Himmel eller helvete?

Fra tid til annen har jeg lurt på om jeg noen gang skulle få et hint fra oven, om at det var noen der, og om hva det eventuelt ville innebære for meg. Så har jeg spekulert på at om det kom ei slik melding, så var det jo ikke sikkert jeg oppfattet at meldinga var meldinga. Det er jo ikke så godt å vite hva slags trådløs kommunikasjon de bruker der oppe. Og enda verre: Hvis det nå kom noe derfra, som sikkert ville være nokså diffust, kunne jeg jo komme til å misforstå. Ville jeg bli geleidet til høyre eller til venstre, opp eller ned, til himmel eller helvete. Det har jo mye å si for mye, blant annet for hvilke klær jeg skal ta med.
I går fikk jeg mitt omen – og det var heldigvis ikke til å ta feil av.

På vei hjem fra jobb nærmer jeg meg første lyskryss nedenfor høgskolen. Rødt lys. Det er to kjørefelt for oss som skal mot byen. Jeg kommer som tredje bil. Til høyre står en diger, svart lastebil, lastet med grus til over taket. (Det er regler for lastevekt, dette var altfor mye, men så hadde han kanskje dispensasjon, for det skulle vise seg at han var ute i et helt spesielt oppdrag.) Bilen til venstre var en gammel, blå Opel Kadett som ikke sto helt fremme ved stopplinja, men med sin front ved lastebilens bakhjul. Påfallende defensiv, jeg skulle ha ant uråd, men jeg stilte meg likevel bak den blå (legg merke til fargen – blå for himmel, blå for … – et hint til meg selvfølgelig). Før vi får grønt lys, fylles det på med flere biler, ti-elleve bak meg, kanskje dobbelt så mange bak lastebilen. Så grønt. Han store, svarte rykker seg løs, og dusjer den nærmeste bilen med fint sandstøv (neste varsel). Den nybestøvede tar også av, og de andre bilene bak ham følger på.

Med den lille blå skjer det ingenting. Den bare står der. Etter at halvparten av bilene til høyre har passert, begynner den lille å bevege seg fremover, så sakte at jeg hadde klart meg med apostlenes hester. Jeg lusker etter, og like bedagelig forsetter det. Når alle bilene i høyre kjørefelt har passert, smetter én og én av de bak meg over og passerer de også. Til slutt er det min tur. Jeg glir opp på siden av underet, og snur meg mot venstre for å se hvem det er som har så inni … forbaska god tid. Det kunne jo være øvelseskjøring, og da hadde alt vært tilgitt (selv om bilen ikke var merket med L), men der sitter det ei lita, gammel dame, i sort og hvitt – ei nonne på vei inn i evigheten. Med setet helt fremme, tennene og begge hendene på rattet, panna helt i frontruta. Hun satt slik at gasspedalen umulig kunne betjenes av foten. Kanskje med kneet, men jeg tror nok at den hellige ånd var til stede med sin påvirkning, for jeg så ingen andre i bilen. Og så hadde hun jo all tid.
Med andre ord: Å følge nonna til perleporten var ingen fristende opsjon for meg. Jeg ville forgå lenge før jeg kom frem.

Jeg ga gass, og diesel-hestene brakte min doning opp i normal hastighet. Hvor jeg skulle, var bestemt på forhånd. Det var til min rørleggerforretning for å reklamere på et håndklestativ som forrige dagen sa takk for seg med bulder og brak. Jeg skjønte ennå ikke at dette egentlig var et forvarsel.

Etter et par lyskryss hadde jeg tatt igjen den store svarte. Neste gang vi fikk grønt, lå jeg rett bak ham. Nå var det bare ett kjørefelt i vår retning. Lastebilen akselererte, og som han ga på. Da han passerte 70 km i timen, begynte lasta å forlate lasteplanet og bevege seg mot meg og bilen min som en annet gespenst. Først en støvsky, så en sandstorm, og til sist en skur av stein – Armageddon.
”Han Tykje”, sa jeg. Det er det vi her nord kaller han som er sjefen der nede. ”The Road to Hell''. Det var da jeg skjønte at det var han Tykje sin utsending jeg lå bak. Nå skulle bilen sandblåses for mine synder eller gode gjerninger (hva vet jeg). Selv om den er kvartsgrå. Eneste måte å unnslippe ragnarokket på, var å bremse opp og kjøre som ei nonne. Kanskje han da ikke ville vite av meg. Men, neida. Enten sto nonna i ledtog med han Tykje (kanskje for en ny bil), eller så var nonna ikke nonne, men bare en Liten-Tykje utkledd som. Hun (eller han?) hadde jo ført meg rett i fella.

I neste lyskryss skulle jeg heldigvis svinge av til venstre og bli frelst, trodde jeg. Men han svarte f… visste selvfølgelig min destinasjon. Han hadde full kontroll på meg. Nå kjørte han pent og pyntelig. Bare følg etter meg, signaliserte han. Først svingte han til venstre dit jeg skulle. Så til høyre og til høyre igjen – akkurat til min endestasjon. Klarere kan det ikke markeres. Han Gammel-Erik har trukket opp veien for meg. Jeg vet hvor jeg havner.

Ljåen han brukte må være av det elektroniske slaget. Det er djevelsk med elektronikk i bilen min, og sikkert en frekvens til fortapte sjeler.

Det var i grunnen greit å få beskjed. Så er det klart. Og ikke så farlig, for jeg er slik at jeg tror det kan være mer mellom himmel og jord enn de som tror tror. Bare hvis jeg hadde trodd på det mange tror, hadde jeg ligget tynt an. Men jeg har intet imot å forenes med moder jord når min tid er omme. Hva angår temperatur og påkleding, har jeg ingen bekymringer. Bare jeg får kjøre mest mulig i fred i mellomtiden, i skikkelig bil, på skikkelig vis.

Hva angår siste reis: Kan det synges vakrere om den enn Vamp med Tir’Na Noir?
Mer om mitt forhold til bil her.
Med reklamasjonen gikk det greit, jeg fikk nytt stativ. De skjønte nok at æ har allmektige ”vænna”.