onsdag 5. september 2007

Om å se og bli sett

De menneskelige behov utover de som knytter seg til kroppens drift (i dobbel forstand) og sikkerhet, er etter Maslows pyramide: sosiale behov, behov for aktelse og behov for selvrealisering. Alle tre kan knyttes til det å bli sett og anerkjent – uten er vi ikke noe eller noen.

Hva tenker jeg eller hvem tenker jeg på når hjernen tømmes for det vanlige, trivielle tankegodset knyttet til hjem og jobb? Slike mentale friminutt er vanskelig å planlegge, spesielt når man som mest trenger dem, men de oppstår ofte tilfeldig og antakelig forskjellig utløst hos ulike mennesker. Barn, natur, dyr, bilder og musikk kan ha slik frigjørende effekt. ”Don’t give up. It’s just the weight of the world.” (Hopefully not the blog.)

En gang (for lenge siden) var jeg i en situasjon da jeg var sikker på at jeg skulle dø. Tida fra jeg tok det inn over meg og til situasjonen endret seg (til det bedre) var ikke lang, men mer enn tilstrekkelig til at jeg fikk gjenoppleve hele livet mitt, møte igjen de mennesker og hendelser som hadde beriket det. Midt i et dramatisk inferno var det en god opplevelse. Jeg var klar for det jeg trodde måtte komme.

Siden har jeg vært særlig oppmerksom på slike ”breakdowns”, situasjoner hvor det kan være nyttig å kvitte seg med noe for å få til noe annet, noe med å bruke seg selv der man kan gi og få noe igjen – privat og profesjonelt.

Hvem er det som stikker innom når jeg minst venter det? Er det forskjell på de virkelige og de virtuelle? Fra sommerens ufrivillige grublerier fremstår i hvert fall mange av de ikke-fysiske (for meg) som tydeligere og dermed mer forskjellige enn folk jeg treffer i dagliglivet. Der omgås vi på måter som gjør at vi forblir utydelige for hverandre. De jeg tilfeldigvis har møtt (valgt å møte?) gjennom blogger fremstår som eksotisk forskjellige og alle samtidig uvanlig likefremme. Mer intimt spør Sissel i et innlegg om hvordan det ville være å dele hus og seng med en person som befinner seg helt på motsatt kant i politikken? For meg er dette mer et filosofisk og praktisk spørsmål enn et politisk. Hva står du for, hva er din menneskelige grunntone når mer eller mindre velfunderte standpunkter og tilfeldige ståsteder er skrellet bort?

Hvordan vil jeg/du bli sett? I hvilke situasjoner ser vi hverandre? På toppen av ei utforkjøring med ski på er jeg maksimalt skjerpet. Når ei flott dame nærmer seg, er det ikke likegyldig hvordan jeg fremstår. Når jeg går på parketten i Bodø Spektrum foran fullsatte tribuner, retter jeg opp ryggen og trekker inn magen (selv om den uansett ikke er særlig fremtredende).

Kan vi velge hvordan vi vil fremstå i en blogg? Jo flere innlegg jeg skriver, desto mer illusorisk blir det. Det er grenser for hvor lenge jeg greier å holde magen inne.

Det fornøyer meg å innimellom kunne være på en blogge-arena og studere et fargerikt mangfold i innlegg og kommentarer. Blant alle som har berørt meg:

  • den avslappede, underfundige, røde buddhist
  • foregangsbloggeren som blogget så godt at det ble for mye
  • hun som skriver så nært (meg) og oftest er først med varme kommentarer og omtanke
  • han som skanner Internett for essens og gir oss kremen og ofte kommenterer kjapt og alltid inkluderende nært
  • han med de fine bildene fra London og norsk natur eller noen ganger selvransakende tekst
  • hun som er så oppegående på det meste at hun kan skremme en mann på flat mark, men som er best (for meg) når hun ikke er så tydelig korrekt, f. eks. når hun sitter igjen alene
  • han med de lune innleggene og fine bildene fra Toten
  • hun som deler min interesse for biler (mest som design og kulturhistorie)
  • hun som klemmer og tenker og klemmer igjen
  • hun som fanget min oppmerksomhet da hun hadde trøbbel med bilen
  • hun som gir så mye med å fortelle om sitt liv med M.E. (tåler vi alle sidene hos hverandre eller hos oss selv?)
  • og hun som i sin blogg har skrevet

En plass mellom
tilfeldigheter, skjebne og valg

Der er du

Der er jeg, og

Jeg tror alle er der

akkurat der en plass

og det er helt fint.

