tirsdag 1. mai 2007

Dina og jeg

Dagens tur fortjener muligens en presentasjon som kontrast til den forrige. Løpsfjellet var målet. For å komme dit, valgte jeg en trasé gjennom skogsterreng. De samme skogsbilveiene og stiene har jeg gått eller løpt mange ganger – uten hund. Med hund ble noe nytt. For Dina var det en og en halv time gjennom et landskap med et hav av lukter, fra vårtravle skapninger vi ikke så, selv om vi hørte mange. Hunder kan ha en luktesans opp til 10.000 ganger sterkere enn mennesket. Ung og uoppdragen ble det et tøft strekk for Dina, på den ene og andre måten. Jeg var heller ikke lykkelig.

Men så, da vi passerte tregrensa opp mot toppen, ble hunden plutselig min pent gående venn igjen. Da vi fikk tåkedrefset i fleisen, og sikten ble redusert til nesten ingen ting, ble jeg igjen det trygge holdepunktet. Resten av turen oppførte hun seg eksemplarisk. Forklaringa har nok mest med fravær av berusende dufter å gjøre, skjønt de møtte vi igjen på hjemturen, så … .
(Mer om dette i et kommende innlegg om hundeoppdragelse og psykiatrisk terapi – blant annet.)

Det var så vidt vi fikk øye på stien bortover ryggen. Tåkeskyene kom hakkende inn fra Vestfjorden. Det ble kaldt på ørene og varmt i kinnene. Da føler jeg meg veldig levende. Vi traff ingen.

Ikke før var vi kommet nedenfor kanten, så løftet skydekket seg og noen av herlighetene åpenbarte seg: Først Løp med hovedgården, så Landegode, riktignok uten toppene, videre Mulstrand ved Terje Nilsen sitt Mjelle og sørspissen av Kjerringøy. Der har både Herbjørg Wassmos Dina, Halvdan Sivertsen, jeg og mange andre enda hyggeligere folk tilhørighet.

Da vi passerte Keiservarden, så vi både Junkerfjellet (fra søndagsturen) og byen under oss. Som ørna på søndag var det i dag en hangglider på himmelen, i gul skjerm. Jeg synes ørna er mest spennende, han synes nok det er spennende å leke ørn. Før eller senere måtte han lande på Løp.

På vei ned mot byen, så vi blå himmel, og da vi kom hjem, skein sola.
Siden været ikke tillot landskapsfotografering, blir det enda et bilde av Dina. Hun er jo dessuten hovedpersonen i fortellinga.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Det er så deilig å lese om turene dine. Kanskje det er en hund som skal til, for at jeg også skal komme meg oftere inn i dette friluftslandskapet? :-)

Bridgehill sa...

En hund eller en annen god turvenn. Dette friluftslandskapet er jo like mye et tenkelandskap. For det første er det jo så mye spennende og rart å se - og fundere over. Ting du har lyst å finne ut, lære mer om. I naturen finnes både sammenhenger og forklaringer. Dessuten opplever jeg at tankene mine tenker sine egne tanker. Det er befriende og letter trykket på mye. Hvorfor hilser alle jeg treffer på tur så hyggelig? Jo lenger unna allfarvei, jo blidere er de. Hva er det vi kjenner på at vi deler?

Anonym sa...

Det har jeg også fundert mye over. Selv de mest inngrodde Oslo-mennesker hilser når man treffer på hverandre i dette landskapet.

Hvorfor skulle jeg også ha likt å finne ut. Men jeg pleier i alle fall alltid å hilse, og føler meg litt tilbake til Nord-Norge når de nikker tilbake. :-)

Bridgehill sa...

Jeg tror du, de, jeg kjenner på mer enn vi er klar over/tenker etter. Ofte har jeg tenkt at det å være i naturen, oppleve den som trygg og god, det er som å komme hjem - dit vi opprinnelig kom fra. Mennesket har bare bodd i hus noen hundre år, ute i mange tusen. Hvis det er slik, er det en slags urfølelse vi (noen av oss?) kjenner på. Nordlendingen lever tettere på naturen enn folk mange andre steder. At nordlendinger kanskje er mer utadvendte og viser større glede ved hverandre, skulle da være uttrykk for en mer umiddelbar og naturlig måte å møte andre på.