Dette innlegget handler om to hendelser i mitt liv, og en gammel, magisk tekst.Den siste hendelsen er bitte liten, den første noe jeg alltid vil huske.
Når hodet er fullt av tanker, gjør det godt med ettertanke. Også derfor befinner jeg meg ofte ute, innimellom med baken på en benk. Av mye fint med å sitte slik og se utover, se alt og ingenting, er at det kan komme noen forbi på stien. Forleden dag gjorde det det.
Jeg satt altså der for meg selv, inni meg selv, og så ikke etter hvem som kom. ”Hei”, sa hun plutselig, med et stort smil. ”Nei, men hei Britt, er det deg?” Det var det jo. Mer ble ikke sagt, og Britt gikk videre sammen med sitt følge. Jeg satt igjen og smilte.
Da jeg kom hjem, fant jeg frem ei tynn lita bok, sort og rød, en stilisert mann med skjegg utenpå – ”Håvamål”. Inni boka ligger det et kort der det står: ”Takk for hjelpen med jentene mine. Britt.”
Det er noen år siden jeg sist så henne. Da jobbet vi på samme sted, men i forskjellige prosjekter. Vi jobbet med rehabilitering av ungdom, med å få dem til å ta tak i livet sitt igjen. Jentene var hennes elever. Hva det var jeg hjalp henne med, har jeg glemt. Sikkert noe en kollega bør stille opp med, et kurs i noe jeg var god på, noen vikartimer? For dette gir hun meg ”Håvamål”. For en kollega, som ville takke så fint for så lite, og for et menneske, som ga meg akkurat den boka. Som ved det levde etter diktets ånd.
”Håvamål” handler om mannevit, altså klokskap og vennskap. Det forsto de seg på også i førkristen tid. Bare så synd praksis har vært så ymse opp gjennom seklene.
Det skulle da passe å avslutte med to vers:
Han eine veit,
som vide reiser
og om mellom folk hev fari,
kor
vel sin hug
han held i taum,
kvar som veit kva vit er.
Måteleg
klok
kvar mann vere;
ovklok vere han ikkje.
For sjeldan er hugnad
i hjarta å finne
hjå honom som ovklok er.
7 kommentarer:
Du skriver fint. Og det siste fra Håvamål er jo riktig, om ikke alltid: Det er ikke alltid at kunnskap gir klokskap (jeg bruker begrepene litt annerledes, men jeg tror jeg fanget intensjonene), og at klokskap bare er klokskap når dn kan omsettes i en virkelighet
Dette var nydelig skrevet, Bridgehill. Du er så flink å male med ordene dine, og historien blir så levende.
For en fin og verdifull gave å få!
Ser for meg en vis mann som er på vandringens vei, på veien treffer han ulike mennesker. Men selv om den vise vet om sin klokskap, så holder han fast på seg selv like fullt. I den grad at han ikke tror han er verken mer eller bedre enn de andre.
Genese:
Takk for det med skrifta. Jeg skriver med venstre.
Den uskolerte (hvis vi forutsetter at utdanning gir kunnskap, men det er i beste fall bare delvis riktig) kan innrette seg mer fornuftig i livet enn den med akademiske titler, det er klokskapen det kommer an på. Mange av de klokeste jeg har snakket med, hadde/har lite dokumenterte kunnskaper, men mye livsvisdom. Min bestefar f. eks.
Mer om kunnskap og klokskap i en post om litt.
Miriam:
Ikke mindre nydelig det du kommer med.
Jeg vet ikke hvilken vismann du tenker på, men er han vis, forstår han at klokskapen ikke er hans, men noe han hele tiden prøver å finne frem til og etterleve. I dette inngår at han/vi skal tro godt om alle, men dette tror jeg de fleste av oss sliter med å få til. Det er så fort gjort å forgå seg, se ned på noen som er annerledes, tenker annerledes enn deg selv.
Jeg har i tankene ei fortelling om en vis mann jeg var så heldig å få være sammen med. Den vil det ta tid å få skrevet, men den kommer nok før jeg legger ned bloggen.
I morgen skal jeg på kunstutstilling. Da er det en viss fare for at det følges opp med malende beskrivelser.
Du må ikke finne på å legge ned bloggen din!
Du har kanskje fått det med deg, men en av postene dine (Himmel eller helvete) er nominert borte på Sonitus.org. Har allerede stemt på den! :-)
Jeg vet knapt hva sonitus er, selv om jeg har link dit. Har vært der bare én gang, og da var jeg snar. Jeg har ikke tenkt meg dit nå heller for å sjekke. Jeg antar at slike avstemninger er av typen morsom (for noen), men fordi de er som de er, useriøse. De ulike grupperingene hauser opp og frem sine kandidater. Tekster, her bloggposter, mer eller mindre gode, er umulig å sammenligne. De fleste ”fortellinger” har kvaliteter, og alle er unike. Det vil alltid være stor forskjell på emne, skrivemåte, hvorfor man skriver, hvem man skriver for/til osv. Det som er bra for meg, kan være pjatt for en annen og omvendt. Jeg har hatt fornøyelsen av å lese mange svært gode tekster den korte tida jeg har vært med, og en god del som ikke har appell til meg.
Det er godt mulig at noe av det over ikke er særlig klokt. Det er det i hvert fall ikke å uttale seg om noe man vet lite om.
For meg holder det at minst én, f. eks. du, har noe igjen for å lese meg. Da blir jeg glad, også for å få høre det. Jeg skulle nå likevel ha likt å vite hvem som har nominert meg. Du får holde meg underrettet?
Du har så mange fornuftige tanker som vanlig du Brighthill. Er også veldig enig i det du sier. I den grad at tekstene som regel kan være veldig personlige, og til stor glede for den som skriver de, men kanskje ikke like mye for en tilfeldig leser.
"Karusellen" som du kommenterte, ble nominert en gang der. Og da var det nesten litt vemodig å se en tekst bli linet opp sammen med en hel del andre tekster. Ikke for det, de andre tekstene var bra, alle på sin måte. Men den teksten var så veldig personlig for meg, og den ga meg så mye da jeg skrev den. Derfor følte jeg ikke at den passet inn i en sånn "kåring". Og jeg visste på forhånd at en slik tekst aldri ville bli noen "vinner" der borte. Det ble den heller ikke.
Som jeg skrev til deg i min første bloggkommentar noensinne – det var din karusell som ga meg lyst til å bli litt bedre kjent med vedkommende bak teksten. Så stor glede hadde jeg av å lese den. Og din erfaring med nominasjonen av Karusellen viser at mine betenkeligheter over hadde noe for seg, forbeholdet til tross.
Legg inn en kommentar