8 kommentarer:

Anonym sa...

”Se og bli sett” ja. Det er kanskje mye som er med på å dekke Maslows gjennom dette mediet. For meg selv er det befriende å slippe løs tanker, og det at jeg kan forholde meg til folk jeg egentlig ikke kjenner (men som man jo etter hvert føler man kjenner likevel). På noen plan får jeg mer ut av de virtuelle personene. Det eneste man trenger å forholde seg til er det som er skrevet. I det virkelige liv er det mye annet som kan forstyrre. Slik opplever en derfor tankeutveksling som sjeldnere oppleves utenfor bloggen.

Bridgehill sa...

Leste i Generasjon.com (Elise Seip Tønnessen)at vi går til medietekstene med en forventning om å finne mening, skape mening.

Med digital kommunikasjon har barn og unge fått igjen noe av den friheten som ble borte på 70- og 80-tallet med en gjennomorganisert hverdag.

Barn og unge opplever at de har god tid, voksne har ofte for lite. Så gjør det godt med et "rom" der tida riktignok går fort, men likevel står stille når vi skal kjenne ordentlig etter i oss selv i utveksling av tanker som må tenkes og skrives frem.

Anonym sa...

saa bra. :)

Anonym sa...

Fint det du skriver om at vi "omgås på måter som gjør at vi forblir utydelige for hverandre". At vi kan bli tydeligere for hverandre når vi bare treffes i skrift (og bilder). Det er kanskje et paradoks. Men samtidig er det en frihet i det å være kroppsløs, kontekstløs, som gjør at vi kan unnslippe ritualene. Ikke at ritualer alltid er galt. De kan gi rammer, trygghet, hvile. Men de kan også fange oss, og gjøre det individuelle usynlig - eller utydelig, som du skriver.

Lothiane sa...

Så fint post! Å bli sett er viktig... og det å virkelig se andre tror jeg er noe av det viktigste vi kan gjøre for våre medmennesker. Det er vel først nå vi vet hvor viktig det er for barn å vokse opp og føle at de blir sett og akseptert.

Tankevekkende og god post å lese. Takk!

Bridgehill sa...

Takk Tullerusk.

Oda:
Hyggelig med ei ny besøkende. Jeg var faktisk innom bloggen din nylig og oppdaget et film-menneske som også uttrykker seg med gode, originale bilder.
Det at vi i hverdagen bare ser hverandre som pappfigurer, i rituelle profesjonelle og sosiale omgangsformer, er for så vidt praktisk, hvis vi treffer mange og har det travelt. Men det er også slitsomt at det ofte ikke er tid eller rom til å holde på noe eller noen – finne ut mer. Nettopp derfor er det fint at de gode samtaler, med seg selv og andre, kan utvikle seg i virtuelle rom.
Kroppen er nok ikke så vesentlig, med mindre vi skriver om den (og det er det overraskende mange som gjør). Er ikke kontekst nesten vel så viktig i blogg som i fysisk kontakt, om enn litt annerledes og kreert?

Lothiane:
Takk igjen! Du er alltid så positiv og har helt rett: Å bli sett og tatt på alvor – som den man er. Mange elever føler seg som ”usynlige” på skolen. Mange pasienter opplever seg som et kasus eller en diagnose. Arbeidsledige og sosialklienter blir sett på som nettopp det – og ikke seg selv.

Lothiane sa...

Det er sant. Man forsvinner så lett i de store systemene. Slik sett er det kanskje bedre å bo på mindre steder der "alle kjenner alle"? Jeg vet ikke, men innbiller meg at det i hvert fall er lettere å bli sett da.

Bridgehill sa...

Det kommer nok mest an på hva du blir sett som. Hvis vi ser på andre/fremmede med en positiv forventning, vil bekjentskapet (oftest) bli til gjensidig glede – hvor vi måtte bo.

I små samfunn kan man komme ut for bygdedyr og annet tilsvarende. På Kjerringøy må man være særdeles oppmerksom slik at man ikke legger seg ut med noen. Skulle det skje, kan det f. eks. bli veldig komplisert å få tilkjørt et lass grus.

Når man vet om slikt, er det ikke noe problem. Det er ikke det minste vanskelig å smile til alle de hyggelige menneskene på et så vakkert sted.