Hele mennesker?

Bak et skjermbrett i korridoren i en travel kirurgisk avdeling ligger det en eldre dame. Hun føler seg meget syk og redusert. Hun ligger der og blir mer og mer ulykkelig. Prøver å skjule tårene som triller. Det er stor trafikk i korridoren, men ingen synes å legge merke til henne eller stanse opp. Ingen snakker med henne om de mange tankene hun har, usikkerheten for fremtiden og den angsten hun føler. Visitten går. Sykepleierne og legene løfter på dynen, vurderer hevelsen på benet, snakker litt seg imellom om eventuelle nye undersøkelser og går så videre med et nikk til pasienten og ønsker henne en god dag!
Da sykepleierne senere ble spurt om det var mangel på tid som gjorde at de ikke tok seg mer av pasienten, svarte de: ”Pasienten trenger jo ingen sykepleie!”

Den finske filosofen Eino Kaila har en personlighetsteori som tar avstand fra et slikt mekanistisk menneskesyn. Han fremhever helhetens betydning for personlighetsdannelsen. Mennesket er en unik og fasettert helhet, men det blir ofte ”delt” opp, beskrevet og ”behandlet” fysisk, psykisk, sjelelig, åndelig eller intellektuelt. Kroppens deler, hver med sin funksjon, er alle gjensidig avhengige og påvirkelige, og er i kontinuerlig interaksjon.
Mennesket er en tilsvarende del i den tilværelsen det er satt inn i – familie, venner, miljø, språk, land osv. Hvert individ er en del av menneskehelheten, og menneskene som art er et av naturens fenomener. Vi lever i naturen og av naturen, vi påvirker og påvirkes. Mennesket er i dette store kretsløpet som alt værende, fra den minste enhet til den uoverskuelige helhet, kosmos, altet som er ett.

Hvert enkelt menneske er et ledd eller en del i den store sammenhengen, et ledd som er unikt og som fyller en plass ingen andre kan fylle.
Menneskene er gjensidig avhengige av hverandre. Og enda mer avhengige er menneskene av naturen hvor de sår og høster, hvor solen opprettholder liv, skaper vekst, lys, vann, varme.

Slikt kan jeg gå og tenke på, der ute i naturen, ofte.

(De fleste ordene over har andre formulert. Kilden er naturlig nok, etter den innledende fortellingen, en sykepleier i Sykepleien. I min presentasjon har jeg gjengitt et utvalg med enkelte tilpasninger.)

Lese lokalavisen

Lørdagen er eneste dag jeg tar meg tid til å virkelig lese aviser. Jeg er spesielt glad i gode feature-artikler. I Avisa Nordlands lørdagsmagasin er det blant flere to spesielle, gode skribenter. Den ene skrev denne lørdagen om e-fakturaens forbannelser, den andre om sin vidløftige oppvekst i etterkrigstidens Bodø, spekket med detaljer av stor interesse for en som bare har fått se byen etter gjenoppbyggingen. Kostelig lesing. Begge to er kjenninger. Den ene var kjæreste med tvillingsøstera til min første ordentlige kjæreste, den andre har jeg delt arbeidsplass med, Bodøs mest kjente Bodø-gutt.

På dagens tur med Dina var jeg spesielt oppmerksom på at hun også måtte få med seg siste nytt før vi begynte å strekke ut innover marka. Det en hund tar inn med nesen på veien fra heimhusan er som for meg å lese lokalavisa. Slik holder hun seg à jour med hvem som har vært forbi siden sist og i hvilket ærend, kjenning eller fremmed, gode eller skumle ”nyheter”. På kroppsspråket hennes var det visst bare godt nytt.

I dag ble det Hjorthammarløypa fra Grønnåsen skole til ski- og skytestadion på Bestemorenga og hjemover via Vågøyvannet. Hjorthammarløypa er siste tilskudd til ski- og lysløypenettet i Bodømarka. Den knytter en bydelsskole til. Mens jeg går der, tenker jeg på at bare to av Bodøs 25 grunnskoler er uten dirkete tilknytning til marka. Det er de to som ligger ytterst i byen.
I avisen står at det er 6.357 elever i grunnskolen i Bodø. Jeg lurer på om lærerne vet å utnytte herlighetene godt nok? Barn skal ikke ”sitte inne hele dagen å gjøre ingenting” som min yngste sønn sa det en gang han skule beskrive sin skoledag.

