Hvis du ramler innom

Også slik kan man nærme seg mine hjemtrakter. Jeg både bor og går turer, mange turer, i landskapet under de tre fallskjermhopperne.

Å være seg selv er oppskrytt

Et innspill i en kommentar ga meg et innfall til å skrive noe med utgangspunkt i Anne Grete Preus sin tekst ”Som en by”. Teksten har jeg hørt mange ganger, men da jeg skulle se nærmere på den, angikk den plutselig også mitt liv, enten det nokså konkret gjelder turer i fjellet og seiling, borte bra, men hjemme best, eller mer åndelig ut og inn i meg selv, hva jeg gjerne ser, hører og leser, hvem og hva jeg holder meg til, og hvem og hva jeg holder meg unna.

”Jeg er en by,
med hundrevis av gater,
men skal jeg være ærlig, kjenner jeg bare noen
av dem,
og når jeg reiser fra et
sted til et annet,
tar jeg en velkjent vei
der jeg vet jeg finner frem.”

Den flotte dama Preus fyller 50 år i dag. Gratulerer så hjertelig! Til hjemmet (nr. 17 2007) forteller hun at teksten handler ”om at det å være seg selv er lett oppskrytt. Det vil uansett være en rolle i forhold til noe. Å ha kontakt med selvet, jeg har strevd mye med det. Jeg nærmer meg nå. Jeg begynner å akseptere livets bevegelighet.”

Med overskrifta ”Å være seg selv er oppskrytt”, er det uunngåelig med en liten tur innom hva det vil si å være seg selv som blogger. Jeg leste i en blogg at poster om blogging er det som fenger mest. Rabbagast skriver om interessante mennesker som han gjerne skulle ha kjent bedre og på ordentlig. Radiohode skriver om bestevennene sine i Bloggpolis, forskjellige, men bra folk for det – ”skikkelig hel ved”. Sissel skriver om alt og alle hun ikke gidder å forholde seg til, enten hun går på kafé eller er på nett. Dette skulle oppsummere det meste?

Det viktigste er at verken du eller jeg er noe uten noen, heller ikke som bloggere. De jeg møter og liker gjennom bloggen ville jeg aldri ha truffet eller kommet innpå slik i det virkelige liv. Kanskje gir blogginga også bedre kontakt med selvet – påskyndelser til åndelig bevegelse?

Et søk på "Jeg er en by med hundrevis av gater", med Google, ga tre treff, bare ett i html-format, men for en skatt. Kos med Sverre Paaske, Anne Grete Preus, hus og bilder fra København.

Også

blir 50 i dag. Hun sier et par fornuftige ting i siste utgave av Dagbladets lørdagsmagasin, fra sitt jordbærsted, en takterrasse i Nice.
Om sin skuespillerpersonlighet: ”Det er mye morsommere å være stygg enn pen. Det er ikke så spennende med det som er vellykket.”
Om å fylle femti: ”I mitt fag er det lov til å bli gammel.” … vi kan skrive ut fra hvem vi er og hvor vi er i livet. Problemet er at man alltid tror man er yngre enn man er.”
Gratulerer til deg også Stælken!

Hvem eller hva er Bridgehill?

Jeg opprettet denne bloggen for å finne ut om det var vanskelig, og hvor lang tid det ville ta. ”Blogger” har et enkelt grensesnitt, så det gikk kjapt. Med det fikk jeg bekreftet at det vil gå greit å bruke blogg til autentisk skriving – i undervisning. I skolen skrives det altfor lite og dårlig, men det er ikke så rart når meningsfull kontekst og engasjement stor sett mangler. Mer om dette en annen gang.

Før man kommer så langt at bloggen opprettes, må man som kjent bestemme brukernavn og passord (eller man blir tildelt et). Du må også bestemme deg for et navn som du vil fremstå med. Etter litt ubetenksomt frem og tilbake med ulike alternativer, uten å legge så mye i det, nettopp fordi bloggen ikke skulle ha noe langt liv, eller noe liv i det hele tatt, endte jeg opp med noe som for så vidt er fornuftig, både i forhold til hvor jeg befinner meg i geografien, og hvordan jeg/vi takler både den og andre utfordringer i livet. (Les i banneret mitt.) At navnet ble engelsk var muligens fordi det skulle være mer anonymt?

Etter noen dager med bloggen kom en kommentar fra en av de ytterst få som visste om eksperimentet mitt. Så dukket det opp fremmede som jo måtte få svar. Den første var Genese. Til slutt klarte jeg ikke å la være å kommentere noen andre – med et fiktivt navn og en tilslørt identitet. Det uimotståelige var Miriam sin karusell.

