Jeg og Dina

Siste søndag i april. Vår, blå himmel, sol, sprukne skygger mellom trærne. Gran, einer og tyttebær – alltid grønne. Rødsildre, hvitveis og blåveis i blomst. Alle de andre strever med å bli kvitt vinterens gule, visne kappe og på nytt vise seg fra sin beste side. Og fra oven, på hele turen: Kaskader av fuglelyder priser våren og livets reproduksjon. Bekkene vi passerte kunne bare akkompagnere.

Dina og jeg på tur oppover sørsida av Junkerfjellet. (Kan ha navn etter den tyske lensherre Preben von Ahnen (1606 – 75). Han ble kalt Junkeren. I 1658 drog han på hærferd til Sverige gjennom Junkerdalen. Men Junkeren kan også skrive seg fra en samisk gudebetegnelse junkar.)

På toppen. Sitter på en benk. En av de mange satt ut av Bodømarkas venner. Under oss ligger byen på ei halvøy som stikker ut i Vestfjorden. Dessverre er halvparten gitt bort til flyplassen. Er det flere innbyggere i byen enn i maurtua ved siden av oss? Maurene har det i hvert fall mer travelt enn folk på en søndag.

I sør ser jeg Sandhornet og Fugløya. Alle som har kommet sørfra med fly til Bodø, på østlig vindretning, har fløyet mellom disse to. I vest Lofoten med Værøy som det ytterste synlige. På grunn av jordkrumningen må man 1.000 meter over havet (f. eks. på Per Karlsatind) for å få øye på Røst 100 km unna. Røst rager ikke mer enn 11 meter over havet på det høyeste. Der ligger de tynt an hvis havet stiger. Neste blikkfang er Landegode. Alltid nydelig. Så følger Keiservarden (i hvert fall oppkalt etter en tysker, Keiser Wilhelm den andre som var på besøk i 1903). Der hadde Leif Ove Andsnæs en formidabel konsert i fjor, under musikkfestuka. I år er det Arve Tellefsen som skal stå der med fiolinen sin, med Lofotveggen som kulisser. Så følger mot nord og øst Steigtind, Blåmannsisen, Sulitjelmabreen (to isbreer i ett blikk) og Børvasstidene. Mellom disse Saltfjellets høyeste topp, Ørfjellet (1.751 moh). Jeg ser Vestfjorden, Saltenfjorden nesten til Rognan, brua over Saltstraumen, Soløyvannet og Vågøyvannet. Slalombakkene i Steinmoen og skistadion på Bestemorenga er uten en snøflekk. Noen ekvipasjer roterer på travbanen.

Min ekvipasje beveger seg nedover på nordsida. Der kommer vi over et par store, gjenstridige snøflekker. Dina er helt vill. Hun er like glad i snø som jeg. Tar fart og kaster seg fremover med alle fire utover, som en fotballspiller som feirer scoring. (Akkurat nå spiller Rosenborg og Brann på tv. Har lyden av. Trønderne leder 2 – 0. Fikk ikke med meg hvordan Sapara feiret.) Dina spinner og ruller rundt i uhemmet fryd. Jeg kaster snøballer opp i lufta. Dina hopper fire ganger sin egen høyde og fanger dem i lufta.

Neste benk vi setter oss på er ved Vågøyvannet. Et jordbærsted. Brun strand, blått vann, grønne, grankledde åser, hvite fjell, blå himmel. Dina setter seg tett inntil meg, men ikke fordi det over åsen mot øst henger ei ørn på oppdriften. Dina har nok ikke sett ørna, men ørna helt sikkert oss. Ørna bare henger der, like stille som vi sitter.

Før vi satte oss, måtte Dina undersøke vannet. Vasser litt, stikker snuten nedi, skvetter tilbake av et lite bølgeskvulp. Det er noe som ikke stemmer. Har vi ikke vært her før? Da gikk vi jo utpå der. Men da var det vinter.

Siste benk. Nå ser vi nesten hjem. Her sitter vi en stund bare for å gjøre turen litt lenger, utsette møtet med asfalten, omstillinga fra langsom til urban tid. Dina får en siste godbit.

Vi møtte bare seks mennesker. Har aldri møtt så få på tur i marka, og i dag er det april og fint vær? Kanskje alle mødre og fedre, tanter og onkler, bestemødre og bestefedre følger 1.800 håpefulle som fotballturnerer i byen denne helga?

