Benkene i Bodømarka

Jeg har tidligere skrevet mye om Bodømarka. I disse fortellingene dukker det opp mange benker. En skulle tro jeg var i en park og ikke i ei mark.
Turen hjemmefra begynner riktignok i et område med formet landskap. Den store parken rundt det nærliggende sykehuset går over i markene til Nord-Norges største gårdsbruk, Bodin gård. Inntil den ligger Vågønes forskingsstasjon, en av enhetene til Planteforsk. Gjennom gården og forskningsstasjonen, fra Bodøsjøen og Bodøgård til Maskinisten (et område oppkalt etter en maskinist som bodde der og passet et lite kraftverk) går elveparken langs Bodøelva med stier og benker og bord og gapahuker og bålplasser. Mest glede av denne tilrettelegginga har kanskje barn og eldre. Det er flere friluftsbarnehager i området.

Fire hus bortenfor oss bodde det et eldre ektepar, hyggelige og svært turglade mennesker. Kristian døde i vår etter å ha vært skral i noen år. På slutten gikk han og Synnøve, så ofte han klarte, formiddagstur til en bestemt benk der elva gjør en sving. Der så jeg dem ofte sitte og drikke kaffe. Jeg bruker ti minutter dit. De hadde god tid. Nå er det sjelden jeg ser Synnøve.

Ved Bodøgård holder kunstnerfamilien Bodøgaard til med sitt Atelier 88. Et bilde av Oscar står høyt på mi ønskeliste. Ved siden av ligger Nordland kultursenter. Der går det mest i bildekunst, hester og ender. På andre sida av andedammen står Bodøs eldste bygning, Bodin kirke fra 1200-tallet. Den har ei nydelig altertavle fra 1600-tallet som med tredimensjonale figurer billedliggjør den kristne fortelling.

Byen med sine boligområder på nordsida og østover favner Bodø-marka som en V. Det betyr at svært mange har tilgang i gangavstand fra der de bor. Fra mitt hus har jeg et titalls traséer å velge som inngang. Vil jeg gå høyt eller lavt, luftig eller lunt, i åpent lende eller skog, på intime stier eller brede skitraséer, til vann og strand, på topptur eller i kulturlandskap? Forsvarets installasjoner på mange av de fineste toppene er bare skjemmende.

På ei av de vanligste rutene, syv-åtte kilometer lang, bruker jeg og Dina mellom én og to timer. På veien er det tretten benker vi kan benytte. Fra Maskinisten går vi Mellomveien forbi den gamle slalåmbakken til Vågøyvannet. Der leker Dina på stranda, og benken der er et yndlingssted. Over demningen, et lite stykke bortover lysløypa, og så er vi ved Asylsætra. Tidligere ble det som nå er psykiatriske sykehus kalt asyl, og på denne nå nedlagte sætra fikk pasientene arbeidstrening. Jeg lurer på hvor mye rekreasjon og terapi det gav?

Så tar vi Omundbakken fatt. Jeg må finne ut hvem Omund var. Snart følger vi ei lita elv. Her er også en nydelig benkeplass. Elva kommer fra Kretjønna som er målet for turen. Dina elsker å sitte på odden på nordsida og se utover verden og folk som er på tur opp til Keiservarden. Den ellers så aktive og urolige hundekroppen flytter seg bare litt av og til for å forbedre sittestillinga.

Når vi må, går vi hjemover, men en annen vei. Da kommer vi innom benken der jeg traff den lille røde dama, og like bortenfor står den benken jeg sitter mest på, ved Jakelikollen. Derfra og ned Rødbrekka er vi snart hjemme. Ikke så lang en tur, men den tar sin tid. Det er mye å se og gjøre. Det er godt å være ute.

Hvem er det så barn og eldre og alle vi andre kan takke for alle benkene i marka, kanskje tre hundre til sammen? Skåret inn i ryggen på benkene står det Bodømarkas venner. Når jeg blir pensjonist, blir jeg med i dugnadsgjengen.

(Bildet øverst til høyre er fra kveldens tur på Junkerfjellet med Keiservarden i bakgrunnen, det under har jeg "lånt" hos Bodømarkas venner.)