Nå er jeg altså blitt denne Bridgehill, som noen vet litt om og noen tror litt om, akkurat som jeg tenker mitt om de bloggerne jeg leser.
Hva som avsløres av mitt egentlige jeg har jeg bare en viss kontroll over. Konkrete opplysninger om meg er ikke interessante med mindre de gir mening til fortellingene mine. Hva de som leser meg finner mellom linjene, er opp til den enkelte.

Men, tilbake til Bridgehill, som jeg nå lever i en slags symbiose med. Etter et par uker med denne identiteten gjorde jeg et søk på Google. Det som der dukket opp var litt underlig å studere. (Dette var altså før bloggeren Bridgehill ble funnet av Google.)
Her kommer tre eksempler:

“Bridgehill is an area of Consett in County Durham, in England. It is situated near Benfieldside, Blackhill, Shotley Grove, and the River Derwent.” (Wikipedia.)
Greit å vite hvor det egentlige Bridgehill er.

”Thomas Bridgehill Wilson Ramsay (2 July 1877 – 20 October 1956) was a Scottish Liberal Party and National Liberal Party politician and Member of Parliament (MP).” (Wikipedia.)
Jeg føler meg, av flere grunner, ikke fremmed i forhold til denne mannen.

“Bridgehill is located in the heart of Monrovia on Mt. Zion road. This is one of our newest subdivisions with four ponds, lots of greenery and 2 mountains visible from the site.”
Jeg har vært i Monrovia, hovedstaden i Liberia, og landskapet som beskrives er jo slikt jeg gjerne oppsøker. At Bridgehill Hunter Homes ligger i USA, California eller Alabama (?), spiller ingen rolle her. Sammentreffene er der like fullt.

Radiohode tagget meg med denne plakaten/banneret:

Legg merke til fargene. De samme som jeg valgte i bloggen min (lenge før radiohode kom med tagginga).
Distinction er for øvrig et flott ord som passer på mye av det jeg opptar meg med.

Ved å skrive om andre Bridgehiller har jeg fortalt litt mer om meg selv. Blir samlivet uoppbrytelig, eller kan vi skilles ved at jeg finner på et bedre, og fremfor alt norsk navn å blogge med?

Det første bildet fant jeg også da jeg søkte etter Bridgehill-bilder. Jeg er jo lærer. På tavla står blant annet et kraftuttrykk vi nordlendinger visstnok bruker. (Hvorfor dette bildet dukket opp med søk på Bridgehill, har ei veldig grei forklaring som minst én blogger jeg kjenner kjenner.)

I et innlegg i morgen om at det å være seg selv er oppskrytt.

Tagging?

Hva angår blogger og blogging forholder jeg meg mest til det enkelte skriver – innhold og mening. Siden jeg ikke er spesielt opptatt av de andre sidene ved bloggevesenet, må jeg innrømme at jeg ikke helt vet hva det innebærer å bli tagget. Jeg har registrert at andre har blitt det uten å interessere meg for hva og hvorfor. Jeg velger å anta at tagging er en slags hyggelig utfordring – at noen ber meg om å svare på, skrive noe, gjøre ett eller annet? Det forekommer meg også at det i tagge-konseptet ligger at jeg igjen skal utfordre andre. Det siste kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg har aldri likt pyramidespill (og derfor heller ikke Facebook).
Men, altså: Jeg er blitt tagget av radiohode. Jeg ønsker jo å fremstå som en vennlig person, og da må jeg prøve å imøtekomme anmodningen, hva den nå går ut på?
Er det da kanskje slik å forstå at jeg også skal svare på de 10 spørsmålene med bilder (det 11. avstår jeg altså fra)? For tiden maler jeg huset (og har dermed lite tid til blogging). Da gir svaret på første spørsmål seg selv.

Hva er du flink til?

Hva drømmer du om?

Hva er det beste med hjemstedet ditt?

Hvem drømmer du om å kline med?

Hva ville du gjort hvis du var statsminister for en dag?

Hva er du mest redd for?

Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?

Hvilket yrke ønsker du deg?

Hva ville du sunget på Idol-audition?

Hvorfor er ikke du kjendis, egentlig?

I stedet for hvem jeg tagger:

På egne veier

En psykiater fortalte for en tid siden til Avisa Nordland om sitt store mål i nærmeste fremtid: et år på Svalbard. For at det skal bli noe av, må han forberede seg og trene, blant annet med hunder. Hver helg drar han til Skogly Naturgård i Evenesdal (sidedal til Saltdal). Der venter et kobbel polarhunder. Når den dagen kommer at han er reiseklar, må han kjenne hundene sine godt. Flere av dem har han fulgt siden de var valper. Han har sett dem utvikle seg fra ustyrlige unghunder til seriøse arbeidshunder.
I samhandling med hunder må man lære seg tålmodighet. En egen kommunikasjon. Automatisering av nødvendige grep i krevende situasjoner. Progresjonen kan være like usynlig som i det terapeutiske rom. Små, små skritt. Store resultater på sikt.
Hunder kan også brukes i terapeutisk sammenheng. Noen har problemer med fysisk kontakt med andre mennesker. Med dyr er det annerledes. En hund kan skape kontakt og stimulere til fysisk aktivitet.

