Flyttemelding

Jeg har nå byttet "husvære", fra Blogger til WordPress.
Den nye adressen er: http://bridgehill.wordpress.com/
I innlegget under skriver jeg noe om hvorfor jeg nå prøver ut en ny vert.

Hoi bioi hoi paralleloi

Overskrifta betyr ”de parallelle liv” og er navnet på hovedverket til Plutark (Ploutarkhos, ca. 46 – 120).

Et søk på ”parallelle liv” ga mange spennende treff, fra litteratur og brutal virkelighet til blogger. Her er det uvanlig mye som inviterer til utesking, men det blir ikke nå.

For tiden lever jeg parallelt med denne “gamle” Bridgehill på Blogger og stort sett samme Bridgehill flyttet inn på WordPress. Det minner meg om når min eldste sønn, som heter det samme som meg, flytter hit eller dit. Da havner alltid en del av min post hos ham.

Det er noen småting i Blogger som irriterer meg. Jeg prøver meg i Wordpress for sikkert å finne andre ”ting” å plages med. Og for å lære meg. Den utløsende faktor var muligheten til å laste opp flere fil-typer. Først og fremst til bruk i jobbe- og ikke blogge-blogger. Uansett, det viktigste er bildene og de verbale formuleringer de inspirerer til. Hva har WordPress å tilby når det gjelder bilder? Bridgehill går nå i dvale på Blogger mens han på WordPress lusker ute av og til, når han er i humør til det.

Parallelle liv, motsetninger eller deler av helheten. Jula har mange slags meninger, tradisjoner og uttrykk. Måtte alle få det godt med sine versjoner og du med din.

Neste år, når hytta forhåpentligvis er ferdig, skal jula feires på Kjerringøy. Der er verden fin nok som den er, uten pynt. Som Strandåtindan sett fra hytta (bildet over).

Mørk og lys årstid?

Samme sted, med nokså nøyaktig et halvt år i mellom. Øverste bilde tatt 4. desember, det nederste 2. juni. Jeg sto bak naustene på Kjerringøy handelssted og fotograferte sørover. Fjærekjerringa til venstre, Landegode i midten.

Mykje lys og mykje varme, eller lite lys og frost i lufta. Hvilket lys og hvilke farger som betar mest, er umulig å avgjøre. Takk for forskjellene, kontrastene, fargenyansene – og årstidene.

Kjerringøy i advent

Bildene er fra dagens utflukt. Det første viser Fjærekjerringa. Se bildet lenger ned av samme "dama" på nært hold - i et helt annet lys. Så forskjelling hun "pynter" seg - fra lys og lekker til mørk og mystisk. Like innbydende i begge utgaver.
På bildet i midten Landegode, Sørfugløy og Sandhornet, fra høyre mot venstre.
Det siste bildet er av ..., ja kirka med Kvarven til høyre bak.

"Alle" skal gifte seg på Kjerringøy. De kommer helt fra USA for å gjøre det. Hvis du går i giftetanker, må du bestille et år i forveien.

For en dag! Og dette kalles mørketid? Selv om sola er under horisonten, bades sørhimmelen i skinnet. Jo lenger nord, desto høyere må toppene være for å bli forgylt.

I mot- og medvind

Endelig, noe jeg har sett frem til lenge – sesongens første skitur. Etter to tidligere svikefulle snøfall, måtte jeg benytte den tredje muligheten. Uansett. Lite snø gjorde at jeg valgte fjellskiene. Da jeg runda åsen som gir huset vårt ly fra austavinden, fikk jeg en praktfull dag midt i fleisen. Det tar fire minutter å gå til Maskinisten der skiløypa begynner. Vinden dro så sterkt på at jeg hadde min fulle hyre med å holde skiene i hendene.

Så bar det innover (nå med skiene på beina). Vindstyrken vekslet fra liten til sterk kuling. Over Golan (en høyde oppkalt etter et annet hustrig sted) var det heftig. I vinterkuling tar vinden opp i seg store mengder usynlige ispartikler og snø som ansiktet piskes med. Når kulingen blir sterk, er det umulig å holde øynene åpne. I kinnene er ikke massasjen så ubehagelig, men på øyelokkene blir stikkene smertefulle.

I Tronengløypa er det ei lang, flott utforkjøring der det ofte går i forteste laget, i hvert fall på langrennski. I dag måtte jeg stake ned i motvinden.

Etter hvert ble åpent lende erstattet av granskog, stadig større. Vinden og suset flyttet seg fra bakken og opp i tretoppene. Enkelte steder var det helt stille, øredøvende stille.

På Bestemorenga var det bare behagelig. Unger i lek med ski, snowboard, kjelker og akebrett. Der traff jeg en gammel kompis på 90 år. Vi sto og frydet oss over å være ute på ski, og akkurat der. Mot oss kom ei bitte lita rosa jente, kanskje to år, sammen med foreldrene sine. ”Hun gjør som jeg, prøver å få kontroll over kroppen sin”, sa 90-åringen.

