie, langrennski eller fjellski, med eller uten festevoks og glider. Å gå oppover uten feste, dreper skigleden (altfor mange barn har opplevd det). Å kjøre nedover med optimal gli eskalerer den.
Kjøreglede oppleves også i bil, eller enda sterkere, på motorsykkel. I små farkoster på havet eller under himmelen føler jeg meg både bitte liten og uendelig fri. I biler gir permanent firehjulstrekk, automat, abs, esp og luftfjæring både sikkerhet og komfort. Biler er dessuten historie, funksjon, et samfunnsgode og et samfunnsproblem, teknologi, kultur, design. Det finnes mange stygge griller, og noen få sinnsykt nydelige. Til og med eksosrør kan være vakre.
I kulturnasjonen Italia er det mye mer enn aktiviteter rundt forplantning det knytter seg lidenskap til: opera, bildekunst, skulptur, vin (og mat), fotball og sykkel. Og biler (Alfa Romeo, Bugatti, De Tomaso, Ferrari, Fiat, Maserati, Lamborghini, Lancia, Pagani). Pininfarina er både navn og begrep på bildesign. Walter de' Silva heter han som har designet Audis nye "ansikt". Han er selvfølgelig italiener. Min mors morsmål er italiensk. Det er kanskje noe der.
Blant de anslagsvis 500 som gikk til Erlingbu 2. påskedag var det kanskje 50 som hadde utstyr som ikke var med på å redusere opplevelsen? Alle de andre kjente nok også på noe positivt (siden de var ute på ski) – om ikke annet sola og kvikklunsjen.
Blant de kanskje 100 som jeg møtte på veien mellom Bodø og Fauske i går, var det mer enn 10 som hadde bil eller evne til å gledekjøre seg langs Salten-fjorden? De andre kom seg bare fra B til F? Slik kaster altså mange bort timer, dager og år av livene sine med å kjøre, gå, løpe, sykle, skøyte, ake, sparke, spinne, ri, fly, seile. De gjør jo ikke annet enn å forflytte seg.
Dette var (litt av) min avsløring.

Lavendel

2007-04-17T16:33:00.000+02:00

Lavendel er en vakker skapning. Særlig når det blir mange av dem.
For mange år siden fikk jeg et postkort fra noen i Frankrike. Bildet var fra en lavendelåker. Selv om jeg da var en nokså ignorant ung mann, ble jeg (til stor forundring for meg selv) helt betatt, antakelig av de samme farger, motiver og mønstre som jeg fascineres av hos van Gogh. Noen år senere fikk jeg en lavendelbusk av en dansk kollega som var på besøk. Den står fortsatt i hagen min, men sliter med alderen. Nå har den fått selskap av to yngre artsfrender. Med den deilige duften følger et pust fra historien. Lavendel er en eldgammel kulturplante. Navnet kommer av det latinske lavare, å vaske, fordi den ble brukt i oldtidens bad. Den beskytter mot pest og holder utøy unna. Bruk enten inn- eller utvortes, avhengig av plage, gir helsebot.
Drømmer skal man ha. En av mine er å få se lavendelmarkene i Provence på sitt fineste. Van Gogh Museum i Amsterdam har jeg fått oppleve.

Hvorfor blogger jeg?

2007-04-17T16:08:00.000+02:00

Jeg underviser i IKT og læring – for de som er eller skal bli lærere (og noen andre).
Blogging har blitt et fenomen, en ny skriftkultur (jeg underviser i norsk også), en litterær folkesport. Jeg registrerer med interesse debatten om hvorvidt blogging er demokratisk eller ikke. Er det mer eller mindre demokratisk å få ytre seg i en blogg enn å ikke komme til orde i et diskusjonsforum (på nett eller tradisjonelt)?
I mine undersøkelser rundt blogging har jeg blant mye funnet at for de fleste bloggere er det å blogge å ”skrive seg selv”, enten det innebærer å skrive om dagliglivet eller om internasjonal politikk. Uttrykket å skrive seg selv, eller kanskje å skrive sitt selv (engelsk self-writing) er Michel Foucault sitt. I historien har ofte dagbøker, brevskriving og andre former for skriving vært populære for å ta vare på seg selv. ”Selvet er noe å skrive om, et tema eller objekt (subjekt) for konstant skriveaktivitet.” (Faucault, Self Writing s. 27.)
I alle fall: svært mye interessant for en lærer. I stedet for å snakke om noe jeg bare har lest om, og dermed ikke har så mye greie på, er det da viktig med egen erfaring.
Meningen med mitt blogg-prosjektet er med andre ord å skaffe meg blogge-praksis, en fortrolighet til det jeg skal undervise i/om/med.
Elever og studenter dokumenterer sin kompetanse i digitale mapper. Skal potensialet for aktivitet, samarbeid og læring utnyttes, må mappene gjøres transparente, dvs de (eller deler av innholdet) må publiseres. LMS gir begrensede muligheter, nettsider og blogg mange flere, først og fremt i forhold til uttrykk/layout i sammensatte/multimediale tekster.
Mange skoler publiserer elevene sine arbeidsstykker på web, eller enda bedre, lager digitale læremidler/ressurssider tilgjengelig for alle. Her er Godøy Skule på Møre-kysten kanskje best? Ved Bugården ungdomsskole i Sandefjord har alle elvene egne blogger der de viser frem seg og sitt.
Neste studieår (til høsten) skal mine studenter blogge. Da må jeg blogge selv også.

Hvorfor blogge?

2007-04-17T15:37:00.000+02:00

En kjent og merittert blogger (VamPus, Gullbloggen 2005) forklarer i Dagbladet (09. 12. 2005) hvorfor hun var (er?) landets beste blogger: ”Du må ha noe å melde. Det er ingen som oppdager bloggen din hvis du sitter alene og skriver om katten din. Er du høyrevridd og spydig nok går det bra.”
Å skrive foregår vanligvis i ensomhet. Ikke har jeg katt (men det har jeg hatt). Jeg er heller ikke høyrevridd (men venstrehendt). Spydig vil jeg helst ikke være (det forekommer unntak). Da får jeg si som Anne Grete Preus (i Dagbladets Magasin 14. 04. 2007): ”Jeg har aldri følt meg helt som de andre” – bloggerne?

Tre andre svar på spørsmålet hvorfor blogge, fra Nibble me, please, Virveltanke og Wikipedia.
Råd, erfaringer og betenkeligheter, fra Rabbagast, viamag og Virveltanke.