Oppdagelser

De viktige ting i livet må gjenoppdages og gjenoppleves – igjen og igjen. Ofte er det andre, som uten å vite det, får øynene mine opp for det jeg ser.

I helga var det Dina og to unger, på to fine turer. Lørdag var det blå himmel og sol. I september kvesses lyset. Sommerens kompakte vegg av grønn biomasse blir mer glissen, det er liksom lettere å få øye på det eller den enkelte. Blåklokka står frem som min favoritt på denne tida av året. Dina oppdager dyretråkkene på tvers av stien med nesen, jeg på hennes atferd. Se der har elgen hatt sitt nattleie – overraskende tett på stien.

Fra en benk ser vi utover Bestemorenga, Soløyvatnet og helt til Svendalsfjellet (oppkalt etter en svensk dreng som hadde tilhold på en av gårdene der for lenge, lenge siden) som i løpet av natta har fått prøve den hvite frakken. Og bortenfor der ligger Skautua, min yndlingstopp om vinteren.

Fra skytebanen på Bestemorenga smeller det med ujevne mellomrom. Med moderne ammunisjon er et skudd ikke lenger et skudd – på lyden. Med færre desibel og en helt annen frekvens er lyden slett ikke ubehagelig. Under landskytterstevnet hvert tiende år (neste gang i 2011) kan det imidlertid bli i meste laget. Et skudd er øyeblikkelig og definitivt. Innertier eller bom avgjøres av fokus i det avtrekkeren får sitt rykk. Mens vi sitter der smeller det kanskje femti ganger. På den tida har jeg fremkalt tusenvis av øyeblikk, minner og drømmer om turer der borte i det hvite.

På dagens tur til Keiservarden (etter keiser Wilhelm II av Tyskland) tok jeg halvveis oppover bergene igjen en far med to barn, en gutt på fem og ei jente på syv. Gutten var lei av å gå og hadde satt seg ned. Da jeg spurte om han hadde skadet seg, fikk jeg ikke noe svar, men med Dina ble alt det slitsomme borte. Han ville stryke henne, og det fikk han jo med advarsel om at hun i sin rufsete vennlighet kunne hoppe på ham. Jeg viste ham hvordan han skulle strekke frem hånda for å hilse på en hund, og litt nølende tok han sjansen med si lille. Nå var søstera kommet til. Hun satte seg ned og ville absolutt at Dina skulle hoppe på henne. Da var det på tide å gå videre. Etter et par hundre meter snudde jeg meg og så tilbake. Først av de tre sprang femåringen. Han skulle dit Dina skulle.

På toppen blåste det frisk. Når capsen flyr av, er det minst liten kuling. Den 5. august satt vi 4.080 mennesker musestille der oppe for å høre Arve Tellefsen spille klassisk musikk. Da var det 22 grader, vindstille og et trolsk, blågrått lys. (Se folkefesten på Keiservarden.)

Hvis blogging er å skrive seg selv, er det også å lese seg til seg selv. Når noen skriver slik i en blogg at jeg blir kjent med noe hos skribenten som jeg kan kjenne igjen, se meg selv i, blir jeg oppmerksom på de strenger hos meg selv som klinger best, de jeg ikke må glemme at jeg har å spille på. Er det derfor jeg skriver noe i en blogg som jeg ellers aldri ville ha skrevet, men bare streifet uklart innom i tankene? Hvorfor har jeg nå etter to måneder kommet til at jeg vil eksponere meg med dette?

Jeg avslutter med blåklokke og lavendel. Begge holder ut til etter at de er under i snø. De blå, lydløse klokkene har jeg sett mange av i helga. Lørdagens tur ble avsluttet med en is på verandaen. Dina liker best Hennig Olsens Isabella. Hun får pinnen med ca. en fjerdedel på. Jeg nyter også lukta fra lavendel. Den minner meg om vinens dufter, for meg ubestemmelig, men full av nyanser. Som druene hører den egentlig hjemme i Middelhavslandene.
I Urtekildens Planteleksikon finner jeg om lavendelens egenskaper og virkning at den er beroligende, avslappende, søvndyssende, krampeløsende, smertestillende, antidepressiv, nervestyrkende, blodtrykksenkende, menstruasjonsregulerende, stimulerende, fordøyelsesfremmende, magestyrkende, galledrivende, slimløsende, antiseptisk, bakteriehemmende, sopphemmende, stimulerer kretsløpet, urindrivende, utrensende og insektdrepende (møllmiddel, loppemiddel).
Jeg er glad jeg har to busker.