I dag fikk jeg et fotskrevet brev fra ei som heter Lena. Hun har skrevet til meg før. Jeg leser alltid det hun skriver, det synes jeg jeg må. Men så blir jeg litt betuttet. Hun oppfordrer meg å skrive til mine venner, på kortene hun har sendt meg. Det blir vanskelig. På reisefot sender jeg riktignok prospektkort til folk jeg tror setter pris på det. Men bortsett fra det, går alle hilsener, med og uten bilder, digitalt.Så får jeg heller glede meg over bildene hun og hennes venner har malt. Seks bilder, alle landskap eller noe fra naturen. Lene har malt margeritter, hvite og gule. I tillegg liker jeg et bilde av tre seilbåter og et annet med en hund i en hage. Hunden er en terrier, altså et søskenbarn til min schnauzer.
De 96 kronene hun ber om, skal hun i hvert fall få. I alle år har jeg sendt penger til Munn- og Fotmalende Kunstneres Forlag, for kalender, julekort, sommerkort og kanskje mer?
Etter at jeg hadde skrevet ferdig mesteparten av det over, skjedde det noe dramatisk. Et søk for å finne ut mer om disse kreative menneskene, viste meg en helt annen kreativitet. Se bare her fra Aftenposten.
Jeg må vel tro det jeg leser? Nå gidder jeg ikke skrive om det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om og undre meg over: Hvorfor disse malerne er så opptatte av naturens palett, hvordan de uten armer klarer noe jeg ikke får til med, om at mange synes å vokse som mennesker når de rammes av sykdom eller ulykke, om at det finnes mange prestasjoner og personer vi ikke ser, selv om vi ser dem.
Det verste av alt er at Lene, Tone og alle de andre er der, hjemme hos seg selv, og strever med sitt. Det er ikke de som bruker professor Dr. Dr. Herbert Batliner (to doktorgrader?). Det er han som bruker dem. Når skal vi få et samfunn der det ikke lenger er marked for slike lurendreiere?
Utgangspunktet for denne teksten var en grunntone jeg fikk hos Miriam. At den ble til noe helt annet er ikke hennes skyld.
I avdelingen for donasjoner også en til Linda som kjemper for tilværelsen. Nesten helt tilfeldig fant jeg hos henne igjen en tekst jeg har tenkt på de siste dagene, Benny Borgs ”Den store dagen”. Her.
4 kommentarer:
Noe av det som berørte meg når jeg leste dette innlegget, var dette med at det ofte må skje noe dramatisk før man finner en slags glede i noe annet. F. eks en sykdom som lammer. Og jeg har sett flere tilfeller av at noe drastisk har skjedd med et menneske,og etterpå har de vokst veldig. På både godt og vondt.
Jeg lurer virkelig på hvorfor dette drastiske ofte må ramme, før en åpner øynene, og klarer å nyte det vi har..
Ja, hva skal til for at vi skal komme i et modus der vi blir i stand til å kjenne riktig etter hva som er det beste i våre liv?
Er det beste i ditt det samme som det beste i mitt? Noe er nok felles, allmennmenneskelig, annet er forskjellig.
En dramatisk hendelse kan få oss til å våkne, det samme kan en positiv opplevelse. Jeg har lært mye av å vandre sammen med vise menn og damer.
Mange bøker og filmer kan gi eksistensielle opplevelser og oppdagelser.
Alder hjelper, med årene kommer vi nærmere oss selv, kanskje på grunn av større ydmykhet?
Les Rabbagast sin fortreffelige guide under "Jeg, en positiv pessimist."
Hei, takk, Bridgehill for direkte anbefaling. Jeg blir helt rørt. Til Miriam: Jeg har alltid syns det var noe "poetisk" med AIDS-syke, for de blir på en måte "stiliserte" liv (leter veldig etter ordene her). De blir ekstremt oppmerksome på at livet har en slutt - men det har det for oss alle. Men vi shopper og ser på tv for å glemme at vi skal dø. "Husk at du skal dø", sa de gamle stoikerne, og det gjorde de, tror jeg, for nettopp å drite i shoppingen og tv-tittingen og heller leve litt ordentligere oftere.
Du fortsetter her å avsløre din helt spesielle evne til å sette vakre og riktige ord på vonde og vanskelige, men viktige spørsmål som ingen slipper unna.
Legg inn en kommentar