Knut vokste opp på ei lita øy innenfor Senja, Tranøy. Der bodde bare hans familie og et eldre ektepar. Dette ekteparet hadde en sønn som tilbrakte vintrene som fangstmann på Svalbard. Da fangstmannen døde, arvet Knut ei gammel reisekiste. Om du noen ganger kommer til Gråhuken, må du ta kista med, sa fangstmannen. Det er altså det Knut har tenkt å gjøre.

Det er sysselmannen som bestemmer om Knut får tilbringe året sitt i Gråhuken. Skulle det ikke bli noe av turen, har dagene i Evenesdal med familien på Skogly og hundene sin egen uerstattelige verdi. ”For meg har det størst verdi å tenke på ting jeg har opplevd, mennesker jeg traff som hadde en historie å fortelle.”
For noen historier dette Svalbard-eventyret er spunnet rundt.

Å finne roen. Finnes den på en benk eller i ei fangsthytte på Svalbard? Finner du ikke det stille rommet i deg selv der du er i hverdagen, blir det vanskelig å finne det andre steder.

Teksten min er delvis basert på en artikkel i Avisa Nordland 28. april 2007. Mens jeg holdt på med den, ville jeg vite mer om Gråhuken. Da kom jeg også over en svært tragisk historie. Se bare her. Disse mennene kommer nok på besøk til Knut i fangsthytta.

Naturlige bilder

I dag har jeg vært på kunstutstilling og latt meg begeistre. To ganger i dag har jeg vært på kunstutstilling. Første gangen hadde jeg ladet parkometeret for tre kvarter. Det skulle være nok tid til å se på noen bilder, trodde jeg. Da jeg kom til meg selv igjen, hadde det gått en time. Parkeringsvakta var heldigvis også fraværende.
Fordi livet også består av plikter, måtte jeg forlate galleriet for en stund, men to timer senere var jeg tilbake. Slike bilder blir jeg aldri ferdig med. Nå sliter jeg mest med å la være å kjøpe et.

Kurt Edvin Blix Hansen bor og arbeider i Beiarn, der naturen er absolutt i sitt nærvær. Han maler naturen slik han ser den. Motivene er gjenkjennelige, men det han viser frem er sitt eget univers hvor han har trukket fra og lagt til. På store formater i tykke lag og brede strøk, i mindre bilder mer intimt, på alle en utflytende og tilsynelatende tilfeldig blanding av drøm og virkelighet.
Er det ikke slik vi alle gjør i livet – trekker fra og legger til, pynter på fasaden, historien og ”sannheten” – ”maler” vår egen verden, drømmer?

Jeg drar aldri på tur uten fotografiapparat. En fin dag ute kan jeg ta over hundre bilder. Når jeg så kommer hjem og skal se på bildene, synes jeg ofte om mange at de ikke er gode nok – da jeg sto der og så utover var det jo mye flottere enn det som fremgår av bildet. Jeg kan jo skylde på lyset, det skaper ofte problemer, men da er det jo fordi jeg ikke er bedre fotograf enn jeg er.
Det viktigste grunnen til misnøyen er kanskje at det ligger noe bakom, en dimensjon som ikke lar seg fange så lett – stemningen, opplevelsen. Nettopp lyset er jo avgjørende for stemningen i fotografiet og maleriet, det bare er der uten å inngå i motivet.
Hva så med en tekst, for å få frem noe ut over ordenes konkrete innhold? Jo, akkurat, metaforer. Da kan de herligste åpenbaringer tre frem slik at vi opplever og skjønner mer enn vi skriver eller kan skrive, leser og forstår mer enn det vi leser.

I mange kulturer er fjell hellige. Kurt Edvin har sitt: "Jeg skjønner godt at indianerne hadde sine hellige fjell. Seglfjellet er en slik helligdom for meg. Når sørvesten blir storm og blåser elva ned fra det 600 meter fjellet rett til værs, da er naturen ganske abstrakt."

Det er Kurt Edvin forunt å se mye andre ikke ser. Og så maler eller fotograferer han det. Til glede for seg selv og oss som får se bildene. Hans bilder mangler ingenting. I dem er det mye mer enn det man kan se – stemning og opplevelse. I dem ser jeg drømmer jeg ikke visste jeg hadde.

