Folk på tur

Dagens tur gikk over Løpsfjellet. Denne gangen valgte vi veien opp Bertnesskaret. Her gikk folk i gamle dager, i riktig gamle dager, frem og tilbake mellom Nordsida og Innstranda (nord- og sørsida av Bodø-halvøya). Da bodde det nesten ingen der byen nå ligger, men spredt utover halvøya der det var jord og nærhet til gode fiskeplasser.
Nå er det nærhet til butikk og kafé som bestemmer hvor folk bosetter seg.

20. mai 1816 fattet Stortinget det endelige vedtaket som ga Bodø kjøpstadsrettigheter. Da bodde det 55 mannlige (!) innbyggere i ”byen”. Kvinnfolkene ble ikke regnet med på den tiden. Med sildefiskeriene i 1870-årene eksploderte folketallet, fra 1.478 i 1875 til 2.695 ti år senere. Bodø begynte å ligne en by.

Løpsfjellet er ikke noe stort eller høyt fjell, men et flott, koselig og ikke minst tilgjengelig fjell. Det er høyt nok til at du i godvær ser nesten mer enn du kan ta inn, f. eks. 16 eller 17 kommuner: Bodø, Fauske, Sørfold, Saltdal, Beiarn, Gildeskål, Meløy, kanskje til Rødøy, Steigen, Hamarøy, Lofotkommunene Røst (riktignok under horisonten hvis du ikke er høyt nok), Værøy, Moskenes, Flakstad, Vestvågøy, Vågan, Lødingen. Nok å se på med andre ord. I dag var været slik at det meste fremsto i sin fineste prakt, men denne gangen tenkte jeg å ikke skrive om naturen jeg så, men litt om folk jeg traff.

Jeg skal ikke skrive om hver enkelt, for da må jeg holde på en stund, men om summen av alle som var ute på tur. På den lengste og mest strevsomme delen av turen møtte vi, naturlig nok, ikke så mange, omtrent ti. Jeg ”kjenner” de fleste.
På retur fra Løpsfjellet er det naturlig å gå forbi Keiservarden. Det er et turmål jeg sjelden har, blant annet fordi ”alle andre” går dit, på en vei. Jeg liker best å gå der det ikke er så mye tråkk. Da Dina og jeg nærmet oss den omtalte veien, så jeg at trafikken var stor. Folk i alle fasonger og aldre var på tur opp eller ned. Noen i fornuftige turklær, andre i haute couture. Etter å ha passert et par litt underlige bekledninger, satte vi oss på en benk og studerte de som gikk på catwalken (altså veien). Det var mye festlig å skue, og i slike situasjoner tar jeg ofte frem en ”lek”. Den går ut på å telle hvor mange like jakker jeg får øye på. Det pleier å ende med ingen, og det er jo det som gjør den så spennende. Ingen denne gangen heller.
I dag dro jeg for første gang en lystig konklusjon ut av dette jakke-mangfoldet. Tenk så flott at det finnes så mange forskjellige jakker, det vil si mennesker, i verden, hver på sitt vis, men likevel mennesker sammen om noe. Vi går hver våre turer på ulikt vis, men vi er på tur alle sammen. Så heldig jeg er som kan få være én blant dem, en del av et fargerikt fellesskap.
Det er gjennom andres annerledeshet og min egenhet jeg blir den jeg er.

En hel halv dag ute med meg selv og nærhet til mitt liv. Det er et godt liv.
På bildet viser Dina frem et parti mot nordvest, med Lofoten, Steigen, Kjerringøy, Mjelle.