”Regn i bøtter og spann”, står det i avisen. I hele august og september så langt har Bodø bare hatt tre døgn uten regn. I august ble det nedbørsrekord, i september ligger det an til det. Hvis det fortsetter å regne like mye, vil det i september falle ned nesten 400.000 liter vann på tomta mi, i gjennomsnitt over 13.000 liter per døgn. Det er bra vi bor kupert, at det nordpå ofte er kort vei med godt fall fra fjell til hav. På turen i dag så jeg myrer som lignet mest på risåkre der de blekgule stråene så vidt stakk opp. Det er nettopp myrene sin formidable evne til å holde på væske som gjør at alt vannet blir ”borte”. Der myrene er gjort om til dyrka mark, blir det fort flom.
Enkelte steder hadde bekkene tatt stien i bruk som sideløp, men Vågøyvannet mangler fortsatt mye på normal vannstand. Så må vi også ha hatt en usedvanlig tørr og fin sommer i år. Det har jeg ikke glemt.

Jeg glemmer heller ikke denne dagen på en stund. Om dagens værmelding sto det i avisen at det først skulle bli overskyet med enkelte byger. Midt på dagen skulle det klarne opp og bli sol. Mot kvelden tilskyende igjen. Slik ble det.
Når været har vært så dårlig så lenge, er gleden over en fin dag desto større. Mildt, vindstille og en himmel som gikk fra grått til mer og mer blått. Sola varmet i nakken og bukselåret. Vi satt lenge på to benker og tok mange bilder. Noen av dem ble riktig fine.

Dina, som for to turer siden var et mareritt til å trekke (uten at jeg da skrev om det), var en drøm. Vi gikk så samstemte og fornøyde sammen. Kanskje var det det at jeg lot henne lese ”avisen” først som gjorde utslaget? Kanskje begynner hun å lære, å bli voksen? I neste måned fyller hun to år.

Til og med fuglene, som utover høsten blir mer og mer borte fra øyne og ører, var med oss på turen i dag. Vi både så og hørte dem som på en forsommerdag.

Hele dagens tur gikk i de løypene jeg har hatt så stor glede av i så mange vintre, titusenvis av kilometer og tusenvis av turer. (Ca. 60.000 km og ca. 2.400 turer etter et raskt overslag, treningsdagbøkene før i tida var mer nøyaktige.) Flere steder kunne vi se bortover til slalåmbakkene i Steinmoen. De lå der så innbydende i mykt høstlys. Mykere og enda finere blir de når snøen kommer.

På hjemveien kom vi til en lang nedoverbakke, om vinteren ei kjempeflott utforkjøring. Nederst i bakken er det ei dump. Den kalles av forståelige eller naturlige eller … grunner for damefallet. Som jeg gleder meg til vinteren. Men først skal vi ha mange flere fine høstdager.

En grå, men fargerik kveld

I dag ble det en tur i kulturlandskap. Styrtregnet før turen gjorde det nødvendig med fullt hyre, inklusive Silva-capsen. Med caps er det mye lettere å bevege hodet i hetta.
Nå fikk jeg ikke bruk for hetta, for det kom bare noen få dråper mens vi var ute.

Bortover grønne jorder strødd med hvite høyballer. En himmel i alle grånyanser gjennomskåret enkelte steder av oransje solstriper. Noen få glimt av lyseblått mellom skyene.

I trærne på kirkegården ved Bodin kirke var det kaskader av opprømte, sortspraglete stær på tur sørover. Endene i dammen bortenfor syntes like fornøyde med at de ikke skulle reise. De var "kledd" i brunt, grønt og hvitt.

Rogna har vært rød ei stund. Bjørka begynner å bli gul. Bare or forblir grønn til bladene faller av. Den kan sløse med klorofyllet takket være sine nitrogenfikserende bakterier.

Vi har hatt den første nordvestkulingen. Det er høst. En fin, fargerik kveldstur med Dina.

”Jeg tar det for gitt at alle syns jeg er en idiot”

Dette sa Anne Holt til Dagbladets magasin sist lørdag. Hun har klart å få seg til å tro at ingen liker henne. Derfor er hun helt uvanlig sosialt sky.

Hvordan kan jeg ikke like eller mislike ei jeg ikke kjenner?
Når jeg blir kjent med noen jeg ikke kjenner, er det ytterst sjelden jeg ikke liker ”det” jeg blir kjent med. Hvis jeg en slik sjelden gang skulle føle ubehag ved noe, er det sannsynligvis meg det noe ”galt” med. I går møtte jeg en kroat. Jeg ble litt usikker. I dag fikk vi snakket ordentlig sammen. Ubehaget var mine egne fordommer.