Fra Håvamål til mitt eget tullemål, fritt satt sammen og omskrevet etter å ha sett bildene til Kurt Edvin Blix Hansen:

Den som ser
dei fine bileta i verda,
og har evne til å ta imot dei,
er rik på gåver,
kan glede andre,
og gå vidare
heil i sinn og sans.

Håvamål

Dette innlegget handler om to hendelser i mitt liv, og en gammel, magisk tekst.
Den siste hendelsen er bitte liten, den første noe jeg alltid vil huske.

Når hodet er fullt av tanker, gjør det godt med ettertanke. Også derfor befinner jeg meg ofte ute, innimellom med baken på en benk. Av mye fint med å sitte slik og se utover, se alt og ingenting, er at det kan komme noen forbi på stien. Forleden dag gjorde det det.

Jeg satt altså der for meg selv, inni meg selv, og så ikke etter hvem som kom. ”Hei”, sa hun plutselig, med et stort smil. ”Nei, men hei Britt, er det deg?” Det var det jo. Mer ble ikke sagt, og Britt gikk videre sammen med sitt følge. Jeg satt igjen og smilte.

Da jeg kom hjem, fant jeg frem ei tynn lita bok, sort og rød, en stilisert mann med skjegg utenpå – ”Håvamål”. Inni boka ligger det et kort der det står: ”Takk for hjelpen med jentene mine. Britt.”

Det er noen år siden jeg sist så henne. Da jobbet vi på samme sted, men i forskjellige prosjekter. Vi jobbet med rehabilitering av ungdom, med å få dem til å ta tak i livet sitt igjen. Jentene var hennes elever. Hva det var jeg hjalp henne med, har jeg glemt. Sikkert noe en kollega bør stille opp med, et kurs i noe jeg var god på, noen vikartimer? For dette gir hun meg ”Håvamål”. For en kollega, som ville takke så fint for så lite, og for et menneske, som ga meg akkurat den boka. Som ved det levde etter diktets ånd.

”Håvamål” handler om mannevit, altså klokskap og vennskap. Det forsto de seg på også i førkristen tid. Bare så synd praksis har vært så ymse opp gjennom seklene.
Det skulle da passe å avslutte med to vers:

Han eine veit,
som vide reiser
og om mellom folk hev fari,
kor
vel sin hug
han held i taum,
kvar som veit kva vit er.

Måteleg
klok
kvar mann vere;
ovklok vere han ikkje.
For sjeldan er hugnad
i hjarta å finne
hjå honom som ovklok er.

For en gal, gal verden

Overskrifta er også tittelen på en gammel, men meget morsom film om hvor gale folk kan bli etter penger. Originaltittelen på bildet.
Kan det bli galere enn dette som er å lese på NRK tekst-tv i dag:

Hvert år blir det ulovlig overført ti ganger så mye fra fattige land som det de får i internasjonal bistand. Spesialrådgiver Eva Joly i Norad sier Norge må opprette et eget lovutvalg som ser på hvem som drar fordel av skatteparadiser og hvitvasking av penger. De siste tiårene har 30.000 milliarder kroner blitt overført ulovlig fra fattige land. Det tilsvarer flere enn 40 norske statsbudsjett. Pengene havner i skatteparadiser og hemmelige kontoer.

Vannhund

Hun er en hund etter vann, også i band. Bildet er fra turen i går. Årets første utebad, til stor fornøyelse for oss begge. Hva er det hun ser og vil undersøke der på bunnen? Kanskje like uklart som vi mennesker av og til ser oss selv? Det er mye å lære av hunder.

Folk på tur

Dagens tur gikk over Løpsfjellet. Denne gangen valgte vi veien opp Bertnesskaret. Her gikk folk i gamle dager, i riktig gamle dager, frem og tilbake mellom Nordsida og Innstranda (nord- og sørsida av Bodø-halvøya). Da bodde det nesten ingen der byen nå ligger, men spredt utover halvøya der det var jord og nærhet til gode fiskeplasser.
Nå er det nærhet til butikk og kafé som bestemmer hvor folk bosetter seg.

20. mai 1816 fattet Stortinget det endelige vedtaket som ga Bodø kjøpstadsrettigheter. Da bodde det 55 mannlige (!) innbyggere i ”byen”. Kvinnfolkene ble ikke regnet med på den tiden. Med sildefiskeriene i 1870-årene eksploderte folketallet, fra 1.478 i 1875 til 2.695 ti år senere. Bodø begynte å ligne en by.

