onsdag 2. mai 2007

Uten ambisjoner?

I Avisa Nordland står det i dag om en fotballspiller som ikke har ambisjoner. ”Jeg har aldri hatt ambisjoner. Jeg har spilt fotball for å ha det artig sammen med venner, ” sier Tommy Willumsen. Også for ham er det artig å score mål, i fjor hele 50 i 4. divisjon, 113 på de fire siste sesongene. Kanskje tar han rekorden i HESA-serien (3. divisjon Helgeland og Salten) på 247 mål? Uten ambisjoner, men med det formål å ha det trivelig, kan det skje, bare han får fem-seks år på seg. Han er med andre ord veldig god, der han vil være god.
Hvorfor har jeg sansen for en slik fyr? Av mange grunner, men også fordi jeg innbiller meg at han i noe ligner litt på meg. Det vil i så fall komme frem i resten av teksten.

”Den som vandrer om natten” heter ei fantastisk bok av Marianne Fredriksson. Hovedpersonen Anjalis er en kaldeisk mager fra Ur, altså en vismann, fra tida da vår tidsregning begynte. Han er heller ikke opptatt av karriere, det vil si å holde seg inne med de romerske herskere. Da hadde han ikke vært særlig vis. Han er opptatt av å finne ut, finne frem – til det han skal frem til.

Er det dette jeg holder på med når jeg er ute og vandrer, i natur-, kultur- eller virtuelle landskap, streifer rundt og betrakter, ofte på nødvendig avstand, ofte bevist uten å menge meg, nå også i Bloggebygrendene, kjenner etter hva som er riktig eller vrangt, godt eller ubehagelig, nyttig eller bortkastet, dogmer eller lærerikt, tanketomhet eller essens, oppbyggelig eller nedbrytende – for meg. Uten andre ambisjoner enn å ha det godt med de rundt meg og det jeg gjør.
”Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden” heter det andre albumet til Halvdan Sivertsen.

Hvordan fungerer så et slikt frigjengeri i akademia? Tja, det kommer an på hvordan man har det, tar det, og hva man vil. Sannsynligvis er det ikke fremmende for en karriere. Som i alle andre elitiske strukturer innebærer det også at man holder seg inne med de rette personene, deriblant mange uappetittlige bedrevitere. Det gidder jeg ikke. Dessuten har jeg erfaring for at akademisk streben dreper en del av det alt det andre jeg heller vil bruke tida på.

Så er det kanskje tilstrekkelig med glade og gode studenter som gjør så godt de kan. Det gjelder riktignok ikke alle, men mange nok. Jeg regner ikke scoringer i utenlandske publikasjoner, men er kanskje mer opptatt av den målgivende pasningen, den som gjør at studenter lykkes med sine arbeidsstykker, sine mål?

Bildet er av pyramiden i Louvre, Paris.

8 kommentarer:

Anonym sa...

Du skal vite at jeg alltid sitter igjen med noe å tenke på når jeg har beslkt bloggen din. Også denne gangen.

Bridgehill sa...

Med bloggen har jeg også fått mer å tenke på, tenke ut, ved å prøve å formulere noe fornuftig om ting jeg går og kjenner på, langt der inne.
Jeg setter stor pris på dine jevnlige besøk. Din honnør må være noe av det hyggeligste en blogger kan få. Det takker jeg for.

Unknown sa...

Jeg hengte meg kanskje mest opp i selve fotball-delen i posten din. Jeg har en ekte kjærlighet for de glade amatører, og ekte fans av spillet.

For øvrig minnet dette meg om at Bodø Glimt i sin tid hentet en slik glad amatør for den nette overgangssum pålydende 1.stk kaffekanne...eller var det termos?

Egoisten
- Åtgaumsforvaltar som er best uten ball

Anonym sa...

Og jeg henger meg på Genese her. Tankene du formidler er så gode, og myke på et vis. Du deler av noe som jeg kjenner treffer meg, og det er det jeg liker så godt ved deg.

En slags grunntone av at vi er alle noe. Men at vi ikke trenger å rope høyt for å vise det.

Bridgehill sa...

Til Egoisten:
Ingenting er kjedeligere enn en dårlig fotballkamp. Å spille selv, det er noe annet. Best er å trene aldersbestemte lag, dra på turnering (Kippermoen, Scandia, Piteå), se laget ”ditt” spille for hverandre og skjorta av utenlandske, toppede lag.
Ikke verst når damelaget til Grand vinner heller, og jeg er ikke upåvirket av hvordan det går med Glimt.

Til Miriam:
Det gleder meg at vi, og andre mennesker, kan dele – her tanker og erfaringer med ord. Jeg setter stor pris på adjektivene dine, også fordi de er myke og gode.
Med det siste uttrykker du en avgjørende og forpliktende forståelse.

Anonym sa...

Hei.

Du skriver mye fornuftig - jeg er enig med de andre her.

Det slår meg at man for å ha det bra med seg selv i akademia, og kanskje spesielt der, på et eller annet punkt antagelig må begynne sette grenser for ambisjonene og sikte mer på å sette pris på omgivelsene enn å konkurrere med dem. Leve uten ’andre ambisjoner enn å ha det godt med de rundt [s]eg og det [man] gjør’ altså. :)

Bridgehill sa...

Da jeg skrev om mine ambisjoner hadde jeg lest din akademiske analyse under "Når man minst venter det". Glimrende. Det jeg imidlertid først falt for i bloggen din, var selvfølgelig bildene.
Så lenge jeg har gode studenter jeg har det godt med, og minst én nær og god kollega (jeg har flere, som heller ikke er opptatte av konkurranse),er livet som vitenskapelig personale et utmerket liv. Det er min akademiske livserfaring.

Anonym sa...

Det var hyggelig å høre. Jeg orker stort sett ikke å skrive mye i bloggen min, og synes selv at bilder kan være vel så interessante som ord. Jeg har forresten linket tilbake til din blogg, og er spent på fortsettelsen.