Benkene i Bodømarka

Jeg har tidligere skrevet mye om Bodømarka. I disse fortellingene dukker det opp mange benker. En skulle tro jeg var i en park og ikke i ei mark.
Turen hjemmefra begynner riktignok i et område med formet landskap. Den store parken rundt det nærliggende sykehuset går over i markene til Nord-Norges største gårdsbruk, Bodin gård. Inntil den ligger Vågønes forskingsstasjon, en av enhetene til Planteforsk. Gjennom gården og forskningsstasjonen, fra Bodøsjøen og Bodøgård til Maskinisten (et område oppkalt etter en maskinist som bodde der og passet et lite kraftverk) går elveparken langs Bodøelva med stier og benker og bord og gapahuker og bålplasser. Mest glede av denne tilrettelegginga har kanskje barn og eldre. Det er flere friluftsbarnehager i området.

Fire hus bortenfor oss bodde det et eldre ektepar, hyggelige og svært turglade mennesker. Kristian døde i vår etter å ha vært skral i noen år. På slutten gikk han og Synnøve, så ofte han klarte, formiddagstur til en bestemt benk der elva gjør en sving. Der så jeg dem ofte sitte og drikke kaffe. Jeg bruker ti minutter dit. De hadde god tid. Nå er det sjelden jeg ser Synnøve.

Ved Bodøgård holder kunstnerfamilien Bodøgaard til med sitt Atelier 88. Et bilde av Oscar står høyt på mi ønskeliste. Ved siden av ligger Nordland kultursenter. Der går det mest i bildekunst, hester og ender. På andre sida av andedammen står Bodøs eldste bygning, Bodin kirke fra 1200-tallet. Den har ei nydelig altertavle fra 1600-tallet som med tredimensjonale figurer billedliggjør den kristne fortelling.

Byen med sine boligområder på nordsida og østover favner Bodø-marka som en V. Det betyr at svært mange har tilgang i gangavstand fra der de bor. Fra mitt hus har jeg et titalls traséer å velge som inngang. Vil jeg gå høyt eller lavt, luftig eller lunt, i åpent lende eller skog, på intime stier eller brede skitraséer, til vann og strand, på topptur eller i kulturlandskap? Forsvarets installasjoner på mange av de fineste toppene er bare skjemmende.

På ei av de vanligste rutene, syv-åtte kilometer lang, bruker jeg og Dina mellom én og to timer. På veien er det tretten benker vi kan benytte. Fra Maskinisten går vi Mellomveien forbi den gamle slalåmbakken til Vågøyvannet. Der leker Dina på stranda, og benken der er et yndlingssted. Over demningen, et lite stykke bortover lysløypa, og så er vi ved Asylsætra. Tidligere ble det som nå er psykiatriske sykehus kalt asyl, og på denne nå nedlagte sætra fikk pasientene arbeidstrening. Jeg lurer på hvor mye rekreasjon og terapi det gav?

Så tar vi Omundbakken fatt. Jeg må finne ut hvem Omund var. Snart følger vi ei lita elv. Her er også en nydelig benkeplass. Elva kommer fra Kretjønna som er målet for turen. Dina elsker å sitte på odden på nordsida og se utover verden og folk som er på tur opp til Keiservarden. Den ellers så aktive og urolige hundekroppen flytter seg bare litt av og til for å forbedre sittestillinga.

Når vi må, går vi hjemover, men en annen vei. Da kommer vi innom benken der jeg traff den lille røde dama, og like bortenfor står den benken jeg sitter mest på, ved Jakelikollen. Derfra og ned Rødbrekka er vi snart hjemme. Ikke så lang en tur, men den tar sin tid. Det er mye å se og gjøre. Det er godt å være ute.

Hvem er det så barn og eldre og alle vi andre kan takke for alle benkene i marka, kanskje tre hundre til sammen? Skåret inn i ryggen på benkene står det Bodømarkas venner. Når jeg blir pensjonist, blir jeg med i dugnadsgjengen.

(Bildet øverst til høyre er fra kveldens tur på Junkerfjellet med Keiservarden i bakgrunnen, det under har jeg "lånt" hos Bodømarkas venner.)

Om å gripe/knipse øyeblikket

"Jeg stirrer på solnedgangen sammen med kvinnen jeg elsker og tenker F8 og 1/250."