Løpsfjellet er ikke noe stort eller høyt fjell, men et flott, koselig og ikke minst tilgjengelig fjell. Det er høyt nok til at du i godvær ser nesten mer enn du kan ta inn, f. eks. 16 eller 17 kommuner: Bodø, Fauske, Sørfold, Saltdal, Beiarn, Gildeskål, Meløy, kanskje til Rødøy, Steigen, Hamarøy, Lofotkommunene Røst (riktignok under horisonten hvis du ikke er høyt nok), Værøy, Moskenes, Flakstad, Vestvågøy, Vågan, Lødingen. Nok å se på med andre ord. I dag var været slik at det meste fremsto i sin fineste prakt, men denne gangen tenkte jeg å ikke skrive om naturen jeg så, men litt om folk jeg traff.

Jeg skal ikke skrive om hver enkelt, for da må jeg holde på en stund, men om summen av alle som var ute på tur. På den lengste og mest strevsomme delen av turen møtte vi, naturlig nok, ikke så mange, omtrent ti. Jeg ”kjenner” de fleste.
På retur fra Løpsfjellet er det naturlig å gå forbi Keiservarden. Det er et turmål jeg sjelden har, blant annet fordi ”alle andre” går dit, på en vei. Jeg liker best å gå der det ikke er så mye tråkk. Da Dina og jeg nærmet oss den omtalte veien, så jeg at trafikken var stor. Folk i alle fasonger og aldre var på tur opp eller ned. Noen i fornuftige turklær, andre i haute couture. Etter å ha passert et par litt underlige bekledninger, satte vi oss på en benk og studerte de som gikk på catwalken (altså veien). Det var mye festlig å skue, og i slike situasjoner tar jeg ofte frem en ”lek”. Den går ut på å telle hvor mange like jakker jeg får øye på. Det pleier å ende med ingen, og det er jo det som gjør den så spennende. Ingen denne gangen heller.
I dag dro jeg for første gang en lystig konklusjon ut av dette jakke-mangfoldet. Tenk så flott at det finnes så mange forskjellige jakker, det vil si mennesker, i verden, hver på sitt vis, men likevel mennesker sammen om noe. Vi går hver våre turer på ulikt vis, men vi er på tur alle sammen. Så heldig jeg er som kan få være én blant dem, en del av et fargerikt fellesskap.
Det er gjennom andres annerledeshet og min egenhet jeg blir den jeg er.

En hel halv dag ute med meg selv og nærhet til mitt liv. Det er et godt liv.
På bildet viser Dina frem et parti mot nordvest, med Lofoten, Steigen, Kjerringøy, Mjelle.

Himmel eller helvete?

Fra tid til annen har jeg lurt på om jeg noen gang skulle få et hint fra oven, om at det var noen der, og om hva det eventuelt ville innebære for meg. Så har jeg spekulert på at om det kom ei slik melding, så var det jo ikke sikkert jeg oppfattet at meldinga var meldinga. Det er jo ikke så godt å vite hva slags trådløs kommunikasjon de bruker der oppe. Og enda verre: Hvis det nå kom noe derfra, som sikkert ville være nokså diffust, kunne jeg jo komme til å misforstå. Ville jeg bli geleidet til høyre eller til venstre, opp eller ned, til himmel eller helvete. Det har jo mye å si for mye, blant annet for hvilke klær jeg skal ta med.
I går fikk jeg mitt omen – og det var heldigvis ikke til å ta feil av.

På vei hjem fra jobb nærmer jeg meg første lyskryss nedenfor høgskolen. Rødt lys. Det er to kjørefelt for oss som skal mot byen. Jeg kommer som tredje bil. Til høyre står en diger, svart lastebil, lastet med grus til over taket. (Det er regler for lastevekt, dette var altfor mye, men så hadde han kanskje dispensasjon, for det skulle vise seg at han var ute i et helt spesielt oppdrag.) Bilen til venstre var en gammel, blå Opel Kadett som ikke sto helt fremme ved stopplinja, men med sin front ved lastebilens bakhjul. Påfallende defensiv, jeg skulle ha ant uråd, men jeg stilte meg likevel bak den blå (legg merke til fargen – blå for himmel, blå for … – et hint til meg selvfølgelig). Før vi får grønt lys, fylles det på med flere biler, ti-elleve bak meg, kanskje dobbelt så mange bak lastebilen. Så grønt. Han store, svarte rykker seg løs, og dusjer den nærmeste bilen med fint sandstøv (neste varsel). Den nybestøvede tar også av, og de andre bilene bak ham følger på.