Dina er ett og et halvt år og oppkalt etter Maria Bonnevie i Herbjørg Wassmos ”Jeg er Dina”: vill, mørk, sterk, gåtefull, hun vet hva hun vil – eller vet hun alltid det?

Hvordan er så samarbeidet mellom menneske og hund denne dagen? Bedre jo lenger vi går, vi finner ut av hverandre. Jeg venter på henne når hun finner noe interessant, hun på meg, f. eks. når jeg skal fotografere. Vi passerer både rypeskit og elgelort. Fra tid til annen gjør hun utfall, noen ganger må det være et ferskt dyretråkk. Da må hun lære at det ikke er alle spor som kan eller skal følges. Slik er det i menneskelivet også. Det er mange stier jeg ikke får gått. Men noen rekker jeg.

Takk for turen og opplevelsene Dina. For leken og livsgleden. Bare tre timer, men det gir oppbyggelse til tre dager eller tre uker. Heldigvis skal vi snart finne oss et lite fjell igjen. Kanskje allerede tirsdag?

Og etterpå: På verandaen med to kopper kaffe og de fire siste påskemarsipanbitene: ei gul høne, to hvite egg og en "pinne" med sjokoladetrekk. Fortsatt sol og deilig vårvarmt, selv om termometeret ikke viser mer enn ti grader. Dina ligger i buret sitt og slumrer. Lurer på om hun har noen erindring om turen?

Uten min nystartede blogg hadde ikke denne teksten blitt til. Kanskje like greit? Noe sentimentalt sludder? Tja, men hva hadde livet vært uten? Peter Stormare gråt seg gjennom hele "Love Story". Livet er på sitt beste når man lar seg berøre av noe eller noen slik at tårene bare plutselig er der. Det er heldigvis ikke så sjelden.

Borte eller hjemme – mitt jordbærsted?

Når jeg har vært borte, er det godt å komme hjem. Er jeg for mye hjemme eller på jobb, gjør det godt å komme seg bort. Hva er det vi opplever, føler eller forstår når vi ved å forflytte oss geografisk kommer til å se annerledes på noe så grunnleggende som trivsel?
Med stor interesse og fornøyelse har jeg fulgt mine to kollegaer Elisabeth og Johnny på deres reise i Sørøst-Asia. Landene Thailand, Cambodia, Vietnam, Laos og India. Byene Bangkok, Phnom Penh, Ho Chi Minh City, Hue, Luang Prabang, Chiang Mai, Delhi og den hellige byen Varanasi ved Ganges. Blå og rosa byer, elefanter, kyr, geiter og hunder. Blant en milliard indere vismenn, munker, lurendreiere, selgere, barberere og tiggere. Broen over Kwai og veien til Agra, Tai Mahal. Med sykkel, rickshaw eller tog. Varme, skitt, kaos og mas, men også den vennlige byen Jodhpur. Se bloggen deres.
Ikke alle kan eller vil gjøre så heftige reiser som disse to, men mange av oss drømmer kanskje om noe som ligner Toscana eller Korfu?
Hva med det som ligger nærmere? På et jordbærsted kan det vokse jordbær, da gjerne ville markjordbær. Men her er det den utvidede betydningen som er interessant: yndlingssted, drømmested, den plassen du helst vil være, der du har det godt, der du slipper unna det du sliter med i hverdagen, der tiden og trivielle gjøremål ikke betyr noe. I vår altfor travle verden trenger vi mye mer langsom tid.
Har du et fristed i overkommelig nærhet: et kafébord, en benk i en park, ei strand, en ås eller et fjell? Der du bare kan sitte og se og la tankene leve sitt eget liv. Se uten å se, på alt det fine og rare eller de rare og fine. Når du går derfra, har du nok en gang kommet til at livet egentlig ikke er så verst.
Jeg har flere slike jordbærsteder som jeg kan gå, sykle eller bile til. Slike hverdagens Shangri-La er viktigere enn de mer eksotiske, enten de som mine er i Danmark, Østerrike, Italia eller i Afrika.