Fotografens dilemma eller et generelt problem? For å kunne nyte øyeblikket må man være til stede i det, på plass i sitt eget liv. Og ikke alltid bare skulle ...

(Sitatet først er fra en reklame for Canon EOS 40D i Dagbladets magasin i dag).

Å bære takstein

Onsdag bar jeg takstein, mange takstein, til sammen fem og et halvt tonn eller 1.260 stykker. Så mange går det på hyttetaket mitt. Det ble 210 turer fra det ene hjørnet av taket, de fleste over mønet til stue- og kjøkkenfløyene på motsatt side.

Mens arbeidet sto på, fungerte kroppen fint. Litt uvant med lekter som underlag og korrigering for 32 graders takvinkel. Det gjorde at musklene ble helt spesielt belastet.

Jeg visste jeg ville få kjenne det etterpå, men ikke hvordan. Torsdag var jeg stokk stiv i venstre lår og høyre overarm (quadriceps og biceps), fredagen enda stivere. Da var det vondt å gå. Den diagonale stivheten må skyldes det skrå underlaget. Først i dag ble jeg kvitt det siste ”slagget” i muskulaturen etter en lengre tur med Dina. Vått og grått, men flott – ikke minst å kunne gå og løpe normalt igjen.

Fra hyttetaket er litt av det jeg ser det du ser under, fra høyre: Strandåtind, handelsstedet på Kjerringøy (hvis du klikker for større bilde) og Steigen. Lenger ut ligger Karlsøyvær (fuglereservat) og lengst vest Lofoten.

Verdt en tur?

Slik ser sentrum av byen min ut fra Ravnfloget. Her skulle det ha vært mer enn én benk.

Ei lita dame

For omtrent et halvt år siden, antakelig andre gangen jeg så henne, ble jeg oppmerksom på ei lita dame, ei uvanlig lita dame. Det var noe med henne, noe annerledes, noe utydelig som jeg en sjelden gang merker så tydelig hos enkelte som ikke utstråler den ”normale” likegyldigheten. Denne dama har med seg en umiddelbarhet som man ofte kan finne hos barn – før den er blitt sosialisert bort. Klart jeg ble nysgjerrig. Litt ubestemmelig alder, men som meg – sånn midt i livet.

Siden har jeg sett henne flere ganger, alltid alene, gående nedover veien jeg kjører til og fra sentrum. På søndager kommer hun i turklær og synes å ha vært lenge ute. Absolutt ei dame for meg, ei dame jeg gjerne ville bli litt kjent med. Før eller seinere måtte vi vel treffes vi som begge er så ofte på tur i samme området.

På søndag befant vi oss på samme sti samtidig. Jeg kom med Dina ned mot en benk med utsikt over byen der vi ofte drøyer turen før vi må hjem. Den lille dama kom motsatt vei og hadde akkurat satt seg på benken. Der satt hun i rødt regntøy med en rød kopp ved siden av seg. Dina som ellers er så oppmerksom på folk og fokusert på benker (siden hun ”kjenner” så mange), var merkelig nok opptatt med for henne enda viktigere snuserier. Det ga meg anledning til å advare dama om at Dina kunne komme til å gjøre krav på benken. Hvis hun ble i meste laget pågående var det altså benken og ikke dama hun var ute etter.

Dina reiser bust og knurrer til alle som har et utrygt kroppsspråk. Det er ekstra ille når hun sjenerer psykisk utviklingshemmede (det bor en gutt i nabolaget) eller psykiatriske pasienter (som vi ofte treffer fordi det er en stort psykiatrisk sykehus i nærheten).

Siden denne dama har ei helt annerledes utstråling enn folk flest, fryktet jeg det verste, men da Dina nærmet seg henne med rolig nysgjerrighet, ble jeg veldig glad. Jeg måtte bare passe på at Dina ikke veltet koppen som viste seg å være full av bringebær plukket på turen oppover. På det lille jeg sa, svarte hun ikke annet enn åja. Ei helrød og god lita dame.

Jeg lurer på om hun sier hei først neste gang vi treffes. Da kan vi kanskje sitte sammen på en annen benk og enten snakke litt mer eller ingenting.

Min lavendel

Mine to lavendelbusker - i godt selskap.