Ned Hjorthammarløypa var jeg glad for stålkantene. I medvind og med stein og gress stikkende opp, ble min balanse satt på prøve. Det gikk frydefullt godt, men det tar noen turer før refleksene er som de skal være.

I dag har jeg virkelig kjent på været og tilværelsen. Livet er på sitt beste når det kjennes i fjes og skrott. Rødfargen har ennå ikke forlatt kinnene. Jeg ser ti år yngre ut, og alderen er halvert. I kveld blir det en konjakk.

Fra dagens tur, sørover mot Vågøyvatnet.

Mørketid, bilder og ordbilder

Uten mørketida, hadde jeg ikke fått øye på lyset som annet enn lys. Jordas rotasjon og bane rundt sola gjør at solas vinkel på himmelen endrer seg kontinuerlig. Den skeive aksen gir oss lengst nord (og de lengst sør) vekselvis midnattsol og mørketid. Denne fysiske innretning, sammen med optiske fenomen knyttet til lysbryting, gjør at både mengde lys og fargeskala endrer seg fra dag til dag. I tillegg kommer værets påvirkning som kan gi de mest fantastiske effekter.

Alle disse forandringer og sjatteringer setter jeg ekstra pris på nå når lyset svinner frem mot vintersolverv. Min verden er på sitt vakreste når fiolett og indigo setter sitt preg på alt. Jeg er et vintermenneske, og til helga er sjansene for sesongens første skitur store.

I disse blå dager opptar jeg meg mye med andres ord. Jeg leser student-tekster til øyet blir lite og tørt. Altfor sjelden kommer det ord, uttrykk, passuser eller fortellinger med vinkling eller brytning som får studenten og saken hun opptar seg med til å skinne med sin egen nyanse. Det meste er som lys og vær på ekvator – forutsigbart.

Hvordan studentene nå skriver om hva det skal være – jeg må prøve å kommentere på en opplysende måte, slik at de selv kanskje kan se at det er mer i mye enn tatt for gitt, og at veksling mellom bredt og nært fokus kan få frem ulike perspektiv. Både i min fotografering og i studentenes tekster blir det for mye standard vidvinkel.

Lysets dragning, og behov for sjelelig balsam, gjør det godt å komme seg ut. Det blir det noen bilder av. I ledige kveldsstunder finner jeg stor glede i å bruke bildebehandlingsprogram til å finne ut hva slags lys jeg har klart å fange digitalt. Det har resultert i ei nettside der jeg bruker Dina som påskudd til å publisere bilder fra turer i alle de landskaper Salten byr på – i all slags lys. Så kan jeg i perioder, når arbeid med sensur og annet gir ordtørke i bloggen, veksle til nettsidas mer visuelle og uforpliktende uttrykk. Jeg har innsett at jeg aldri kan eller vil kunne blogge regelmessig. Til det er jeg altfor mye av og på, turbo eller tomgang, må gjøre små ting for å holde ut med de store og omvendt.

Viktigste grunn til å holde liv i blogginga er nettopp det jeg savner hos studentene, originale og autentiske tekster, særegne funderinger og fortellinger fulle av godt språk og metaforer – i din blogg. Og så de egentlige bildene noen av dere byr på, enten de er fotografisk flotte, viser natur og miljø, eller er fantastiske hverdagsskildringer. Når du skriver og/eller fotograferer slik at du blir tydelig for meg i din verden, berører du meg og min. Noe er akkurat som meg selv, andre uttrykk er mer ukjent utfordrende. Det mest eksotiske er ofte det du har sett som alt annet enn trivielt. Slike impulser får jeg for lite av andre steder.

Opplevelser skaper bilder, og de bildene som jeg fremkaller i min bevissthet eller digitalt, eller de jeg ”får” hos andre, fører i blant til at jeg føler for å skeie ut med ord. Da kommer det kanskje en bloggpost.

Bildene er tatt på Kjerringøy 27. november. Det første fra Middagshaugen mot Steigen, den andre er av Fjærekjerringa. Om henne er det et sagn. Det kommer kanskje en annen gang.

Berget det blå

I stedet for den vanlig kveldsturen i mørke (og oftest regn), ble det i dag mulig å dra ut mens det enda var sol og lys. Og for et lys. Bortenfor Vågøyvannet, Soløyvannet, Saltenfjorden og Skjerstadfjorden lå de der og lokket – fjellene i Sulis. To breer, Blåmannsisen og Sulitjelmabreen, og godt inne på den siste, bare noen meter fra svenskegrensen, stikker majestetene opp, Knekten, Dama og selveste Suliskongen – 1907 moh. Vaknacohkka og Stortoppen står som portvoktere på hver sin side av brefallet og passer på at ingen uvedkommende slipper inn.

Bare vent til i februar, når dagene blir lange nok til å nå langt nok inn på ski – da kommer jeg på besøk.

Inspirasjon og påvirkning

Etter en periode med reising og mye jobb, har det tatt tid å komme i bloggemodus igjen. Når hodet og tida fylles med trivielle og profesjonelle gjøremål, blir det ikke plass til så mange frie tanker.