Blogg og troverdighet

På nettet er det nok av plass, ubegrenset hva man kan linke til, og stoffet kan ordnes på andre måter enn i lineære strukturer. Skribenten trenger heller ikke la seg fange i de stereotypiske rollemønstre med helter og skurker, maktutøvere og ofre. Hendelsen eller saken kan belyses fra flere sider, ofte med kilder som ikke brukes i vanlig nyhetsformidling. I en slik sammensatt sak er ikke konflikten den viktigste ingrediensen, men opplysning, sammenhenger og perspektiv – innsikt. Fra den store mosaikken er hver kilde likeverdig, og i utvalget jakter du ikke motsetninger. Så kan folk selv undersøke, sammenholde med, og eventuelt utvikle egen forståelse.
Med slike forutsetninger kan en blogg være noe annet enn en samling introverte og ekskluderende leserbrev fra noen som tror de har avslørt all verdens konspirasjoner – politiske, religiøse, militære, teknologiske eller økonomiske.
Finnes det blogger av sistnevnte kategori? Hvis så, vil det ikke være interessant å merke seg hvor i landskapet de hører hjemme, de med erfaring og klokskap nok til å ha svarene klare? Etter ei uke med undersøkelser i andre blogger, ble spørsmål om kontekst og relevans svært tydelige. Kraft og troverdighet i et utsagn er også avhengig av hvor det kommer fra, hvem det kommer fra, og hensikten med det. En åpen formulering blir oftest tatt bedre imot enn en påstand. Troverdighet er ikke noe man har, men får. Et bloggsøk på ordet troverdighet viser at nokså mange bruker ordet til å påstå at de selv er mer troverdige enn andre. Troverdig eller?

Fjell og kunst

Mange fjell er estetisk vakre og kan ha en magisk tiltrekningskraft: Kilimanjaro, Elbrus, Aconcagua, Carstensz, Denali, Vinson, Everest for å ta The seven Summits. Spesielt flotte: Tirich Mir, Fuji, Matterhorn. Stetind ble høsten 2002 kåret til Norges nasjonalfjell. På andreplass kom Snøhetta. Flotte topper i Salten jeg har et forhold til: Suliskongen, Satertind, Solvågtind, Ørfjellet, Steigtind, Skautua, Kvarven. Flere norske fjell? Å være i fjellet er også å komme nærmere seg selv.
Snøhetta heter det arkitektfirmaet som har tegnet Biblioteket i Alexandria, Operaen i Bjørvika og WTC Cultural Center. De to første minner om svaberg, det siste får et beskjedent ytre, men et innholdsrikt indre – under Ground Zero.
I mange kulturer er fjell hellige. Maleren Kurt Edvin Blix Hansen i Beiarn har sitt: "Jeg skjønner godt at indianerne hadde sine hellige fjell. Seglfjellet er en slik helligdom for meg. Når sørvesten blir storm og blåser elva ned fra det 600 meter fjellet rett til værs, da er naturen ganske abstrakt." Det er Kurt Edvin forunt å se mye andre ikke ser. Og så maler han det. I neste uke stiller han ut i Bodø Kunstforening.
Ofte er historiske og religiøse byggverk, pyramider og templer, monumentale som fjell: Kheopspyramiden, Teotihuacán. Kjegle- eller pyramideformen er harmonisk, beroligende, ”riktig” – enten den fremtrer i naturens kunstverk eller i menneskers strev med å skape noe uforgjengelig.
Øya Landegode har en betagende profil med Kvigtind og Rypdalstind som de to høyeste toppene. På jakt etter bilder av Landegode, oppdaget jeg denne bloggen. Her er fellesnevnere Salten-natur og hunder. Forunderlig nok dukket det også opp en gammel gitarspillende studiekamerat. Hvem har sagt at nettet er fragmentarisk? Alt henger sammen, men med hva og hvordan? Fire aktivister arrestert ved Mount Everest. Kanskje slik?
Følg Lars Oma Erichsrud i Everest. Se "bloggen" fra Himalaya.

Thomas F

Mitt neste litterære prosjekt er Kjell Askildsens historier om Thomas F. Ikke bare fordi novellen av Dagbladet er blitt kåret til beste, norske, skjønnlitterære utgivelse etter 1981, men mest fordi en god kollega er frelst på Askildsen. Hun skrev hovedoppgave om hans Kulisser.
Blant mange andre som har skrevet hovedoppgaver (nå master) om Askildsens forfatterskap, er ei mi tante. Hun har sett på hvordan den sørlandske pietisme og moral førte til fordømmelse av det som nå regnes til det litterære toppsjikt. Dette skal det bli spennende å utforske. Boka Alt som før: noveller i utvalg er bestilt.
Jeg fant tilfeldigvis en blogg, Tvisyn, tilhørende en som har lest Thomas F. Vel så interessant som hans omtale er kommentarene. Vi leser de samme ordene, men oppfatter, opplever og forstår nokså forskjellig fordi vi har ulike erfaringer, referanser og preferanser.
Det er så mange gode bøker jeg skulle ha lest. I en skrivebordskuff har jeg i mange år hatt liggende et utklipp med ei liste på 10 anbefalte bøker. Jeg har fortsatt ikke lest alle. Til daglig leser jeg faglitteratur, mye på nettet. Filosofi og historie bruker jeg når jeg får innspill eller for å anrike undervisning og andre fremførelser. Innimellom tar jeg meg tid til å lese skjønnlitteratur. Det må jeg gjøre oftere.