Med den lille blå skjer det ingenting. Den bare står der. Etter at halvparten av bilene til høyre har passert, begynner den lille å bevege seg fremover, så sakte at jeg hadde klart meg med apostlenes hester. Jeg lusker etter, og like bedagelig forsetter det. Når alle bilene i høyre kjørefelt har passert, smetter én og én av de bak meg over og passerer de også. Til slutt er det min tur. Jeg glir opp på siden av underet, og snur meg mot venstre for å se hvem det er som har så inni … forbaska god tid. Det kunne jo være øvelseskjøring, og da hadde alt vært tilgitt (selv om bilen ikke var merket med L), men der sitter det ei lita, gammel dame, i sort og hvitt – ei nonne på vei inn i evigheten. Med setet helt fremme, tennene og begge hendene på rattet, panna helt i frontruta. Hun satt slik at gasspedalen umulig kunne betjenes av foten. Kanskje med kneet, men jeg tror nok at den hellige ånd var til stede med sin påvirkning, for jeg så ingen andre i bilen. Og så hadde hun jo all tid.
Med andre ord: Å følge nonna til perleporten var ingen fristende opsjon for meg. Jeg ville forgå lenge før jeg kom frem.

Jeg ga gass, og diesel-hestene brakte min doning opp i normal hastighet. Hvor jeg skulle, var bestemt på forhånd. Det var til min rørleggerforretning for å reklamere på et håndklestativ som forrige dagen sa takk for seg med bulder og brak. Jeg skjønte ennå ikke at dette egentlig var et forvarsel.

Etter et par lyskryss hadde jeg tatt igjen den store svarte. Neste gang vi fikk grønt, lå jeg rett bak ham. Nå var det bare ett kjørefelt i vår retning. Lastebilen akselererte, og som han ga på. Da han passerte 70 km i timen, begynte lasta å forlate lasteplanet og bevege seg mot meg og bilen min som en annet gespenst. Først en støvsky, så en sandstorm, og til sist en skur av stein – Armageddon.
”Han Tykje”, sa jeg. Det er det vi her nord kaller han som er sjefen der nede. ”The Road to Hell''. Det var da jeg skjønte at det var han Tykje sin utsending jeg lå bak. Nå skulle bilen sandblåses for mine synder eller gode gjerninger (hva vet jeg). Selv om den er kvartsgrå. Eneste måte å unnslippe ragnarokket på, var å bremse opp og kjøre som ei nonne. Kanskje han da ikke ville vite av meg. Men, neida. Enten sto nonna i ledtog med han Tykje (kanskje for en ny bil), eller så var nonna ikke nonne, men bare en Liten-Tykje utkledd som. Hun (eller han?) hadde jo ført meg rett i fella.

I neste lyskryss skulle jeg heldigvis svinge av til venstre og bli frelst, trodde jeg. Men han svarte f… visste selvfølgelig min destinasjon. Han hadde full kontroll på meg. Nå kjørte han pent og pyntelig. Bare følg etter meg, signaliserte han. Først svingte han til venstre dit jeg skulle. Så til høyre og til høyre igjen – akkurat til min endestasjon. Klarere kan det ikke markeres. Han Gammel-Erik har trukket opp veien for meg. Jeg vet hvor jeg havner.

Ljåen han brukte må være av det elektroniske slaget. Det er djevelsk med elektronikk i bilen min, og sikkert en frekvens til fortapte sjeler.

Det var i grunnen greit å få beskjed. Så er det klart. Og ikke så farlig, for jeg er slik at jeg tror det kan være mer mellom himmel og jord enn de som tror tror. Bare hvis jeg hadde trodd på det mange tror, hadde jeg ligget tynt an. Men jeg har intet imot å forenes med moder jord når min tid er omme. Hva angår temperatur og påkleding, har jeg ingen bekymringer. Bare jeg får kjøre mest mulig i fred i mellomtiden, i skikkelig bil, på skikkelig vis.

Hva angår siste reis: Kan det synges vakrere om den enn Vamp med Tir’Na Noir?
Mer om mitt forhold til bil her.
Med reklamasjonen gikk det greit, jeg fikk nytt stativ. De skjønte nok at æ har allmektige ”vænna”.

Uhøflig?

”Med mulige unntak for nordmenn, er israelere det mest uhøflige folkeslaget i verden.” I følge ”Dag og Tid” står dette i ”The Economist”.

Det mest positive jeg har erfart etter tre uker med blogging er hvor godt og forskjellig godt de jeg leser mest skriver. At de samme også er usedvanlig hyggelige å omgås, gjør det desto mer trivelig å utveksle tanker, med eller uten kommentarer.

Med mulige unntak for en god del bloggere og andre jeg kjenner, er da nordmenn de mest uhøflige? Nå er det jo heldigvis slik at de vi kommer litt innpå livet til, får sjansen til å vise frem flere kvaliteter enn de vi i utgangspunktet tilla dem. Det gjelder kanskje også israelere?

Kreativitet?