Det er når jeg er ute jeg føler meg mest fri. I dag ble det endelig anledning til en lang tur i marka. Etter uker med regn var det til og med oppholdsvær. Voldsomme bekker. Vått og gjørmete på stiene, men i skitraseene tørt på grunn av gode grøfter og drenering. Mildt, med et nesten umerkelig, varmt, sørlig drag. Gult gress og brune bregner mot grønn einer og gran i sølv. Selja klarer ennå å holde på bladene sine. Ei sjur som fulgte oss fra stolpe til stolpe i lysløypa, først kanskje for å erte, så for å holde oss med selskap. Blikkstille Vågøyvann med fiskevak. Da bobler blodet og det spraker i knotten. I takknemlighet over å være til, være en del av alt dette, dukker det opp tanker som kanskje kan bli til noe i bloggen. De visuelle bildene konverteres til språklige. Det kan faktisk virke som jeg ikke er i stand til, i humør til, har lyst til å blogge uten det mentale løft en høyere himmel gir.

Og så traff jeg den lille, "røde" dama, i dag med bare litt rødt i den ellers blå jakken, grønn turbukse, fjellsko. Vi møttes midt i en lang bakke, hun på tur opp, jeg og Dina nedover. Bratt og glatt, vi hadde begge fokus på Dina. Den lille dama med stivt blikk, jeg for å få hunden til å passere rolig. Jeg vet ikke om hun kjente oss igjen. Bloggen forteller at det er seks søndager siden vi sist møttes. Kanskje det høver bedre med noen vennlige ord neste gang?

Endorfiner er kroppens eget rusmiddel. Kroppen produserer endorfiner når vi ler, ved seksuell aktivitet, når vi har smerter, men fremfor alt når vi bedriver fysisk aktivitet.
Sol og stjerner kan hos meg også fremkalles av musikk eller bilder, av poesi eller prosa, en post eller en kommentar i en blogg. Det er bare så vanskelig å få tatt inn passelige doser jevnlig.

Det gjør også godt å tenke på noen, og å bli tenkt på – ei særdeles god påvirkning. Også til å blogge.

Jeg avslutter med to bilder fra ett av stedene jeg nettopp har vært. Bildene viser også den eneste tåkeklokka i drift ved noe norsk fyr. Den måtte vi prøve. Vakker klang over innseilinga til en fin by - og ikke én tåkedott.

Høstfarger

Jeg blir borte noen dager. Så får bloggen hvile med to bilder fra helga, det siste tatt lørdag kveld, det andre søndag.

Hele mennesker?

Bak et skjermbrett i korridoren i en travel kirurgisk avdeling ligger det en eldre dame. Hun føler seg meget syk og redusert. Hun ligger der og blir mer og mer ulykkelig. Prøver å skjule tårene som triller. Det er stor trafikk i korridoren, men ingen synes å legge merke til henne eller stanse opp. Ingen snakker med henne om de mange tankene hun har, usikkerheten for fremtiden og den angsten hun føler. Visitten går. Sykepleierne og legene løfter på dynen, vurderer hevelsen på benet, snakker litt seg imellom om eventuelle nye undersøkelser og går så videre med et nikk til pasienten og ønsker henne en god dag!
Da sykepleierne senere ble spurt om det var mangel på tid som gjorde at de ikke tok seg mer av pasienten, svarte de: ”Pasienten trenger jo ingen sykepleie!”

Den finske filosofen Eino Kaila har en personlighetsteori som tar avstand fra et slikt mekanistisk menneskesyn. Han fremhever helhetens betydning for personlighetsdannelsen. Mennesket er en unik og fasettert helhet, men det blir ofte ”delt” opp, beskrevet og ”behandlet” fysisk, psykisk, sjelelig, åndelig eller intellektuelt. Kroppens deler, hver med sin funksjon, er alle gjensidig avhengige og påvirkelige, og er i kontinuerlig interaksjon.
Mennesket er en tilsvarende del i den tilværelsen det er satt inn i – familie, venner, miljø, språk, land osv. Hvert individ er en del av menneskehelheten, og menneskene som art er et av naturens fenomener. Vi lever i naturen og av naturen, vi påvirker og påvirkes. Mennesket er i dette store kretsløpet som alt værende, fra den minste enhet til den uoverskuelige helhet, kosmos, altet som er ett.

Hvert enkelt menneske er et ledd eller en del i den store sammenhengen, et ledd som er unikt og som fyller en plass ingen andre kan fylle.
Menneskene er gjensidig avhengige av hverandre. Og enda mer avhengige er menneskene av naturen hvor de sår og høster, hvor solen opprettholder liv, skaper vekst, lys, vann, varme.

Slikt kan jeg gå og tenke på, der ute i naturen, ofte.

(De fleste ordene over har andre formulert. Kilden er naturlig nok, etter den innledende fortellingen, en sykepleier i Sykepleien. I min presentasjon har jeg gjengitt et utvalg med enkelte tilpasninger.)