Verdens vakreste museum

Så vakkert at det gjør vondt.
"Skal du se spansk arkitektur nå, drar du til Valencia for å nyte kanskje verdens vakreste museumsområde. Dunkle lokaler med støvete kroker og statiske utstillinger er passé. Nye og toneangivende museer i dag er tegnet av store arkitekter og har ennå større visjoner. Ett av de vakreste må være Ciudad de las Artes y las Ciencias (CAC) i Valencia. Strengt tatt er dette ikke bare et museum, men et kulturelt og vitenskapelig senter som ligger ved elven Turias gamle bredd. Hovedarkitekten er Santiago Calatrava. Bygningsmassen er strålende lys, og mye ligger i tilknytning til vann som speiler byggverkene og tilfører en ekstra dimensjon til opplevelsen."

Fra DinSide Reise 20. 04. 2007. Besøk galleriene du finner bak linkene over. Mer underbar arkitektur?

Bilen – til glede og nytte eller ...?

Funksjon og design på ting

En funksjonell hatt eller lue (dame eller herre) er (nesten) alltid fin. Alle de andre er til pynt eller forargelse – mer eller mindre spennende eller latterlige. Det bør være et poeng at personen under/i hatten ikke blir borte, men tvert imot fremstår som enda mer interessant.
Lamper er enten vakre, stygge eller "usynlige". Slik er det også med biler der kanskje 5 prosent er flotte, 10 prosent stygge, og resten metallbokser på hjul.
Når det gjelder båter, i hvert fall de klassiske, er det et intimt samspill mellom funksjon og design. Fullriggeren Sørlandet (som jeg har bodd på og seilt med i tre måneder), en Colin Archer eller en nordlandsbåt er alle tre produkter av erfaring og tradisjoner i sjømannskap og håndverk gjennom hundrevis av år. De er fullkomne i sine former.
Digitale kamera er noe mange har. De er til å ta bilder med, stills eller film. Kvalitet (på kamera og bilder), brukervennlighet og pris er det vi vurderer når vi bestemmer oss for hvilket vi vil kjøpe. Hvor mange ser på designet? Flere enn vi tror? Når det gjelder både mobiltelefoner og mp3-spillere betyr design svært mye for mange, kanskje mest (les iPod)? Det kunne ikke falle meg inn å kjøpe en teknologiting: et kamera, en mobiltelefon, en mp3-spiller, en pc, en bil bare på grunn av pris, holdbarhet eller driftsikkerhet (påstått eller påvist?). Designet er avgjørende. Merkelig nok endrer jeg ofte opp med noe ikke så mange andre har? Noen har det på lignende vis med klær eller møbler og kan få seg til å kjøpe de utroligste kreasjoner.
Et hus er et hus og et sted å bo i (blant annet)? Noen få er pene eller stygge, resten er bare hus. Jo eldre bebyggelsen er, desto mer spennende fremstår den som. Det er også stor forskjell på hvordan vi ser på store og små hus – eneboliger og blokker.
Noen hus kommuniserer, andre er stumme? Se på kirker som Nidarosdomen, Kølnerdomen, Peterskirken, eller kanskje katedralene i Sevilla og Santiago de Compostela?
Hva med Den Blå Moské i Istanbul eller Den Store Moskéen i Mekka?
Eller tempelet Ankor Wat i Burma og Solpyramiden i Teotihuacan, Mexico?
Andre monumentale bygg: Operaen i Bjørvika, Biblioteket i Alexandria (sjekk galleriet) eller det ultimate monument – Eifeltårnet?
Et vanlig hus tar imot oss med døra si. I møtet med mennesker er førsteinntrykket viktigere enn de fleste av oss er klar over. Hvis det er dårlig, skal det mye og lang tid til før vi oppjusterer statusen til vedkommende.
På de britiske øyer, der mange hus i mange byer er prikk like, er det fargen på døra som gjør at folk finner hjem til seg selv (etter en fuktig kveld ute?).
Hvis man ser etter, finnes det mange vakre og spennende dører/inngangspartier. Selv i Bodø, der bare et titalls hus sto igjen etter bombingen 27. mai 1940, fant Anne-Grethe Ellingsen mange skatter. Overskrifta er: ”Den som klager over at Bodø er en stygg by, tar seg kanskje ikke tid til å se de vakre detaljene.” (Se her.)
Ei ytterdør skal (bør?) være pen, velholdt, innbydende og gjerne interessant. Den bør pirre oppmerksomheten, f. eks. med en farge som avviker. Hvorfor er kvinnens munn mest fristende som rød?
Konklusjon? Vi har kunstverk rundt oss overalt, både i naturen, i kulturlandskapet, i arkitekturen og i teknologien. Jeg må bare bli flinkere til å se og kjenne etter. Menneskets fascinasjon av og ønske om å ha skjønne (og funksjonelle) ting rundt seg kan ikke bare være materialisme?