I dag fikk jeg et fotskrevet brev fra ei som heter Lena. Hun har skrevet til meg før. Jeg leser alltid det hun skriver, det synes jeg jeg må. Men så blir jeg litt betuttet. Hun oppfordrer meg å skrive til mine venner, på kortene hun har sendt meg. Det blir vanskelig. På reisefot sender jeg riktignok prospektkort til folk jeg tror setter pris på det. Men bortsett fra det, går alle hilsener, med og uten bilder, digitalt.
Så får jeg heller glede meg over bildene hun og hennes venner har malt. Seks bilder, alle landskap eller noe fra naturen. Lene har malt margeritter, hvite og gule. I tillegg liker jeg et bilde av tre seilbåter og et annet med en hund i en hage. Hunden er en terrier, altså et søskenbarn til min schnauzer.
De 96 kronene hun ber om, skal hun i hvert fall få. I alle år har jeg sendt penger til Munn- og Fotmalende Kunstneres Forlag, for kalender, julekort, sommerkort og kanskje mer?

Etter at jeg hadde skrevet ferdig mesteparten av det over, skjedde det noe dramatisk. Et søk for å finne ut mer om disse kreative menneskene, viste meg en helt annen kreativitet. Se bare her fra Aftenposten.

Jeg må vel tro det jeg leser? Nå gidder jeg ikke skrive om det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om og undre meg over: Hvorfor disse malerne er så opptatte av naturens palett, hvordan de uten armer klarer noe jeg ikke får til med, om at mange synes å vokse som mennesker når de rammes av sykdom eller ulykke, om at det finnes mange prestasjoner og personer vi ikke ser, selv om vi ser dem.

Det verste av alt er at Lene, Tone og alle de andre er der, hjemme hos seg selv, og strever med sitt. Det er ikke de som bruker professor Dr. Dr. Herbert Batliner (to doktorgrader?). Det er han som bruker dem. Når skal vi få et samfunn der det ikke lenger er marked for slike lurendreiere?

Utgangspunktet for denne teksten var en grunntone jeg fikk hos Miriam. At den ble til noe helt annet er ikke hennes skyld.
I avdelingen for donasjoner også en til Linda som kjemper for tilværelsen. Nesten helt tilfeldig fant jeg hos henne igjen en tekst jeg har tenkt på de siste dagene, Benny Borgs ”Den store dagen”. Her.

Uten ambisjoner?

I Avisa Nordland står det i dag om en fotballspiller som ikke har ambisjoner. ”Jeg har aldri hatt ambisjoner. Jeg har spilt fotball for å ha det artig sammen med venner, ” sier Tommy Willumsen. Også for ham er det artig å score mål, i fjor hele 50 i 4. divisjon, 113 på de fire siste sesongene. Kanskje tar han rekorden i HESA-serien (3. divisjon Helgeland og Salten) på 247 mål? Uten ambisjoner, men med det formål å ha det trivelig, kan det skje, bare han får fem-seks år på seg. Han er med andre ord veldig god, der han vil være god.
Hvorfor har jeg sansen for en slik fyr? Av mange grunner, men også fordi jeg innbiller meg at han i noe ligner litt på meg. Det vil i så fall komme frem i resten av teksten.

”Den som vandrer om natten” heter ei fantastisk bok av Marianne Fredriksson. Hovedpersonen Anjalis er en kaldeisk mager fra Ur, altså en vismann, fra tida da vår tidsregning begynte. Han er heller ikke opptatt av karriere, det vil si å holde seg inne med de romerske herskere. Da hadde han ikke vært særlig vis. Han er opptatt av å finne ut, finne frem – til det han skal frem til.

Er det dette jeg holder på med når jeg er ute og vandrer, i natur-, kultur- eller virtuelle landskap, streifer rundt og betrakter, ofte på nødvendig avstand, ofte bevist uten å menge meg, nå også i Bloggebygrendene, kjenner etter hva som er riktig eller vrangt, godt eller ubehagelig, nyttig eller bortkastet, dogmer eller lærerikt, tanketomhet eller essens, oppbyggelig eller nedbrytende – for meg. Uten andre ambisjoner enn å ha det godt med de rundt meg og det jeg gjør.
”Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden” heter det andre albumet til Halvdan Sivertsen.

Hvordan fungerer så et slikt frigjengeri i akademia? Tja, det kommer an på hvordan man har det, tar det, og hva man vil. Sannsynligvis er det ikke fremmende for en karriere. Som i alle andre elitiske strukturer innebærer det også at man holder seg inne med de rette personene, deriblant mange uappetittlige bedrevitere. Det gidder jeg ikke. Dessuten har jeg erfaring for at akademisk streben dreper en del av det alt det andre jeg heller vil bruke tida på.

Så er det kanskje tilstrekkelig med glade og gode studenter som gjør så godt de kan. Det gjelder riktignok ikke alle, men mange nok. Jeg regner ikke scoringer i utenlandske publikasjoner, men er kanskje mer opptatt av den målgivende pasningen, den som gjør at studenter lykkes med sine arbeidsstykker, sine mål?