Lese lokalavisen

Lørdagen er eneste dag jeg tar meg tid til å virkelig lese aviser. Jeg er spesielt glad i gode feature-artikler. I Avisa Nordlands lørdagsmagasin er det blant flere to spesielle, gode skribenter. Den ene skrev denne lørdagen om e-fakturaens forbannelser, den andre om sin vidløftige oppvekst i etterkrigstidens Bodø, spekket med detaljer av stor interesse for en som bare har fått se byen etter gjenoppbyggingen. Kostelig lesing. Begge to er kjenninger. Den ene var kjæreste med tvillingsøstera til min første ordentlige kjæreste, den andre har jeg delt arbeidsplass med, Bodøs mest kjente Bodø-gutt.

På dagens tur med Dina var jeg spesielt oppmerksom på at hun også måtte få med seg siste nytt før vi begynte å strekke ut innover marka. Det en hund tar inn med nesen på veien fra heimhusan er som for meg å lese lokalavisa. Slik holder hun seg à jour med hvem som har vært forbi siden sist og i hvilket ærend, kjenning eller fremmed, gode eller skumle ”nyheter”. På kroppsspråket hennes var det visst bare godt nytt.

I dag ble det Hjorthammarløypa fra Grønnåsen skole til ski- og skytestadion på Bestemorenga og hjemover via Vågøyvannet. Hjorthammarløypa er siste tilskudd til ski- og lysløypenettet i Bodømarka. Den knytter en bydelsskole til. Mens jeg går der, tenker jeg på at bare to av Bodøs 25 grunnskoler er uten dirkete tilknytning til marka. Det er de to som ligger ytterst i byen.
I avisen står at det er 6.357 elever i grunnskolen i Bodø. Jeg lurer på om lærerne vet å utnytte herlighetene godt nok? Barn skal ikke ”sitte inne hele dagen å gjøre ingenting” som min yngste sønn sa det en gang han skule beskrive sin skoledag.

”Regn i bøtter og spann”, står det i avisen. I hele august og september så langt har Bodø bare hatt tre døgn uten regn. I august ble det nedbørsrekord, i september ligger det an til det. Hvis det fortsetter å regne like mye, vil det i september falle ned nesten 400.000 liter vann på tomta mi, i gjennomsnitt over 13.000 liter per døgn. Det er bra vi bor kupert, at det nordpå ofte er kort vei med godt fall fra fjell til hav. På turen i dag så jeg myrer som lignet mest på risåkre der de blekgule stråene så vidt stakk opp. Det er nettopp myrene sin formidable evne til å holde på væske som gjør at alt vannet blir ”borte”. Der myrene er gjort om til dyrka mark, blir det fort flom.
Enkelte steder hadde bekkene tatt stien i bruk som sideløp, men Vågøyvannet mangler fortsatt mye på normal vannstand. Så må vi også ha hatt en usedvanlig tørr og fin sommer i år. Det har jeg ikke glemt.

Jeg glemmer heller ikke denne dagen på en stund. Om dagens værmelding sto det i avisen at det først skulle bli overskyet med enkelte byger. Midt på dagen skulle det klarne opp og bli sol. Mot kvelden tilskyende igjen. Slik ble det.
Når været har vært så dårlig så lenge, er gleden over en fin dag desto større. Mildt, vindstille og en himmel som gikk fra grått til mer og mer blått. Sola varmet i nakken og bukselåret. Vi satt lenge på to benker og tok mange bilder. Noen av dem ble riktig fine.

Dina, som for to turer siden var et mareritt til å trekke (uten at jeg da skrev om det), var en drøm. Vi gikk så samstemte og fornøyde sammen. Kanskje var det det at jeg lot henne lese ”avisen” først som gjorde utslaget? Kanskje begynner hun å lære, å bli voksen? I neste måned fyller hun to år.

Til og med fuglene, som utover høsten blir mer og mer borte fra øyne og ører, var med oss på turen i dag. Vi både så og hørte dem som på en forsommerdag.

Hele dagens tur gikk i de løypene jeg har hatt så stor glede av i så mange vintre, titusenvis av kilometer og tusenvis av turer. (Ca. 60.000 km og ca. 2.400 turer etter et raskt overslag, treningsdagbøkene før i tida var mer nøyaktige.) Flere steder kunne vi se bortover til slalåmbakkene i Steinmoen. De lå der så innbydende i mykt høstlys. Mykere og enda finere blir de når snøen kommer.

På hjemveien kom vi til en lang nedoverbakke, om vinteren ei kjempeflott utforkjøring. Nederst i bakken er det ei dump. Den kalles av forståelige eller naturlige eller … grunner for damefallet. Som jeg gleder meg til vinteren. Men først skal vi ha mange flere fine høstdager.

En grå, men fargerik kveld

I dag ble det en tur i kulturlandskap. Styrtregnet før turen gjorde det nødvendig med fullt hyre, inklusive Silva-capsen. Med caps er det mye lettere å bevege hodet i hetta.
Nå fikk jeg ikke bruk for hetta, for det kom bare noen få dråper mens vi var ute.

Bortover grønne jorder strødd med hvite høyballer. En himmel i alle grånyanser gjennomskåret enkelte steder av oransje solstriper. Noen få glimt av lyseblått mellom skyene.

