Alle disse forandringer og sjatteringer setter jeg ekstra pris på nå når lyset svinner frem mot vintersolverv. Min verden er på sitt vakreste når fiolett og indigo setter sitt preg på alt. Jeg er et vintermenneske, og til helga er sjansene for sesongens første skitur store.
I disse blå dager opptar jeg meg mye med andres ord. Jeg leser student-tekster til øyet blir lite og tørt. Altfor sjelden kommer det ord, uttrykk, passuser eller fortellinger med vinkling eller brytning som får studenten og saken hun opptar seg med til å skinne med sin egen nyanse. Det meste er som lys og vær på ekvator – forutsigbart.
Hvordan studentene nå skriver om hva det skal være – jeg må prøve å kommentere på en opplysende måte, slik at de selv kanskje kan se at det er mer i mye enn tatt for gitt, og at veksling mellom bredt og nært fokus kan få frem ulike perspektiv. Både i min fotografering og i studentenes tekster blir det for mye standard vidvinkel.
Lysets dragning, og behov for sjelelig balsam, gjør det godt å komme seg ut. Det blir det noen bilder av. I ledige kveldsstunder finner jeg stor glede i å bruke bildebehandlingsprogram til å finne ut hva slags lys jeg har klart å fange digitalt. Det har resultert i ei nettside der jeg bruker Dina som påskudd til å publisere bilder fra turer i alle de landskaper Salten byr på – i all slags lys. Så kan jeg i perioder, når arbeid med sensur og annet gir ordtørke i bloggen, veksle til nettsidas mer visuelle og uforpliktende uttrykk. Jeg har innsett at jeg aldri kan eller vil kunne blogge regelmessig. Til det er jeg altfor mye av og på, turbo eller tomgang, må gjøre små ting for å holde ut med de store og omvendt.
Viktigste grunn til å holde liv i blogginga er nettopp det jeg savner hos studentene, originale og autentiske tekster, særegne funderinger og fortellinger fulle av godt språk og metaforer – i din blogg. Og så de egentlige bildene noen av dere byr på, enten de er fotografisk flotte, viser natur og miljø, eller er fantastiske hverdagsskildringer. Når du skriver og/eller fotograferer slik at du blir tydelig for meg i din verden, berører du meg og min. Noe er akkurat som meg selv, andre uttrykk er mer ukjent utfordrende. Det mest eksotiske er ofte det du har sett som alt annet enn trivielt. Slike impulser får jeg for lite av andre steder.
Opplevelser skaper bilder, og de bildene som jeg fremkaller i min bevissthet eller digitalt, eller de jeg ”får” hos andre, fører i blant til at jeg føler for å skeie ut med ord. Da kommer det kanskje en bloggpost.
Bildene er tatt på Kjerringøy 27. november. Det første fra Middagshaugen mot Steigen, den andre er av Fjærekjerringa. Om henne er det et sagn. Det kommer kanskje en annen gang.