Nye IKT-studenter

Over dobbelt så mange som vi har studieplasser til, søker IKT for lærere i høst. Det er godt å registrere at så mange kommende lærere vil utvikle sitt digitale grensesnitt. Er læring tilegnelse eller deltakelse? Hva kan man eventuelt lære seg ved å høre på eller lese, og hva krever helt andre arbeidsmåter? Er læring et individuelt fenomen, noe som skjer på det mentale plan hos enkeltindividet, eller er det sosiale prosesser der kontekst, situasjon og samhandling er avgjørende?
All undervisning skal være tilpasset, både den enkelte elev, og med et mangfold av inn- og uttrykksmåter, arbeidsmåter og tilnærminger. Nøkkelen til all god opplæring er positive læringsopplevelser. En elev som ikke har tilgang til IKT som læringsarena og læremiddel, får ikke tilpasset opplæring i forhold til de aktuelle muligheter samtiden gir. Da må lærerne være på (arbeids-)stasjon og (Inter-)nett.

Jeg og bil (og ski)

I Avisa Nordland sitt bil-bilag 17. april 2007 blir en rekke mer eller mindre kjente, lokale personer bedt om å ”avsløre” sitt forhold til bil under vignetten ”jeg og bil”. Av fem kvinner og fem menn er to damer og Per Sundnes de mest lidenskapelige. De øvrige herrer har enten dårlig samvittighet for at de ved å kjøre forurenser, og/eller de betrakter bilen som noe som brukes til å komme seg fra A til Å.
Hvor mange har samme forhold til sine ski? Bruker jeg dem bare for å komme meg fra Arlia til Erlingbu (hva skal jeg nå der)? Smørefrie, langrennski eller fjellski, med eller uten festevoks og glider. Å gå oppover uten feste, dreper skigleden (altfor mange barn har opplevd det). Å kjøre nedover med optimal gli eskalerer den.
Kjøreglede oppleves også i bil, eller enda sterkere, på motorsykkel. I små farkoster på havet eller under himmelen føler jeg meg både bitte liten og uendelig fri. I biler gir permanent firehjulstrekk, automat, abs, esp og luftfjæring både sikkerhet og komfort. Biler er dessuten historie, funksjon, et samfunnsgode og et samfunnsproblem, teknologi, kultur, design. Det finnes mange stygge griller, og noen få sinnsykt nydelige. Til og med eksosrør kan være vakre.
I kulturnasjonen Italia er det mye mer enn aktiviteter rundt forplantning det knytter seg lidenskap til: opera, bildekunst, skulptur, vin (og mat), fotball og sykkel. Og biler (Alfa Romeo, Bugatti, De Tomaso, Ferrari, Fiat, Maserati, Lamborghini, Lancia, Pagani). Pininfarina er både navn og begrep på bildesign. Walter de' Silva heter han som har designet Audis nye "ansikt". Han er selvfølgelig italiener. Min mors morsmål er italiensk. Det er kanskje noe der.
Blant de anslagsvis 500 som gikk til Erlingbu 2. påskedag var det kanskje 50 som hadde utstyr som ikke var med på å redusere opplevelsen? Alle de andre kjente nok også på noe positivt (siden de var ute på ski) – om ikke annet sola og kvikklunsjen.
Blant de kanskje 100 som jeg møtte på veien mellom Bodø og Fauske i går, var det mer enn 10 som hadde bil eller evne til å gledekjøre seg langs Salten-fjorden? De andre kom seg bare fra B til F? Slik kaster altså mange bort timer, dager og år av livene sine med å kjøre, gå, løpe, sykle, skøyte, ake, sparke, spinne, ri, fly, seile. De gjør jo ikke annet enn å forflytte seg.
Dette var (litt av) min avsløring.

