Berget det blå

I stedet for den vanlig kveldsturen i mørke (og oftest regn), ble det i dag mulig å dra ut mens det enda var sol og lys. Og for et lys. Bortenfor Vågøyvannet, Soløyvannet, Saltenfjorden og Skjerstadfjorden lå de der og lokket – fjellene i Sulis. To breer, Blåmannsisen og Sulitjelmabreen, og godt inne på den siste, bare noen meter fra svenskegrensen, stikker majestetene opp, Knekten, Dama og selveste Suliskongen – 1907 moh. Vaknacohkka og Stortoppen står som portvoktere på hver sin side av brefallet og passer på at ingen uvedkommende slipper inn.

Bare vent til i februar, når dagene blir lange nok til å nå langt nok inn på ski – da kommer jeg på besøk.

Inspirasjon og påvirkning

Etter en periode med reising og mye jobb, har det tatt tid å komme i bloggemodus igjen. Når hodet og tida fylles med trivielle og profesjonelle gjøremål, blir det ikke plass til så mange frie tanker.

Det er når jeg er ute jeg føler meg mest fri. I dag ble det endelig anledning til en lang tur i marka. Etter uker med regn var det til og med oppholdsvær. Voldsomme bekker. Vått og gjørmete på stiene, men i skitraseene tørt på grunn av gode grøfter og drenering. Mildt, med et nesten umerkelig, varmt, sørlig drag. Gult gress og brune bregner mot grønn einer og gran i sølv. Selja klarer ennå å holde på bladene sine. Ei sjur som fulgte oss fra stolpe til stolpe i lysløypa, først kanskje for å erte, så for å holde oss med selskap. Blikkstille Vågøyvann med fiskevak. Da bobler blodet og det spraker i knotten. I takknemlighet over å være til, være en del av alt dette, dukker det opp tanker som kanskje kan bli til noe i bloggen. De visuelle bildene konverteres til språklige. Det kan faktisk virke som jeg ikke er i stand til, i humør til, har lyst til å blogge uten det mentale løft en høyere himmel gir.

Og så traff jeg den lille, "røde" dama, i dag med bare litt rødt i den ellers blå jakken, grønn turbukse, fjellsko. Vi møttes midt i en lang bakke, hun på tur opp, jeg og Dina nedover. Bratt og glatt, vi hadde begge fokus på Dina. Den lille dama med stivt blikk, jeg for å få hunden til å passere rolig. Jeg vet ikke om hun kjente oss igjen. Bloggen forteller at det er seks søndager siden vi sist møttes. Kanskje det høver bedre med noen vennlige ord neste gang?

Endorfiner er kroppens eget rusmiddel. Kroppen produserer endorfiner når vi ler, ved seksuell aktivitet, når vi har smerter, men fremfor alt når vi bedriver fysisk aktivitet.
Sol og stjerner kan hos meg også fremkalles av musikk eller bilder, av poesi eller prosa, en post eller en kommentar i en blogg. Det er bare så vanskelig å få tatt inn passelige doser jevnlig.

Det gjør også godt å tenke på noen, og å bli tenkt på – ei særdeles god påvirkning. Også til å blogge.

Jeg avslutter med to bilder fra ett av stedene jeg nettopp har vært. Bildene viser også den eneste tåkeklokka i drift ved noe norsk fyr. Den måtte vi prøve. Vakker klang over innseilinga til en fin by - og ikke én tåkedott.

Høstfarger

Jeg blir borte noen dager. Så får bloggen hvile med to bilder fra helga, det siste tatt lørdag kveld, det andre søndag.