I trærne på kirkegården ved Bodin kirke var det kaskader av opprømte, sortspraglete stær på tur sørover. Endene i dammen bortenfor syntes like fornøyde med at de ikke skulle reise. De var "kledd" i brunt, grønt og hvitt.

Rogna har vært rød ei stund. Bjørka begynner å bli gul. Bare or forblir grønn til bladene faller av. Den kan sløse med klorofyllet takket være sine nitrogenfikserende bakterier.

Vi har hatt den første nordvestkulingen. Det er høst. En fin, fargerik kveldstur med Dina.

”Jeg tar det for gitt at alle syns jeg er en idiot”

Dette sa Anne Holt til Dagbladets magasin sist lørdag. Hun har klart å få seg til å tro at ingen liker henne. Derfor er hun helt uvanlig sosialt sky.

Hvordan kan jeg ikke like eller mislike ei jeg ikke kjenner?
Når jeg blir kjent med noen jeg ikke kjenner, er det ytterst sjelden jeg ikke liker ”det” jeg blir kjent med. Hvis jeg en slik sjelden gang skulle føle ubehag ved noe, er det sannsynligvis meg det noe ”galt” med. I går møtte jeg en kroat. Jeg ble litt usikker. I dag fikk vi snakket ordentlig sammen. Ubehaget var mine egne fordommer.

Benkene i Bodømarka

Jeg har tidligere skrevet mye om Bodømarka. I disse fortellingene dukker det opp mange benker. En skulle tro jeg var i en park og ikke i ei mark.
Turen hjemmefra begynner riktignok i et område med formet landskap. Den store parken rundt det nærliggende sykehuset går over i markene til Nord-Norges største gårdsbruk, Bodin gård. Inntil den ligger Vågønes forskingsstasjon, en av enhetene til Planteforsk. Gjennom gården og forskningsstasjonen, fra Bodøsjøen og Bodøgård til Maskinisten (et område oppkalt etter en maskinist som bodde der og passet et lite kraftverk) går elveparken langs Bodøelva med stier og benker og bord og gapahuker og bålplasser. Mest glede av denne tilrettelegginga har kanskje barn og eldre. Det er flere friluftsbarnehager i området.

Fire hus bortenfor oss bodde det et eldre ektepar, hyggelige og svært turglade mennesker. Kristian døde i vår etter å ha vært skral i noen år. På slutten gikk han og Synnøve, så ofte han klarte, formiddagstur til en bestemt benk der elva gjør en sving. Der så jeg dem ofte sitte og drikke kaffe. Jeg bruker ti minutter dit. De hadde god tid. Nå er det sjelden jeg ser Synnøve.

Ved Bodøgård holder kunstnerfamilien Bodøgaard til med sitt Atelier 88. Et bilde av Oscar står høyt på mi ønskeliste. Ved siden av ligger Nordland kultursenter. Der går det mest i bildekunst, hester og ender. På andre sida av andedammen står Bodøs eldste bygning, Bodin kirke fra 1200-tallet. Den har ei nydelig altertavle fra 1600-tallet som med tredimensjonale figurer billedliggjør den kristne fortelling.

Byen med sine boligområder på nordsida og østover favner Bodø-marka som en V. Det betyr at svært mange har tilgang i gangavstand fra der de bor. Fra mitt hus har jeg et titalls traséer å velge som inngang. Vil jeg gå høyt eller lavt, luftig eller lunt, i åpent lende eller skog, på intime stier eller brede skitraséer, til vann og strand, på topptur eller i kulturlandskap? Forsvarets installasjoner på mange av de fineste toppene er bare skjemmende.

På ei av de vanligste rutene, syv-åtte kilometer lang, bruker jeg og Dina mellom én og to timer. På veien er det tretten benker vi kan benytte. Fra Maskinisten går vi Mellomveien forbi den gamle slalåmbakken til Vågøyvannet. Der leker Dina på stranda, og benken der er et yndlingssted. Over demningen, et lite stykke bortover lysløypa, og så er vi ved Asylsætra. Tidligere ble det som nå er psykiatriske sykehus kalt asyl, og på denne nå nedlagte sætra fikk pasientene arbeidstrening. Jeg lurer på hvor mye rekreasjon og terapi det gav?

Så tar vi Omundbakken fatt. Jeg må finne ut hvem Omund var. Snart følger vi ei lita elv. Her er også en nydelig benkeplass. Elva kommer fra Kretjønna som er målet for turen. Dina elsker å sitte på odden på nordsida og se utover verden og folk som er på tur opp til Keiservarden. Den ellers så aktive og urolige hundekroppen flytter seg bare litt av og til for å forbedre sittestillinga.

Når vi må, går vi hjemover, men en annen vei. Da kommer vi innom benken der jeg traff den lille røde dama, og like bortenfor står den benken jeg sitter mest på, ved Jakelikollen. Derfra og ned Rødbrekka er vi snart hjemme. Ikke så lang en tur, men den tar sin tid. Det er mye å se og gjøre. Det er godt å være ute.