Lavendel

Lavendel er en vakker skapning. Særlig når det blir mange av dem.
For mange år siden fikk jeg et postkort fra noen i Frankrike. Bildet var fra en lavendelåker. Selv om jeg da var en nokså ignorant ung mann, ble jeg (til stor forundring for meg selv) helt betatt, antakelig av de samme farger, motiver og mønstre som jeg fascineres av hos van Gogh. Noen år senere fikk jeg en lavendelbusk av en dansk kollega som var på besøk. Den står fortsatt i hagen min, men sliter med alderen. Nå har den fått selskap av to yngre artsfrender. Med den deilige duften følger et pust fra historien. Lavendel er en eldgammel kulturplante. Navnet kommer av det latinske lavare, å vaske, fordi den ble brukt i oldtidens bad. Den beskytter mot pest og holder utøy unna. Bruk enten inn- eller utvortes, avhengig av plage, gir helsebot.
Drømmer skal man ha. En av mine er å få se lavendelmarkene i Provence på sitt fineste. Van Gogh Museum i Amsterdam har jeg fått oppleve.

Hvorfor blogger jeg?

Jeg underviser i IKT og læring – for de som er eller skal bli lærere (og noen andre).
Blogging har blitt et fenomen, en ny skriftkultur (jeg underviser i norsk også), en litterær folkesport. Jeg registrerer med interesse debatten om hvorvidt blogging er demokratisk eller ikke. Er det mer eller mindre demokratisk å få ytre seg i en blogg enn å ikke komme til orde i et diskusjonsforum (på nett eller tradisjonelt)?
I mine undersøkelser rundt blogging har jeg blant mye funnet at for de fleste bloggere er det å blogge å ”skrive seg selv”, enten det innebærer å skrive om dagliglivet eller om internasjonal politikk. Uttrykket å skrive seg selv, eller kanskje å skrive sitt selv (engelsk self-writing) er Michel Foucault sitt. I historien har ofte dagbøker, brevskriving og andre former for skriving vært populære for å ta vare på seg selv. ”Selvet er noe å skrive om, et tema eller objekt (subjekt) for konstant skriveaktivitet.” (Faucault, Self Writing s. 27.)
I alle fall: svært mye interessant for en lærer. I stedet for å snakke om noe jeg bare har lest om, og dermed ikke har så mye greie på, er det da viktig med egen erfaring.
Meningen med mitt blogg-prosjektet er med andre ord å skaffe meg blogge-praksis, en fortrolighet til det jeg skal undervise i/om/med.
Elever og studenter dokumenterer sin kompetanse i digitale mapper. Skal potensialet for aktivitet, samarbeid og læring utnyttes, må mappene gjøres transparente, dvs de (eller deler av innholdet) må publiseres. LMS gir begrensede muligheter, nettsider og blogg mange flere, først og fremt i forhold til uttrykk/layout i sammensatte/multimediale tekster.
Mange skoler publiserer elevene sine arbeidsstykker på web, eller enda bedre, lager digitale læremidler/ressurssider tilgjengelig for alle. Her er Godøy Skule på Møre-kysten kanskje best? Ved Bugården ungdomsskole i Sandefjord har alle elvene egne blogger der de viser frem seg og sitt.
Neste studieår (til høsten) skal mine studenter blogge. Da må jeg blogge selv også.

Hvorfor blogge?

En kjent og merittert blogger (VamPus, Gullbloggen 2005) forklarer i Dagbladet (09. 12. 2005) hvorfor hun var (er?) landets beste blogger: ”Du må ha noe å melde. Det er ingen som oppdager bloggen din hvis du sitter alene og skriver om katten din. Er du høyrevridd og spydig nok går det bra.”
Å skrive foregår vanligvis i ensomhet. Ikke har jeg katt (men det har jeg hatt). Jeg er heller ikke høyrevridd (men venstrehendt). Spydig vil jeg helst ikke være (det forekommer unntak). Da får jeg si som Anne Grete Preus (i Dagbladets Magasin 14. 04. 2007): ”Jeg har aldri følt meg helt som de andre” – bloggerne?

Tre andre svar på spørsmålet hvorfor blogge, fra Nibble me, please, Virveltanke og Wikipedia.
Råd, erfaringer og betenkeligheter, fra Rabbagast, viamag og Virveltanke.