Om å se og bli sett

De menneskelige behov utover de som knytter seg til kroppens drift (i dobbel forstand) og sikkerhet, er etter Maslows pyramide: sosiale behov, behov for aktelse og behov for selvrealisering. Alle tre kan knyttes til det å bli sett og anerkjent – uten er vi ikke noe eller noen.

Hva tenker jeg eller hvem tenker jeg på når hjernen tømmes for det vanlige, trivielle tankegodset knyttet til hjem og jobb? Slike mentale friminutt er vanskelig å planlegge, spesielt når man som mest trenger dem, men de oppstår ofte tilfeldig og antakelig forskjellig utløst hos ulike mennesker. Barn, natur, dyr, bilder og musikk kan ha slik frigjørende effekt. ”Don’t give up. It’s just the weight of the world.” (Hopefully not the blog.)

En gang (for lenge siden) var jeg i en situasjon da jeg var sikker på at jeg skulle dø. Tida fra jeg tok det inn over meg og til situasjonen endret seg (til det bedre) var ikke lang, men mer enn tilstrekkelig til at jeg fikk gjenoppleve hele livet mitt, møte igjen de mennesker og hendelser som hadde beriket det. Midt i et dramatisk inferno var det en god opplevelse. Jeg var klar for det jeg trodde måtte komme.

Siden har jeg vært særlig oppmerksom på slike ”breakdowns”, situasjoner hvor det kan være nyttig å kvitte seg med noe for å få til noe annet, noe med å bruke seg selv der man kan gi og få noe igjen – privat og profesjonelt.

Hvem er det som stikker innom når jeg minst venter det? Er det forskjell på de virkelige og de virtuelle? Fra sommerens ufrivillige grublerier fremstår i hvert fall mange av de ikke-fysiske (for meg) som tydeligere og dermed mer forskjellige enn folk jeg treffer i dagliglivet. Der omgås vi på måter som gjør at vi forblir utydelige for hverandre. De jeg tilfeldigvis har møtt (valgt å møte?) gjennom blogger fremstår som eksotisk forskjellige og alle samtidig uvanlig likefremme. Mer intimt spør Sissel i et innlegg om hvordan det ville være å dele hus og seng med en person som befinner seg helt på motsatt kant i politikken? For meg er dette mer et filosofisk og praktisk spørsmål enn et politisk. Hva står du for, hva er din menneskelige grunntone når mer eller mindre velfunderte standpunkter og tilfeldige ståsteder er skrellet bort?

Hvordan vil jeg/du bli sett? I hvilke situasjoner ser vi hverandre? På toppen av ei utforkjøring med ski på er jeg maksimalt skjerpet. Når ei flott dame nærmer seg, er det ikke likegyldig hvordan jeg fremstår. Når jeg går på parketten i Bodø Spektrum foran fullsatte tribuner, retter jeg opp ryggen og trekker inn magen (selv om den uansett ikke er særlig fremtredende).

Kan vi velge hvordan vi vil fremstå i en blogg? Jo flere innlegg jeg skriver, desto mer illusorisk blir det. Det er grenser for hvor lenge jeg greier å holde magen inne.

Det fornøyer meg å innimellom kunne være på en blogge-arena og studere et fargerikt mangfold i innlegg og kommentarer. Blant alle som har berørt meg:

• den avslappede, underfundige, røde buddhist
• foregangsbloggeren som blogget så godt at det ble for mye
• hun som skriver så nært (meg) og oftest er først med varme kommentarer og omtanke
• han som skanner Internett for essens og gir oss kremen og ofte kommenterer kjapt og alltid inkluderende nært
• han med de fine bildene fra London og norsk natur eller noen ganger selvransakende tekst
• hun som er så oppegående på det meste at hun kan skremme en mann på flat mark, men som er best (for meg) når hun ikke er så tydelig korrekt, f. eks. når hun sitter igjen alene
• han med de lune innleggene og fine bildene fra Toten
• hun som deler min interesse for biler (mest som design og kulturhistorie)
• hun som klemmer og tenker og klemmer igjen
• hun som fanget min oppmerksomhet da hun hadde trøbbel med bilen
• hun som gir så mye med å fortelle om sitt liv med M.E. (tåler vi alle sidene hos hverandre eller hos oss selv?)
• og hun som i sin blogg har skrevet

En plass mellom
tilfeldigheter, skjebne og valg

Der er du

Der er jeg, og

Jeg tror alle er der

akkurat der en plass

og det er helt fint.

Oppdagelser

De viktige ting i livet må gjenoppdages og gjenoppleves – igjen og igjen. Ofte er det andre, som uten å vite det, får øynene mine opp for det jeg ser.