Hvem er det så barn og eldre og alle vi andre kan takke for alle benkene i marka, kanskje tre hundre til sammen? Skåret inn i ryggen på benkene står det Bodømarkas venner. Når jeg blir pensjonist, blir jeg med i dugnadsgjengen.

(Bildet øverst til høyre er fra kveldens tur på Junkerfjellet med Keiservarden i bakgrunnen, det under har jeg "lånt" hos Bodømarkas venner.)

Om å gripe/knipse øyeblikket

"Jeg stirrer på solnedgangen sammen med kvinnen jeg elsker og tenker F8 og 1/250."

Fotografens dilemma eller et generelt problem? For å kunne nyte øyeblikket må man være til stede i det, på plass i sitt eget liv. Og ikke alltid bare skulle ...

(Sitatet først er fra en reklame for Canon EOS 40D i Dagbladets magasin i dag).

Å bære takstein

Onsdag bar jeg takstein, mange takstein, til sammen fem og et halvt tonn eller 1.260 stykker. Så mange går det på hyttetaket mitt. Det ble 210 turer fra det ene hjørnet av taket, de fleste over mønet til stue- og kjøkkenfløyene på motsatt side.

Mens arbeidet sto på, fungerte kroppen fint. Litt uvant med lekter som underlag og korrigering for 32 graders takvinkel. Det gjorde at musklene ble helt spesielt belastet.

Jeg visste jeg ville få kjenne det etterpå, men ikke hvordan. Torsdag var jeg stokk stiv i venstre lår og høyre overarm (quadriceps og biceps), fredagen enda stivere. Da var det vondt å gå. Den diagonale stivheten må skyldes det skrå underlaget. Først i dag ble jeg kvitt det siste ”slagget” i muskulaturen etter en lengre tur med Dina. Vått og grått, men flott – ikke minst å kunne gå og løpe normalt igjen.

Fra hyttetaket er litt av det jeg ser det du ser under, fra høyre: Strandåtind, handelsstedet på Kjerringøy (hvis du klikker for større bilde) og Steigen. Lenger ut ligger Karlsøyvær (fuglereservat) og lengst vest Lofoten.

Verdt en tur?

Slik ser sentrum av byen min ut fra Ravnfloget. Her skulle det ha vært mer enn én benk.

Ei lita dame

For omtrent et halvt år siden, antakelig andre gangen jeg så henne, ble jeg oppmerksom på ei lita dame, ei uvanlig lita dame. Det var noe med henne, noe annerledes, noe utydelig som jeg en sjelden gang merker så tydelig hos enkelte som ikke utstråler den ”normale” likegyldigheten. Denne dama har med seg en umiddelbarhet som man ofte kan finne hos barn – før den er blitt sosialisert bort. Klart jeg ble nysgjerrig. Litt ubestemmelig alder, men som meg – sånn midt i livet.

Siden har jeg sett henne flere ganger, alltid alene, gående nedover veien jeg kjører til og fra sentrum. På søndager kommer hun i turklær og synes å ha vært lenge ute. Absolutt ei dame for meg, ei dame jeg gjerne ville bli litt kjent med. Før eller seinere måtte vi vel treffes vi som begge er så ofte på tur i samme området.

På søndag befant vi oss på samme sti samtidig. Jeg kom med Dina ned mot en benk med utsikt over byen der vi ofte drøyer turen før vi må hjem. Den lille dama kom motsatt vei og hadde akkurat satt seg på benken. Der satt hun i rødt regntøy med en rød kopp ved siden av seg. Dina som ellers er så oppmerksom på folk og fokusert på benker (siden hun ”kjenner” så mange), var merkelig nok opptatt med for henne enda viktigere snuserier. Det ga meg anledning til å advare dama om at Dina kunne komme til å gjøre krav på benken. Hvis hun ble i meste laget pågående var det altså benken og ikke dama hun var ute etter.

Dina reiser bust og knurrer til alle som har et utrygt kroppsspråk. Det er ekstra ille når hun sjenerer psykisk utviklingshemmede (det bor en gutt i nabolaget) eller psykiatriske pasienter (som vi ofte treffer fordi det er en stort psykiatrisk sykehus i nærheten).

Siden denne dama har ei helt annerledes utstråling enn folk flest, fryktet jeg det verste, men da Dina nærmet seg henne med rolig nysgjerrighet, ble jeg veldig glad. Jeg måtte bare passe på at Dina ikke veltet koppen som viste seg å være full av bringebær plukket på turen oppover. På det lille jeg sa, svarte hun ikke annet enn åja. Ei helrød og god lita dame.

Jeg lurer på om hun sier hei først neste gang vi treffes. Da kan vi kanskje sitte sammen på en annen benk og enten snakke litt mer eller ingenting.

Min lavendel

Mine to lavendelbusker - i godt selskap.

Om å se og bli sett

De menneskelige behov utover de som knytter seg til kroppens drift (i dobbel forstand) og sikkerhet, er etter Maslows pyramide: sosiale behov, behov for aktelse og behov for selvrealisering. Alle tre kan knyttes til det å bli sett og anerkjent – uten er vi ikke noe eller noen.

