onsdag 28. november 2007

Mørketid, bilder og ordbilder

Uten mørketida, hadde jeg ikke fått øye på lyset som annet enn lys. Jordas rotasjon og bane rundt sola gjør at solas vinkel på himmelen endrer seg kontinuerlig. Den skeive aksen gir oss lengst nord (og de lengst sør) vekselvis midnattsol og mørketid. Denne fysiske innretning, sammen med optiske fenomen knyttet til lysbryting, gjør at både mengde lys og fargeskala endrer seg fra dag til dag. I tillegg kommer værets påvirkning som kan gi de mest fantastiske effekter.

Alle disse forandringer og sjatteringer setter jeg ekstra pris på nå når lyset svinner frem mot vintersolverv. Min verden er på sitt vakreste når fiolett og indigo setter sitt preg på alt. Jeg er et vintermenneske, og til helga er sjansene for sesongens første skitur store.

I disse blå dager opptar jeg meg mye med andres ord. Jeg leser student-tekster til øyet blir lite og tørt. Altfor sjelden kommer det ord, uttrykk, passuser eller fortellinger med vinkling eller brytning som får studenten og saken hun opptar seg med til å skinne med sin egen nyanse. Det meste er som lys og vær på ekvator – forutsigbart.

Hvordan studentene nå skriver om hva det skal være – jeg må prøve å kommentere på en opplysende måte, slik at de selv kanskje kan se at det er mer i mye enn tatt for gitt, og at veksling mellom bredt og nært fokus kan få frem ulike perspektiv. Både i min fotografering og i studentenes tekster blir det for mye standard vidvinkel.

Lysets dragning, og behov for sjelelig balsam, gjør det godt å komme seg ut. Det blir det noen bilder av. I ledige kveldsstunder finner jeg stor glede i å bruke bildebehandlingsprogram til å finne ut hva slags lys jeg har klart å fange digitalt. Det har resultert i ei nettside der jeg bruker Dina som påskudd til å publisere bilder fra turer i alle de landskaper Salten byr på – i all slags lys. Så kan jeg i perioder, når arbeid med sensur og annet gir ordtørke i bloggen, veksle til nettsidas mer visuelle og uforpliktende uttrykk. Jeg har innsett at jeg aldri kan eller vil kunne blogge regelmessig. Til det er jeg altfor mye av og på, turbo eller tomgang, må gjøre små ting for å holde ut med de store og omvendt.

Viktigste grunn til å holde liv i blogginga er nettopp det jeg savner hos studentene, originale og autentiske tekster, særegne funderinger og fortellinger fulle av godt språk og metaforer – i din blogg. Og så de egentlige bildene noen av dere byr på, enten de er fotografisk flotte, viser natur og miljø, eller er fantastiske hverdagsskildringer. Når du skriver og/eller fotograferer slik at du blir tydelig for meg i din verden, berører du meg og min. Noe er akkurat som meg selv, andre uttrykk er mer ukjent utfordrende. Det mest eksotiske er ofte det du har sett som alt annet enn trivielt. Slike impulser får jeg for lite av andre steder.

Opplevelser skaper bilder, og de bildene som jeg fremkaller i min bevissthet eller digitalt, eller de jeg ”får” hos andre, fører i blant til at jeg føler for å skeie ut med ord. Da kommer det kanskje en bloggpost.


Bildene er tatt på Kjerringøy 27. november. Det første fra Middagshaugen mot Steigen, den andre er av Fjærekjerringa. Om henne er det et sagn. Det kommer kanskje en annen gang.

8 kommentarer:

Bårds sa...

Vakkert formulert om bilder og farger. Jeg fikk virkelig lyst til å ta skumringsbilder selv. :-)

Lothiane sa...

Nydelige bilder... Det er et helt spesielt lys dere har i mørketida.. for litt lys blir det jo. Det gjør seg i hvert fall veldig godt på bilde!

Og det med bloggingen må bare gjøres når det kommer av seg selv, synes du ikke? Det er fint du finner fram til en rytme som passer deg.

Fortsatt fin førjulstid og mørketid!

