Flyttemelding

Jeg har nå byttet "husvære", fra Blogger til WordPress.
Den nye adressen er: http://bridgehill.wordpress.com/
I innlegget under skriver jeg noe om hvorfor jeg nå prøver ut en ny vert.

Hoi bioi hoi paralleloi

Overskrifta betyr ”de parallelle liv” og er navnet på hovedverket til Plutark (Ploutarkhos, ca. 46 – 120).

Et søk på ”parallelle liv” ga mange spennende treff, fra litteratur og brutal virkelighet til blogger. Her er det uvanlig mye som inviterer til utesking, men det blir ikke nå.

For tiden lever jeg parallelt med denne “gamle” Bridgehill på Blogger og stort sett samme Bridgehill flyttet inn på WordPress. Det minner meg om når min eldste sønn, som heter det samme som meg, flytter hit eller dit. Da havner alltid en del av min post hos ham.

Det er noen småting i Blogger som irriterer meg. Jeg prøver meg i Wordpress for sikkert å finne andre ”ting” å plages med. Og for å lære meg. Den utløsende faktor var muligheten til å laste opp flere fil-typer. Først og fremst til bruk i jobbe- og ikke blogge-blogger. Uansett, det viktigste er bildene og de verbale formuleringer de inspirerer til. Hva har WordPress å tilby når det gjelder bilder? Bridgehill går nå i dvale på Blogger mens han på WordPress lusker ute av og til, når han er i humør til det.

Parallelle liv, motsetninger eller deler av helheten. Jula har mange slags meninger, tradisjoner og uttrykk. Måtte alle få det godt med sine versjoner og du med din.

Neste år, når hytta forhåpentligvis er ferdig, skal jula feires på Kjerringøy. Der er verden fin nok som den er, uten pynt. Som Strandåtindan sett fra hytta (bildet over).

Mørk og lys årstid?

Samme sted, med nokså nøyaktig et halvt år i mellom. Øverste bilde tatt 4. desember, det nederste 2. juni. Jeg sto bak naustene på Kjerringøy handelssted og fotograferte sørover. Fjærekjerringa til venstre, Landegode i midten.

Mykje lys og mykje varme, eller lite lys og frost i lufta. Hvilket lys og hvilke farger som betar mest, er umulig å avgjøre. Takk for forskjellene, kontrastene, fargenyansene – og årstidene.

Kjerringøy i advent

Bildene er fra dagens utflukt. Det første viser Fjærekjerringa. Se bildet lenger ned av samme "dama" på nært hold - i et helt annet lys. Så forskjelling hun "pynter" seg - fra lys og lekker til mørk og mystisk. Like innbydende i begge utgaver.
På bildet i midten Landegode, Sørfugløy og Sandhornet, fra høyre mot venstre.
Det siste bildet er av ..., ja kirka med Kvarven til høyre bak.

"Alle" skal gifte seg på Kjerringøy. De kommer helt fra USA for å gjøre det. Hvis du går i giftetanker, må du bestille et år i forveien.

For en dag! Og dette kalles mørketid? Selv om sola er under horisonten, bades sørhimmelen i skinnet. Jo lenger nord, desto høyere må toppene være for å bli forgylt.

I mot- og medvind

Endelig, noe jeg har sett frem til lenge – sesongens første skitur. Etter to tidligere svikefulle snøfall, måtte jeg benytte den tredje muligheten. Uansett. Lite snø gjorde at jeg valgte fjellskiene. Da jeg runda åsen som gir huset vårt ly fra austavinden, fikk jeg en praktfull dag midt i fleisen. Det tar fire minutter å gå til Maskinisten der skiløypa begynner. Vinden dro så sterkt på at jeg hadde min fulle hyre med å holde skiene i hendene.

Så bar det innover (nå med skiene på beina). Vindstyrken vekslet fra liten til sterk kuling. Over Golan (en høyde oppkalt etter et annet hustrig sted) var det heftig. I vinterkuling tar vinden opp i seg store mengder usynlige ispartikler og snø som ansiktet piskes med. Når kulingen blir sterk, er det umulig å holde øynene åpne. I kinnene er ikke massasjen så ubehagelig, men på øyelokkene blir stikkene smertefulle.

I Tronengløypa er det ei lang, flott utforkjøring der det ofte går i forteste laget, i hvert fall på langrennski. I dag måtte jeg stake ned i motvinden.

Etter hvert ble åpent lende erstattet av granskog, stadig større. Vinden og suset flyttet seg fra bakken og opp i tretoppene. Enkelte steder var det helt stille, øredøvende stille.

På Bestemorenga var det bare behagelig. Unger i lek med ski, snowboard, kjelker og akebrett. Der traff jeg en gammel kompis på 90 år. Vi sto og frydet oss over å være ute på ski, og akkurat der. Mot oss kom ei bitte lita rosa jente, kanskje to år, sammen med foreldrene sine. ”Hun gjør som jeg, prøver å få kontroll over kroppen sin”, sa 90-åringen.