Hva tenker jeg eller hvem tenker jeg på når hjernen tømmes for det vanlige, trivielle tankegodset knyttet til hjem og jobb? Slike mentale friminutt er vanskelig å planlegge, spesielt når man som mest trenger dem, men de oppstår ofte tilfeldig og antakelig forskjellig utløst hos ulike mennesker. Barn, natur, dyr, bilder og musikk kan ha slik frigjørende effekt. ”Don’t give up. It’s just the weight of the world.” (Hopefully not the blog.)

En gang (for lenge siden) var jeg i en situasjon da jeg var sikker på at jeg skulle dø. Tida fra jeg tok det inn over meg og til situasjonen endret seg (til det bedre) var ikke lang, men mer enn tilstrekkelig til at jeg fikk gjenoppleve hele livet mitt, møte igjen de mennesker og hendelser som hadde beriket det. Midt i et dramatisk inferno var det en god opplevelse. Jeg var klar for det jeg trodde måtte komme.

Siden har jeg vært særlig oppmerksom på slike ”breakdowns”, situasjoner hvor det kan være nyttig å kvitte seg med noe for å få til noe annet, noe med å bruke seg selv der man kan gi og få noe igjen – privat og profesjonelt.

Hvem er det som stikker innom når jeg minst venter det? Er det forskjell på de virkelige og de virtuelle? Fra sommerens ufrivillige grublerier fremstår i hvert fall mange av de ikke-fysiske (for meg) som tydeligere og dermed mer forskjellige enn folk jeg treffer i dagliglivet. Der omgås vi på måter som gjør at vi forblir utydelige for hverandre. De jeg tilfeldigvis har møtt (valgt å møte?) gjennom blogger fremstår som eksotisk forskjellige og alle samtidig uvanlig likefremme. Mer intimt spør Sissel i et innlegg om hvordan det ville være å dele hus og seng med en person som befinner seg helt på motsatt kant i politikken? For meg er dette mer et filosofisk og praktisk spørsmål enn et politisk. Hva står du for, hva er din menneskelige grunntone når mer eller mindre velfunderte standpunkter og tilfeldige ståsteder er skrellet bort?

Hvordan vil jeg/du bli sett? I hvilke situasjoner ser vi hverandre? På toppen av ei utforkjøring med ski på er jeg maksimalt skjerpet. Når ei flott dame nærmer seg, er det ikke likegyldig hvordan jeg fremstår. Når jeg går på parketten i Bodø Spektrum foran fullsatte tribuner, retter jeg opp ryggen og trekker inn magen (selv om den uansett ikke er særlig fremtredende).

Kan vi velge hvordan vi vil fremstå i en blogg? Jo flere innlegg jeg skriver, desto mer illusorisk blir det. Det er grenser for hvor lenge jeg greier å holde magen inne.

Det fornøyer meg å innimellom kunne være på en blogge-arena og studere et fargerikt mangfold i innlegg og kommentarer. Blant alle som har berørt meg:

• den avslappede, underfundige, røde buddhist
• foregangsbloggeren som blogget så godt at det ble for mye
• hun som skriver så nært (meg) og oftest er først med varme kommentarer og omtanke
• han som skanner Internett for essens og gir oss kremen og ofte kommenterer kjapt og alltid inkluderende nært
• han med de fine bildene fra London og norsk natur eller noen ganger selvransakende tekst
• hun som er så oppegående på det meste at hun kan skremme en mann på flat mark, men som er best (for meg) når hun ikke er så tydelig korrekt, f. eks. når hun sitter igjen alene
• han med de lune innleggene og fine bildene fra Toten
• hun som deler min interesse for biler (mest som design og kulturhistorie)
• hun som klemmer og tenker og klemmer igjen
• hun som fanget min oppmerksomhet da hun hadde trøbbel med bilen
• hun som gir så mye med å fortelle om sitt liv med M.E. (tåler vi alle sidene hos hverandre eller hos oss selv?)
• og hun som i sin blogg har skrevet

En plass mellom
tilfeldigheter, skjebne og valg

Der er du

Der er jeg, og

Jeg tror alle er der

akkurat der en plass

og det er helt fint.

Oppdagelser

De viktige ting i livet må gjenoppdages og gjenoppleves – igjen og igjen. Ofte er det andre, som uten å vite det, får øynene mine opp for det jeg ser.

I helga var det Dina og to unger, på to fine turer. Lørdag var det blå himmel og sol. I september kvesses lyset. Sommerens kompakte vegg av grønn biomasse blir mer glissen, det er liksom lettere å få øye på det eller den enkelte. Blåklokka står frem som min favoritt på denne tida av året. Dina oppdager dyretråkkene på tvers av stien med nesen, jeg på hennes atferd. Se der har elgen hatt sitt nattleie – overraskende tett på stien.

Fra en benk ser vi utover Bestemorenga, Soløyvatnet og helt til Svendalsfjellet (oppkalt etter en svensk dreng som hadde tilhold på en av gårdene der for lenge, lenge siden) som i løpet av natta har fått prøve den hvite frakken. Og bortenfor der ligger Skautua, min yndlingstopp om vinteren.

