I dag har jeg vært på kunstutstilling og latt meg begeistre. To ganger i dag har jeg vært på kunstutstilling. Første gangen hadde jeg ladet parkometeret for tre kvarter. Det skulle være nok tid til å se på noen bilder, trodde jeg. Da jeg kom til meg selv igjen, hadde det gått en time. Parkeringsvakta var heldigvis også fraværende.Fordi livet også består av plikter, måtte jeg forlate galleriet for en stund, men to timer senere var jeg tilbake. Slike bilder blir jeg aldri ferdig med. Nå sliter jeg mest med å la være å kjøpe et.
Kurt Edvin Blix Hansen bor og arbeider i Beiarn, der naturen er absolutt i sitt nærvær. Han maler naturen slik han ser den. Motivene er gjenkjennelige, men det han viser frem er sitt eget univers hvor han har trukket fra og lagt til. På store formater i tykke lag og brede strøk, i mindre bilder mer intimt, på alle en utflytende og tilsynelatende tilfeldig blanding av drøm og virkelighet.
Er det ikke slik vi alle gjør i livet – trekker fra og legger til, pynter på fasaden, historien og ”sannheten” – ”maler” vår egen verden, drømmer?
Jeg drar aldri på tur uten fotografiapparat. En fin dag ute kan jeg ta over hundre bilder. Når jeg så kommer hjem og skal se på bildene, synes jeg ofte om mange at de ikke er gode nok – da jeg sto der og så utover var det jo mye flottere enn det som fremgår av bildet. Jeg kan jo skylde på lyset, det skaper ofte problemer, men da er det jo fordi jeg ikke er bedre fotograf enn jeg er.
Det viktigste grunnen til misnøyen er kanskje at det ligger noe bakom, en dimensjon som ikke lar seg fange så lett – stemningen, opplevelsen. Nettopp lyset er jo avgjørende for stemningen i fotografiet og maleriet, det bare er der uten å inngå i motivet.
Hva så med en tekst, for å få frem noe ut over ordenes konkrete innhold? Jo, akkurat, metaforer. Da kan de herligste åpenbaringer tre frem slik at vi opplever og skjønner mer enn vi skriver eller kan skrive, leser og forstår mer enn det vi leser.
I mange kulturer er fjell hellige. Kurt Edvin har sitt: "Jeg skjønner godt at indianerne hadde sine hellige fjell. Seglfjellet er en slik helligdom for meg. Når sørvesten blir storm og blåser elva ned fra det 600 meter fjellet rett til værs, da er naturen ganske abstrakt."
Det er Kurt Edvin forunt å se mye andre ikke ser. Og så maler eller fotograferer han det. Til glede for seg selv og oss som får se bildene. Hans bilder mangler ingenting. I dem er det mye mer enn det man kan se – stemning og opplevelse. I dem ser jeg drømmer jeg ikke visste jeg hadde.
Fra Håvamål til mitt eget tullemål, fritt satt sammen og omskrevet etter å ha sett bildene til Kurt Edvin Blix Hansen:
Den som ser
dei fine bileta i verda,
og har evne til å ta imot dei,
er rik på gåver,
kan glede andre,
og gå vidare
heil i sinn og sans.
4 kommentarer:
Dette var et fint bilde, veldig naturlig. Og det er slik jeg ser deg også, som et menneske med føttene godt plantet til jorda, og som er veldig glad i naturen.
Har også litt problemer med det å bli fornøyd med bildene jeg tar. Er noe med med den stemningen som utstråles i bestemte kombinasjoner av lys. Slike farger som aldri blir så fine noen andre plasser som i Nord-Norge. :-)
God helg til deg!
Kafka sa noe i retning av at "vi klarer aldri å si det vi tenker, men av og til når vi prøver, så sier vi noe som tross at det ikke var helt det vi tenkte, likevel er verdt å lytte til". Sånn tror jeg det er med kunst og foto. Litt flaks må man ha. Ta mange bilder, og oppdag at noe man ikke trodde skulle bli bra, ble helt fantastisk. For kunstnere tror jeg det handler om å "åpne opp" intuisjonen og la disse tilfeldighetene skje.
Du ser, derfor tar du bilder. Men jeg tror det er forskjell på en som bare ser, og en som er avbilder, til en som virkelig har det kunstneriske i seg mer enn de fleste (for mange har dette i seg, og mage kan utvikle det). Og forskjellen tror jeg består i formidlingsevnen slik at jeg, som ikke er der, fornemmer en følelse, en tone, i det jeg ser bare med bakgrunn i det kunstneren formidler til meg. Det er dette genuine vi alle søker i kunsten, og det er også det vi søker når vi selv tar bilder/maler bilder. Noen når imidlertid understrengene bedre enn andre.
Nå maler også jeg – hus. Fra kirsebær til gråmynte. Maling tar tid, så det har ført til et par pc-frie dager. Flere kommer nok.
For noen fine kommentarer dere gir – til oppbyggelse og forstand.
Miriam:
Det er godt at du har oppdaget hva lyset her nord gjør med fargene. Jeg måtte ha hjelp av danske venner for å skjønne at det faktisk er spesielt. De er fra seg av undring over alle grønnfargene de bare ser her.
Nytilsatt rektor ved Nordland kunst- og filmskole i Kabelvåg svarte følgende på spørsmål om hun angret på noe i livet: ”At jeg ikke flyttet sørfra og tilbake til Nordland tidligere enn jeg gjorde.” Siri Kvitvik er fra Kjøpsvik.
Rabbagast:
Et fenomenalt sitat fra Kafka. Også jeg har noen slike uventede ”blinkskudd”. Dyktighet og flaks hører merkelig ofte sammen. Intuisjonen er en underlig ”ting” som ofte bringer frem gode resultater.
Genese:
Svært klokt om hva kunstnere har av evne til å formidle noe som rører ved oss andre, alle som er mottakelige. Følelse, toner, understrenger er gode bilder for dette antakelig allment menneskelige som ikke fullt ut kan beskrives med ord.
Legg inn en kommentar