Dette sa Anne Holt til Dagbladets magasin sist lørdag. Hun har klart å få seg til å tro at ingen liker henne. Derfor er hun helt uvanlig sosialt sky.Hvordan kan jeg ikke like eller mislike ei jeg ikke kjenner?
Når jeg blir kjent med noen jeg ikke kjenner, er det ytterst sjelden jeg ikke liker ”det” jeg blir kjent med. Hvis jeg en slik sjelden gang skulle føle ubehag ved noe, er det sannsynligvis meg det noe ”galt” med. I går møtte jeg en kroat. Jeg ble litt usikker. I dag fikk vi snakket ordentlig sammen. Ubehaget var mine egne fordommer.
5 kommentarer:
Det sies at man ofte ser andre på bakgrunn av hvordan man ser seg selv. I så fall håper jeg ikke Anne Holt anser seg selv som en idiot.
Vi er vel alle fulle av våre fordommer. Jeg kjenner igjen det ubehaget du beskriver. Selv er jeg en person som trenger litt tid for å lage meg et bilde av den andre. Og slik føler jeg ofte at det er den andre veien også. Ellers får jeg ofte høre at jeg menger meg med veldig forskjellige typer mennesker. Jeg kunne f. eks aldri ha invitert alle disse samtidig til en stor middag.
Det er i det hele tatt veldig rart hvordan ulike mennesker oppfatter hverandre.
Hvorfor skal hun ta det for gitt at alle synes hun er en idiot? Om hun er en idiot, er det bare hun selv som kan vite. Jeg vet ikke om hun er en idiot. Har ikke kommunisert med damen. Det er jo litt trist at hun føler det slik, men nå har hun jo også gitt Hanne W mer og mer negative trekk. Selv kan jeg jo helt klart gjøre meg opp meninger om folk. F.eks at Bridgehill er en hyggelig fyr og sånt. Det er jo bare ut i fra det jeg ser i bloggen din; jeg "kjenner" deg jo bare ut fra bloggen din. Men folk jeg ikke "kjenner" - dem kan jeg verken like eller ikke like. Så greit er det.
Miriam:
”På seg selv kjenner man ingen andre”, heter ei bok av Bente-Marie og Heidi Ihlen (to psykologsøstre fra Bodø). Selv på områder vi mener å ”kunne” ut og inn, kan vi ta feil (heldigvis). Når jeg forsker i eget eller godt kjente praksisfelt, kan jeg gjøre spennende oppdagelser, oppdage at ”ting” ikke var slik jeg trodde.
Vi oppfatter med den erfaring og forstand vi har, men ofte opplever jeg at mine ubevisste ”skjema” ”lurer” meg, enten de er blitt anvendt på personer eller hendelser.
Et menneske er jo så mye, så i møte med en annen er det viktig med åpenhet og tid. At du omgås ulike ”typer” betyr nok også at mange liker deg – at du er lett å like. Hva blogging angår er det i hvert fall tilfelle.
Det kan godt hende den middagen ville ha blitt svært hyggelig, og i hvert fall minnerik.
Vibeke:
Ja hvorfor tar vi slike ting for gitt, om ikke så ekstremt som hos Anne Holt? Hvem har ikke noen ganger følt at de er vanskelige å like eller at ”alle” andre er mer attraktive? Når jeg ikke føler meg noe særlig, synes jeg nok dårligere om andre enn jeg burde.
Ei bok jeg har heter ”Jeg er ok, du er ok”. Det er et godt utgangspunkt i møtet med andre. (Boka er ei innføring i transaksjonsanalyse, skrevet av Thomas A. Harris.)
Hvis det er slik at mitt alter ego Bridgehill blir oppfattet som en hyggelig fyr på blogg, er da slik at den fysiske verden reagerer positivt på mitt egentlige jeg? Hva er det vi fremstår med, på blogg eller jobb, som liksom skal fortelle hvem vi er? Hvor er jeg mest eller minst meg? Hva eller hvor mye må vi kjenne for å kjenne noen?
Vel. Jeg lever etter en leveregel jeg fikk av en annen, forøvrig politiker:
"Det er bedre å holde munn, og la alle tro at jeg er en idiot, enn å åpne munnen og bekrefte det." :-)
Det er sikkert en god regel – for politikere. Fra ”vanlige” folk hører jeg mye fornuftig, og i blogger koser jeg meg med mange kloke funderinger.
Hvis jeg prøver å høre etter hva en politiker egentlig sier, så sier han ingenting. Treffer jeg et menneske som enten ikke sier så mye eller som ikke ytrer seg som forventet, kan det fort bli interessant.
Legg inn en kommentar