Ned Hjorthammarløypa var jeg glad for stålkantene. I medvind og med stein og gress stikkende opp, ble min balanse satt på prøve. Det gikk frydefullt godt, men det tar noen turer før refleksene er som de skal være.

I dag har jeg virkelig kjent på været og tilværelsen. Livet er på sitt beste når det kjennes i fjes og skrott. Rødfargen har ennå ikke forlatt kinnene. Jeg ser ti år yngre ut, og alderen er halvert. I kveld blir det en konjakk.

Fra dagens tur, sørover mot Vågøyvatnet.

Mørketid, bilder og ordbilder

Uten mørketida, hadde jeg ikke fått øye på lyset som annet enn lys. Jordas rotasjon og bane rundt sola gjør at solas vinkel på himmelen endrer seg kontinuerlig. Den skeive aksen gir oss lengst nord (og de lengst sør) vekselvis midnattsol og mørketid. Denne fysiske innretning, sammen med optiske fenomen knyttet til lysbryting, gjør at både mengde lys og fargeskala endrer seg fra dag til dag. I tillegg kommer værets påvirkning som kan gi de mest fantastiske effekter.

Alle disse forandringer og sjatteringer setter jeg ekstra pris på nå når lyset svinner frem mot vintersolverv. Min verden er på sitt vakreste når fiolett og indigo setter sitt preg på alt. Jeg er et vintermenneske, og til helga er sjansene for sesongens første skitur store.

I disse blå dager opptar jeg meg mye med andres ord. Jeg leser student-tekster til øyet blir lite og tørt. Altfor sjelden kommer det ord, uttrykk, passuser eller fortellinger med vinkling eller brytning som får studenten og saken hun opptar seg med til å skinne med sin egen nyanse. Det meste er som lys og vær på ekvator – forutsigbart.

Hvordan studentene nå skriver om hva det skal være – jeg må prøve å kommentere på en opplysende måte, slik at de selv kanskje kan se at det er mer i mye enn tatt for gitt, og at veksling mellom bredt og nært fokus kan få frem ulike perspektiv. Både i min fotografering og i studentenes tekster blir det for mye standard vidvinkel.

Lysets dragning, og behov for sjelelig balsam, gjør det godt å komme seg ut. Det blir det noen bilder av. I ledige kveldsstunder finner jeg stor glede i å bruke bildebehandlingsprogram til å finne ut hva slags lys jeg har klart å fange digitalt. Det har resultert i ei nettside der jeg bruker Dina som påskudd til å publisere bilder fra turer i alle de landskaper Salten byr på – i all slags lys. Så kan jeg i perioder, når arbeid med sensur og annet gir ordtørke i bloggen, veksle til nettsidas mer visuelle og uforpliktende uttrykk. Jeg har innsett at jeg aldri kan eller vil kunne blogge regelmessig. Til det er jeg altfor mye av og på, turbo eller tomgang, må gjøre små ting for å holde ut med de store og omvendt.

Viktigste grunn til å holde liv i blogginga er nettopp det jeg savner hos studentene, originale og autentiske tekster, særegne funderinger og fortellinger fulle av godt språk og metaforer – i din blogg. Og så de egentlige bildene noen av dere byr på, enten de er fotografisk flotte, viser natur og miljø, eller er fantastiske hverdagsskildringer. Når du skriver og/eller fotograferer slik at du blir tydelig for meg i din verden, berører du meg og min. Noe er akkurat som meg selv, andre uttrykk er mer ukjent utfordrende. Det mest eksotiske er ofte det du har sett som alt annet enn trivielt. Slike impulser får jeg for lite av andre steder.

Opplevelser skaper bilder, og de bildene som jeg fremkaller i min bevissthet eller digitalt, eller de jeg ”får” hos andre, fører i blant til at jeg føler for å skeie ut med ord. Da kommer det kanskje en bloggpost.

Bildene er tatt på Kjerringøy 27. november. Det første fra Middagshaugen mot Steigen, den andre er av Fjærekjerringa. Om henne er det et sagn. Det kommer kanskje en annen gang.

Berget det blå

I stedet for den vanlig kveldsturen i mørke (og oftest regn), ble det i dag mulig å dra ut mens det enda var sol og lys. Og for et lys. Bortenfor Vågøyvannet, Soløyvannet, Saltenfjorden og Skjerstadfjorden lå de der og lokket – fjellene i Sulis. To breer, Blåmannsisen og Sulitjelmabreen, og godt inne på den siste, bare noen meter fra svenskegrensen, stikker majestetene opp, Knekten, Dama og selveste Suliskongen – 1907 moh. Vaknacohkka og Stortoppen står som portvoktere på hver sin side av brefallet og passer på at ingen uvedkommende slipper inn.

Bare vent til i februar, når dagene blir lange nok til å nå langt nok inn på ski – da kommer jeg på besøk.