søndag 29. april 2007

Jeg og Dina

Siste søndag i april. Vår, blå himmel, sol, sprukne skygger mellom trærne. Gran, einer og tyttebær – alltid grønne. Rødsildre, hvitveis og blåveis i blomst. Alle de andre strever med å bli kvitt vinterens gule, visne kappe og på nytt vise seg fra sin beste side. Og fra oven, på hele turen: Kaskader av fuglelyder priser våren og livets reproduksjon. Bekkene vi passerte kunne bare akkompagnere.

Dina og jeg på tur oppover sørsida av Junkerfjellet. (Kan ha navn etter den tyske lensherre Preben von Ahnen (1606 – 75). Han ble kalt Junkeren. I 1658 drog han på hærferd til Sverige gjennom Junkerdalen. Men Junkeren kan også skrive seg fra en samisk gudebetegnelse junkar.)

På toppen. Sitter på en benk. En av de mange satt ut av Bodømarkas venner. Under oss ligger byen på ei halvøy som stikker ut i Vestfjorden. Dessverre er halvparten gitt bort til flyplassen. Er det flere innbyggere i byen enn i maurtua ved siden av oss? Maurene har det i hvert fall mer travelt enn folk på en søndag.

I sør ser jeg Sandhornet og Fugløya. Alle som har kommet sørfra med fly til Bodø, på østlig vindretning, har fløyet mellom disse to. I vest Lofoten med Værøy som det ytterste synlige. På grunn av jordkrumningen må man 1.000 meter over havet (f. eks. på Per Karlsatind) for å få øye på Røst 100 km unna. Røst rager ikke mer enn 11 meter over havet på det høyeste. Der ligger de tynt an hvis havet stiger. Neste blikkfang er Landegode. Alltid nydelig. Så følger Keiservarden (i hvert fall oppkalt etter en tysker, Keiser Wilhelm den andre som var på besøk i 1903). Der hadde Leif Ove Andsnæs en formidabel konsert i fjor, under musikkfestuka. I år er det Arve Tellefsen som skal stå der med fiolinen sin, med Lofotveggen som kulisser. Så følger mot nord og øst Steigtind, Blåmannsisen, Sulitjelmabreen (to isbreer i ett blikk) og Børvasstidene. Mellom disse Saltfjellets høyeste topp, Ørfjellet (1.751 moh). Jeg ser Vestfjorden, Saltenfjorden nesten til Rognan, brua over Saltstraumen, Soløyvannet og Vågøyvannet. Slalombakkene i Steinmoen og skistadion på Bestemorenga er uten en snøflekk. Noen ekvipasjer roterer på travbanen.

Min ekvipasje beveger seg nedover på nordsida. Der kommer vi over et par store, gjenstridige snøflekker. Dina er helt vill. Hun er like glad i snø som jeg. Tar fart og kaster seg fremover med alle fire utover, som en fotballspiller som feirer scoring. (Akkurat nå spiller Rosenborg og Brann på tv. Har lyden av. Trønderne leder 2 – 0. Fikk ikke med meg hvordan Sapara feiret.) Dina spinner og ruller rundt i uhemmet fryd. Jeg kaster snøballer opp i lufta. Dina hopper fire ganger sin egen høyde og fanger dem i lufta.

Neste benk vi setter oss på er ved Vågøyvannet. Et jordbærsted. Brun strand, blått vann, grønne, grankledde åser, hvite fjell, blå himmel. Dina setter seg tett inntil meg, men ikke fordi det over åsen mot øst henger ei ørn på oppdriften. Dina har nok ikke sett ørna, men ørna helt sikkert oss. Ørna bare henger der, like stille som vi sitter.

Før vi satte oss, måtte Dina undersøke vannet. Vasser litt, stikker snuten nedi, skvetter tilbake av et lite bølgeskvulp. Det er noe som ikke stemmer. Har vi ikke vært her før? Da gikk vi jo utpå der. Men da var det vinter.

Siste benk. Nå ser vi nesten hjem. Her sitter vi en stund bare for å gjøre turen litt lenger, utsette møtet med asfalten, omstillinga fra langsom til urban tid. Dina får en siste godbit.

Vi møtte bare seks mennesker. Har aldri møtt så få på tur i marka, og i dag er det april og fint vær? Kanskje alle mødre og fedre, tanter og onkler, bestemødre og bestefedre følger 1.800 håpefulle som fotballturnerer i byen denne helga?

Dina er ett og et halvt år og oppkalt etter Maria Bonnevie i Herbjørg Wassmos ”Jeg er Dina”: vill, mørk, sterk, gåtefull, hun vet hva hun vil – eller vet hun alltid det?

Hvordan er så samarbeidet mellom menneske og hund denne dagen? Bedre jo lenger vi går, vi finner ut av hverandre. Jeg venter på henne når hun finner noe interessant, hun på meg, f. eks. når jeg skal fotografere. Vi passerer både rypeskit og elgelort. Fra tid til annen gjør hun utfall, noen ganger må det være et ferskt dyretråkk. Da må hun lære at det ikke er alle spor som kan eller skal følges. Slik er det i menneskelivet også. Det er mange stier jeg ikke får gått. Men noen rekker jeg.

Takk for turen og opplevelsene Dina. For leken og livsgleden. Bare tre timer, men det gir oppbyggelse til tre dager eller tre uker. Heldigvis skal vi snart finne oss et lite fjell igjen. Kanskje allerede tirsdag?

Og etterpå: På verandaen med to kopper kaffe og de fire siste påskemarsipanbitene: ei gul høne, to hvite egg og en "pinne" med sjokoladetrekk. Fortsatt sol og deilig vårvarmt, selv om termometeret ikke viser mer enn ti grader. Dina ligger i buret sitt og slumrer. Lurer på om hun har noen erindring om turen?

Uten min nystartede blogg hadde ikke denne teksten blitt til. Kanskje like greit? Noe sentimentalt sludder? Tja, men hva hadde livet vært uten? Peter Stormare gråt seg gjennom hele "Love Story". Livet er på sitt beste når man lar seg berøre av noe eller noen slik at tårene bare plutselig er der. Det er heldigvis ikke så sjelden.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Neida, ikke sentimentalt. Morsomt å følge dere. Det er jo en fantastisk natur der nord.

Linger sa...

"Det er mange stier jeg ikke får gått. Men noen rekker jeg."

Fanastisk, Bridgehill!

Anonym sa...

De siste linjene der var jo relativt siterbart, Bridgehill! Takker for lenke, spesielt siden jeg ser at du stiller krav til blogger utover ren navleglaning.

Bridgehill sa...

Til Genese:
Da blir det vel flere turfortellinger.

Til Linger:
Hyggelig fra en som også ser på språk med et faglig blikk.

Til Rabbagast:
Takk til en som skriver svært godt. Derfor også lenka. Det jeg skrev om blogg og troverdighet er jeg bare sånn passe fornøyd med. Jeg prøvde vel å få frem noe om at en godt tekst (og da kanskje også en blogg?)krever ydmykhet og åpenhet, både i forhold til det det skrives om, og leseren. Det meste i verden og livet forstår vi bare litt av - på hver vår måte. Dette til tross, noen henvender seg til hverandre slik at de opplever at de forstår hverandre utmerket.