søndag 2. desember 2007

I mot- og medvind

Endelig, noe jeg har sett frem til lenge – sesongens første skitur. Etter to tidligere svikefulle snøfall, måtte jeg benytte den tredje muligheten. Uansett. Lite snø gjorde at jeg valgte fjellskiene. Da jeg runda åsen som gir huset vårt ly fra austavinden, fikk jeg en praktfull dag midt i fleisen. Det tar fire minutter å gå til Maskinisten der skiløypa begynner. Vinden dro så sterkt på at jeg hadde min fulle hyre med å holde skiene i hendene.

Så bar det innover (nå med skiene på beina). Vindstyrken vekslet fra liten til sterk kuling. Over Golan (en høyde oppkalt etter et annet hustrig sted) var det heftig. I vinterkuling tar vinden opp i seg store mengder usynlige ispartikler og snø som ansiktet piskes med. Når kulingen blir sterk, er det umulig å holde øynene åpne. I kinnene er ikke massasjen så ubehagelig, men på øyelokkene blir stikkene smertefulle.

I Tronengløypa er det ei lang, flott utforkjøring der det ofte går i forteste laget, i hvert fall på langrennski. I dag måtte jeg stake ned i motvinden.

Etter hvert ble åpent lende erstattet av granskog, stadig større. Vinden og suset flyttet seg fra bakken og opp i tretoppene. Enkelte steder var det helt stille, øredøvende stille.

På Bestemorenga var det bare behagelig. Unger i lek med ski, snowboard, kjelker og akebrett. Der traff jeg en gammel kompis på 90 år. Vi sto og frydet oss over å være ute på ski, og akkurat der. Mot oss kom ei bitte lita rosa jente, kanskje to år, sammen med foreldrene sine. ”Hun gjør som jeg, prøver å få kontroll over kroppen sin”, sa 90-åringen.

Ned Hjorthammarløypa var jeg glad for stålkantene. I medvind og med stein og gress stikkende opp, ble min balanse satt på prøve. Det gikk frydefullt godt, men det tar noen turer før refleksene er som de skal være.

I dag har jeg virkelig kjent på været og tilværelsen. Livet er på sitt beste når det kjennes i fjes og skrott. Rødfargen har ennå ikke forlatt kinnene. Jeg ser ti år yngre ut, og alderen er halvert. I kveld blir det en konjakk.

Fra dagens tur, sørover mot Vågøyvatnet.

2 kommentarer:

vibeke sa...

Vestlandsk trønder er grønn av misunnelse! Her har det vært vinter en gang denne sesongen. Den varte i to dager. Nå venter vi i spenning på neste vinter. Den kommer kanskje før jul? Det jeg håper på er såpass kulde at vannene iser. Da er jeg i mitt ess der på skøyteisen. Skiturer må nok vente en stund til.
Og konjakken smakte?

Bridgehill sa...

Det måtte altså tre småvintre til før jeg kom meg ut på ski. Ustabilt her også med andre ord. På torsdag er det meldt regn. Fysj! I dag var det stabilt flott, særlig på Kjerringøy. Se siste innlegg.

Jeg hadde tre år av min oppvekst i Trøndelag, i Verdal og på Mære. På Mære hadde vi skøytebane i hagen. Nå er det lenge siden jeg har brukt jern på isen. De siste gangene ble gleden med å seile bortover isen mindre for hver runde etter som smertene fra fotbuene tiltok.

Med en konjakk utpå kvelden ble dagen fullkommen. Varm i kinnene, varm i tankene og varm i magen.