Anonym sa...

Huff, ikke bare bare å lese så mange slike tekster, vet jeg! Du får holde ut, det hender jo det er noen gullkorn i buneken. Godt du er et vintermenneske, Bridgehill! Da er de kanskje litt lettere å tåle?

Dagens anbefaling: Anne Grete Preus' nye cd: Om igjen for første gang

Linger

Anonym sa...

For en nydelig tekst, for ikke å snakke om bildet av hunden i vinterlandskapet! Jeg er også et vintermenneske som elsker de blålige fargene. Liker denne linjen du trekker mellom det man ser utover og innover, mellom foto og tanker, visuelle og verbale bilder. Det er lett å ende opp med mye standard vidvinkel når man betrakter livet, der har du helt rett ;-)

Anonym sa...

Hm.. Hvordan får jeg til å legge igjen navn med lenke til bloggen min når jeg kommenterer her? Ser ut som Blogger bare tar imot en av delene, dersom man ikke har Blogger-blogg?

Anonym sa...

Femmenal tekst og flotte bilder. Kjenner meg igjen i den teksten der.

vibeke sa...

Jeg prøver å få fyr i en gammel jøtul-ovn. Den er veldig lite forutsigbar. Men når jeg først har fått fyr, vil varmen spre seg ut i dette rommet. Ovnen må ha ånden over seg for i det hele tatt å ta fyr. Det er forøvrig en mulighet at veden ikke er tørr nok. Slik er det vel med skriving også. En må liksom ha ånden over seg. Av og til har man det, av og til ikke. Av og til flammer teksten og det er en fryd å lese. Og det var kanskje en fryd å skrive teksten også, og se hvordan den framstod på papiret eller kanskje i bloggen. Hvordan du får tankene om lys til å henge sammen med hvordan en tekst virker, det er vakkert.

Bridgehill sa...

Bårds:
Takker igjen. Lyset, fargene og motivene er der alltid – bare vi evner å se (og fotografere).

Linger:
Så godt at du stakk innom igjen. Jeg håper alltid at noe jeg ikke har lest eller tenkt på skal dukke opp i studentene sine tekster. Og det gjør det. Hvis ikke, tar jeg meg en skitur. Så vet du at jeg ikke er vond å be, verken når det gjelder Kjell Askildsen eller Anne Grete Preus.

Lothiane:
Fint at du liker bildene. Lyset betyr alt, ikke for mye, men av og til kan litt for lite gi gode bilder/stemninger. Det har du til fulle dokumentert.
Noen ganger kommer det lettere, men oftest må jeg fra et innfall, en følelse eller en idé slite frem noe som kanskje kan brukes i bloggen. Men så er det noe med å skrive seg til mening og forstand.
Å finne og regulere rytmen i blogginga er ikke lett. Humør, vær, inspirasjon er uoversiktlige variabler, tid og sosiale relasjoner litt lettere å tilpasse. Det hjelper med bilder.

Oda:
Hunden er Dina, vår to år gamle schnauzer. Hun er min turkompis som har fått meg til å se verden (spesielt mennesker og dyr) på litt andre måter. Du er også særdeles flink til å se mye på originale og konstruktive måter, til og med i teksten min.

Virker som plunderet ditt med å få kvittert er noe sært og dumt med Blogger.

Tor:
Gjenkjennelse er den beste attest.

Vibeke:
Du har ofte (alltid?) ei god historie, også når du kommenterer. Ei fortelling kan forklare bedre enn all verdens utgreiinger. Man kommer liksom rett inn i kjernen av saken. Og den har absolutt noe med varme å gjøre. Enten skriver vi den ut i noe som får noen til å tenne, eller så skriver vi oss (i hvert fall jeg) varme i toppen med å få uttrykt det fantastiske vi vil ha meddelt, men når fingrene skal gjøre tankene til ord, blir det bare pjatt. ” … ha ånden over seg for i det hele tatt å ta fyr.” Det var heftig.
Det beste med å skrive er at det innimellom dukker opp noe på skjermen som ikke var tenkt ut før det sto der. Var det jeg som skrev det?