I helga var det Dina og to unger, på to fine turer. Lørdag var det blå himmel og sol. I september kvesses lyset. Sommerens kompakte vegg av grønn biomasse blir mer glissen, det er liksom lettere å få øye på det eller den enkelte. Blåklokka står frem som min favoritt på denne tida av året. Dina oppdager dyretråkkene på tvers av stien med nesen, jeg på hennes atferd. Se der har elgen hatt sitt nattleie – overraskende tett på stien.

Fra en benk ser vi utover Bestemorenga, Soløyvatnet og helt til Svendalsfjellet (oppkalt etter en svensk dreng som hadde tilhold på en av gårdene der for lenge, lenge siden) som i løpet av natta har fått prøve den hvite frakken. Og bortenfor der ligger Skautua, min yndlingstopp om vinteren.

Fra skytebanen på Bestemorenga smeller det med ujevne mellomrom. Med moderne ammunisjon er et skudd ikke lenger et skudd – på lyden. Med færre desibel og en helt annen frekvens er lyden slett ikke ubehagelig. Under landskytterstevnet hvert tiende år (neste gang i 2011) kan det imidlertid bli i meste laget. Et skudd er øyeblikkelig og definitivt. Innertier eller bom avgjøres av fokus i det avtrekkeren får sitt rykk. Mens vi sitter der smeller det kanskje femti ganger. På den tida har jeg fremkalt tusenvis av øyeblikk, minner og drømmer om turer der borte i det hvite.

På dagens tur til Keiservarden (etter keiser Wilhelm II av Tyskland) tok jeg halvveis oppover bergene igjen en far med to barn, en gutt på fem og ei jente på syv. Gutten var lei av å gå og hadde satt seg ned. Da jeg spurte om han hadde skadet seg, fikk jeg ikke noe svar, men med Dina ble alt det slitsomme borte. Han ville stryke henne, og det fikk han jo med advarsel om at hun i sin rufsete vennlighet kunne hoppe på ham. Jeg viste ham hvordan han skulle strekke frem hånda for å hilse på en hund, og litt nølende tok han sjansen med si lille. Nå var søstera kommet til. Hun satte seg ned og ville absolutt at Dina skulle hoppe på henne. Da var det på tide å gå videre. Etter et par hundre meter snudde jeg meg og så tilbake. Først av de tre sprang femåringen. Han skulle dit Dina skulle.

På toppen blåste det frisk. Når capsen flyr av, er det minst liten kuling. Den 5. august satt vi 4.080 mennesker musestille der oppe for å høre Arve Tellefsen spille klassisk musikk. Da var det 22 grader, vindstille og et trolsk, blågrått lys. (Se folkefesten på Keiservarden.)

Hvis blogging er å skrive seg selv, er det også å lese seg til seg selv. Når noen skriver slik i en blogg at jeg blir kjent med noe hos skribenten som jeg kan kjenne igjen, se meg selv i, blir jeg oppmerksom på de strenger hos meg selv som klinger best, de jeg ikke må glemme at jeg har å spille på. Er det derfor jeg skriver noe i en blogg som jeg ellers aldri ville ha skrevet, men bare streifet uklart innom i tankene? Hvorfor har jeg nå etter to måneder kommet til at jeg vil eksponere meg med dette?

Jeg avslutter med blåklokke og lavendel. Begge holder ut til etter at de er under i snø. De blå, lydløse klokkene har jeg sett mange av i helga. Lørdagens tur ble avsluttet med en is på verandaen. Dina liker best Hennig Olsens Isabella. Hun får pinnen med ca. en fjerdedel på. Jeg nyter også lukta fra lavendel. Den minner meg om vinens dufter, for meg ubestemmelig, men full av nyanser. Som druene hører den egentlig hjemme i Middelhavslandene.
I Urtekildens Planteleksikon finner jeg om lavendelens egenskaper og virkning at den er beroligende, avslappende, søvndyssende, krampeløsende, smertestillende, antidepressiv, nervestyrkende, blodtrykksenkende, menstruasjonsregulerende, stimulerende, fordøyelsesfremmende, magestyrkende, galledrivende, slimløsende, antiseptisk, bakteriehemmende, sopphemmende, stimulerer kretsløpet, urindrivende, utrensende og insektdrepende (møllmiddel, loppemiddel).
Jeg er glad jeg har to busker.