Bildet er av pyramiden i Louvre, Paris.

Dina og jeg

Dagens tur fortjener muligens en presentasjon som kontrast til den forrige. Løpsfjellet var målet. For å komme dit, valgte jeg en trasé gjennom skogsterreng. De samme skogsbilveiene og stiene har jeg gått eller løpt mange ganger – uten hund. Med hund ble noe nytt. For Dina var det en og en halv time gjennom et landskap med et hav av lukter, fra vårtravle skapninger vi ikke så, selv om vi hørte mange. Hunder kan ha en luktesans opp til 10.000 ganger sterkere enn mennesket. Ung og uoppdragen ble det et tøft strekk for Dina, på den ene og andre måten. Jeg var heller ikke lykkelig.

Men så, da vi passerte tregrensa opp mot toppen, ble hunden plutselig min pent gående venn igjen. Da vi fikk tåkedrefset i fleisen, og sikten ble redusert til nesten ingen ting, ble jeg igjen det trygge holdepunktet. Resten av turen oppførte hun seg eksemplarisk. Forklaringa har nok mest med fravær av berusende dufter å gjøre, skjønt de møtte vi igjen på hjemturen, så … .
(Mer om dette i et kommende innlegg om hundeoppdragelse og psykiatrisk terapi – blant annet.)

Det var så vidt vi fikk øye på stien bortover ryggen. Tåkeskyene kom hakkende inn fra Vestfjorden. Det ble kaldt på ørene og varmt i kinnene. Da føler jeg meg veldig levende. Vi traff ingen.

Ikke før var vi kommet nedenfor kanten, så løftet skydekket seg og noen av herlighetene åpenbarte seg: Først Løp med hovedgården, så Landegode, riktignok uten toppene, videre Mulstrand ved Terje Nilsen sitt Mjelle og sørspissen av Kjerringøy. Der har både Herbjørg Wassmos Dina, Halvdan Sivertsen, jeg og mange andre enda hyggeligere folk tilhørighet.

Da vi passerte Keiservarden, så vi både Junkerfjellet (fra søndagsturen) og byen under oss. Som ørna på søndag var det i dag en hangglider på himmelen, i gul skjerm. Jeg synes ørna er mest spennende, han synes nok det er spennende å leke ørn. Før eller senere måtte han lande på Løp.

På vei ned mot byen, så vi blå himmel, og da vi kom hjem, skein sola.
Siden været ikke tillot landskapsfotografering, blir det enda et bilde av Dina. Hun er jo dessuten hovedpersonen i fortellinga.

Thomas F har landet

I går kveld var jeg opptatt med Kjell Askildsens litterære mesterverk. Det ankom meg i to versjoner. En kom til min store overraskelse med bredbånd, som lydfiler, fra en god kollega. Den andre i bokform med vanlig post.
”Thomas F’s nedtegnelser til almenheten” består av 10 korte epistler, hver på et par sider i snitt. Den siste hørte jeg først Askildsen lese, med sin sørlandske, noe eiendommelige stemme. Det satte tonen, stemningen. Etterpå leste jeg dem alle, til sammen bare 27 sider.
Tilsynelatende sørgelig. En gammel mann i dødens venteværelse. Lyspunktet for ham er at det er hans egen leilighet. Han er en klok mann. Derfor er det mye med verden utenfor og menneskene der som irriterer ham – noe så grenseløst, og mest hans egne barn. Det han sier, helst til seg selv, er underfundig morsomt. Men fru M. fra butikken og den unge Thomas kommer inn til ham, helt inn – til det innerste. Jeg oppfatter tekstene som herlig opprørske. Det liker jeg. Jeg trenger nok en del tid få å få bedre tak på dette og resten av novellene i boka ”Alt som før”. To smakebiter:

"Verden er full av ufornuft og forvirring, ufriheten har dype røtter, håpet om likhet og likeverd svinner, overmakten er for stor, det ser slik ut. Vi må være glad vi har det så godt som vi har det, sier folk, de fleste har det verre. Og så tar de en pille mot søvnløshet. Eller mot depresjon. Eller mot livet. Når skal det komme en ny slekt som forstår betydningen av likhet, en slekt av gartnere og forstmenn som kan felle de store trærne som skygger for alle de mindre, og som kan fjerne villskuddene fra kunnskapens tre."

Dette passet vel bra på selveste 1. mai?

"Det er altfor mange ord i omløp i verden, den som sier mye har ikke sine ord i behold."

Ja, det kan jeg skrive under på, så hvorfor skrive mer? Kjell Askildsen har jo sluttet. Jeg kan jo fotografere. Dagens 1. mai-bilde er fra Løpsfjellet.