Jeg opprettet denne bloggen for å finne ut om det var vanskelig, og hvor lang tid det ville ta. ”Blogger” har et enkelt grensesnitt, så det gikk kjapt. Med det fikk jeg bekreftet at det vil gå greit å bruke blogg til autentisk skriving – i undervisning. I skolen skrives det altfor lite og dårlig, men det er ikke så rart når meningsfull kontekst og engasjement stor sett mangler. Mer om dette en annen gang.Før man kommer så langt at bloggen opprettes, må man som kjent bestemme brukernavn og passord (eller man blir tildelt et). Du må også bestemme deg for et navn som du vil fremstå med. Etter litt ubetenksomt frem og tilbake med ulike alternativer, uten å legge så mye i det, nettopp fordi bloggen ikke skulle ha noe langt liv, eller noe liv i det hele tatt, endte jeg opp med noe som for så vidt er fornuftig, både i forhold til hvor jeg befinner meg i geografien, og hvordan jeg/vi takler både den og andre utfordringer i livet. (Les i banneret mitt.) At navnet ble engelsk var muligens fordi det skulle være mer anonymt?
Etter noen dager med bloggen kom en kommentar fra en av de ytterst få som visste om eksperimentet mitt. Så dukket det opp fremmede som jo måtte få svar. Den første var Genese. Til slutt klarte jeg ikke å la være å kommentere noen andre – med et fiktivt navn og en tilslørt identitet. Det uimotståelige var Miriam sin karusell.
Nå er jeg altså blitt denne Bridgehill, som noen vet litt om og noen tror litt om, akkurat som jeg tenker mitt om de bloggerne jeg leser.
Hva som avsløres av mitt egentlige jeg har jeg bare en viss kontroll over. Konkrete opplysninger om meg er ikke interessante med mindre de gir mening til fortellingene mine. Hva de som leser meg finner mellom linjene, er opp til den enkelte.
Men, tilbake til Bridgehill, som jeg nå lever i en slags symbiose med. Etter et par uker med denne identiteten gjorde jeg et søk på Google. Det som der dukket opp var litt underlig å studere. (Dette var altså før bloggeren Bridgehill ble funnet av Google.)
Her kommer tre eksempler:
“Bridgehill is an area of Consett in County Durham, in England. It is situated near Benfieldside, Blackhill, Shotley Grove, and the River Derwent.” (Wikipedia.)
Greit å vite hvor det egentlige Bridgehill er.
”Thomas Bridgehill Wilson Ramsay (2 July 1877 – 20 October 1956) was a Scottish Liberal Party and National Liberal Party politician and Member of Parliament (MP).” (Wikipedia.)
Jeg føler meg, av flere grunner, ikke fremmed i forhold til denne mannen.
“Bridgehill is located in the heart of Monrovia on Mt. Zion road. This is one of our newest subdivisions with four ponds, lots of greenery and 2 mountains visible from the site.”
Jeg har vært i Monrovia, hovedstaden i Liberia, og landskapet som beskrives er jo slikt jeg gjerne oppsøker. At Bridgehill Hunter Homes ligger i USA, California eller Alabama (?), spiller ingen rolle her. Sammentreffene er der like fullt.
Radiohode tagget meg med denne plakaten/banneret:
Legg merke til fargene. De samme som jeg valgte i bloggen min (lenge før radiohode kom med tagginga).
Distinction er for øvrig et flott ord som passer på mye av det jeg opptar meg med.
Ved å skrive om andre Bridgehiller har jeg fortalt litt mer om meg selv. Blir samlivet uoppbrytelig, eller kan vi skilles ved at jeg finner på et bedre, og fremfor alt norsk navn å blogge med?
Det første bildet fant jeg også da jeg søkte etter Bridgehill-bilder. Jeg er jo lærer. På tavla står blant annet et kraftuttrykk vi nordlendinger visstnok bruker. (Hvorfor dette bildet dukket opp med søk på Bridgehill, har ei veldig grei forklaring som minst én blogger jeg kjenner kjenner.)
I et innlegg i morgen om at det å være seg selv er oppskrytt.
2 kommentarer:
[...] "uten å legge så mye i det, nettopp fordi bloggen ikke skulle ha noe langt liv, eller noe liv i det hele tatt"
Jeg vet ut i fra det mange av dine tekster har gitt meg, at din blogg virkelig har hatt et liv. Ordene, formuleringene, og historiene dine, har vært med på å vekke til live en hel masse tanker i meg. Det er noe ved det du formidler, en slags ærlig og fullstendig avsløring av de viktige temaene som gjør at de lever videre i meg.
Selv om blogging, og da spesielt skriving, for mange oppleves som en individuell prosess, er det så utrolig godt når man tillates å få ta del i ord som man kjenner virkelig kan røre ved mottakeren. Og det er det som er så godt med en blogg som din. Selv om den er høyst individuell for deg, så er den så utrolig meningsberikende å lese, også for oss andre.
Du tilføyer tanker og refleksjoner som vitner tilbake til en høyst tankefull og oppegående personlighet. Og selv om vi kanskje ikke vet så mye om den virkelige personligheten bak Bridgehill, så er det noe med disse ordene, disse tankene, som avslører et sant menneske som man rett og slett bare må bli nysgjerrig på.
Og skulle du en dag forsvinne med dine dype formidlinger, så har du i alle fall klart å legge igjen solide spor etter deg hos meg.
Det blir vanskelig å slutte med blogging. Dette ”sukket” var nok en slags forsoningsrunde med Bridgehill som mitt alter ego. Jeg får vel leve med det og han.
Der kan man se, bordet eller ordene fanger. Eller kanskje var det du og noen andre som fenget meg så mye at mye av det jeg går og surrer med oppi hodet fikk sin forløsning i bloggens skrivelser. I dagens innlegg skriver jeg om hvordan det å skrive blogg gir påskyndelser til åndelig bevegelse og klargjøring.
Så fint at vi kan interessere oss for noe annet hos andre enn det vi vanligvis ser eller opptar oss med, utseende og kjønn, jobb og karriere og andre trivialiteter. Og hvis vi skriver om den slags, bør det helst være morsomt og selvironisk. Da kan det også bli interessant lesning.
Hva er et sant menneske? Er det et tydelig menneske – en som står frem med noe som andre får tak i og tar med seg i sine tankereiser? Et slikt menneske blir gjerne tiltrekkende. Du vet nok at Miriam kan bety nettopp vakker?
Legg inn en kommentar