Fra skytebanen på Bestemorenga smeller det med ujevne mellomrom. Med moderne ammunisjon er et skudd ikke lenger et skudd – på lyden. Med færre desibel og en helt annen frekvens er lyden slett ikke ubehagelig. Under landskytterstevnet hvert tiende år (neste gang i 2011) kan det imidlertid bli i meste laget. Et skudd er øyeblikkelig og definitivt. Innertier eller bom avgjøres av fokus i det avtrekkeren får sitt rykk. Mens vi sitter der smeller det kanskje femti ganger. På den tida har jeg fremkalt tusenvis av øyeblikk, minner og drømmer om turer der borte i det hvite.

På dagens tur til Keiservarden (etter keiser Wilhelm II av Tyskland) tok jeg halvveis oppover bergene igjen en far med to barn, en gutt på fem og ei jente på syv. Gutten var lei av å gå og hadde satt seg ned. Da jeg spurte om han hadde skadet seg, fikk jeg ikke noe svar, men med Dina ble alt det slitsomme borte. Han ville stryke henne, og det fikk han jo med advarsel om at hun i sin rufsete vennlighet kunne hoppe på ham. Jeg viste ham hvordan han skulle strekke frem hånda for å hilse på en hund, og litt nølende tok han sjansen med si lille. Nå var søstera kommet til. Hun satte seg ned og ville absolutt at Dina skulle hoppe på henne. Da var det på tide å gå videre. Etter et par hundre meter snudde jeg meg og så tilbake. Først av de tre sprang femåringen. Han skulle dit Dina skulle.

På toppen blåste det frisk. Når capsen flyr av, er det minst liten kuling. Den 5. august satt vi 4.080 mennesker musestille der oppe for å høre Arve Tellefsen spille klassisk musikk. Da var det 22 grader, vindstille og et trolsk, blågrått lys. (Se folkefesten på Keiservarden.)

Hvis blogging er å skrive seg selv, er det også å lese seg til seg selv. Når noen skriver slik i en blogg at jeg blir kjent med noe hos skribenten som jeg kan kjenne igjen, se meg selv i, blir jeg oppmerksom på de strenger hos meg selv som klinger best, de jeg ikke må glemme at jeg har å spille på. Er det derfor jeg skriver noe i en blogg som jeg ellers aldri ville ha skrevet, men bare streifet uklart innom i tankene? Hvorfor har jeg nå etter to måneder kommet til at jeg vil eksponere meg med dette?

Jeg avslutter med blåklokke og lavendel. Begge holder ut til etter at de er under i snø. De blå, lydløse klokkene har jeg sett mange av i helga. Lørdagens tur ble avsluttet med en is på verandaen. Dina liker best Hennig Olsens Isabella. Hun får pinnen med ca. en fjerdedel på. Jeg nyter også lukta fra lavendel. Den minner meg om vinens dufter, for meg ubestemmelig, men full av nyanser. Som druene hører den egentlig hjemme i Middelhavslandene.
I Urtekildens Planteleksikon finner jeg om lavendelens egenskaper og virkning at den er beroligende, avslappende, søvndyssende, krampeløsende, smertestillende, antidepressiv, nervestyrkende, blodtrykksenkende, menstruasjonsregulerende, stimulerende, fordøyelsesfremmende, magestyrkende, galledrivende, slimløsende, antiseptisk, bakteriehemmende, sopphemmende, stimulerer kretsløpet, urindrivende, utrensende og insektdrepende (møllmiddel, loppemiddel).
Jeg er glad jeg har to busker.

Ragnhilds drøm

I kveld var jeg på Graddholmen Amfi i Skjerstad og opplevde Ragnhilds drøm. Det er et syngespill med 110 aktører. Amfiet er Raud den Rames høvdingsete (som lå like i nærheten), og kampen står mellom Raud og Olav Trygvasson, hedenskap og kristendom, mørke og lyse krefter, gammel og ny tid. Historien fortelles med musikk, vakker sang, drama og dans.
Raud synges Ketil Hugaas, en sulisværing ved Stockholmsoperaen. Men det var Ragnhild i Hildegunn Pettersens skikkelse som var den store opplevelsen. Tore, den nye høvdingen, ble fremstilt av Kristian Johansen med sine fenomenale tenor. Kristian er fra Skjerstad og tar faglærerutdanning i musikk ved høgskolen i Bodø. I min fars begravelse sang han ”Ave Maria” og ”Å eg veit meg eit land langt der oppe mot nord”.

Jeg er ikke religiøs, men sangen til disse to denne første kvelden i juli, og dansen til Anne Katrine Haugen og Reidar Sjøset, gjorde meg salig.
Jeg så stykket også i 1999, første gang det ble oppført. Da trillet det ingen tårer, men så kunne de som sang da umulig ha sunget så vakkert som Hildegunn og Kristian.

Vel hjemme sitter jeg på verandaen og nyter sommerens første Martini bianco. I vest ser jeg Værøy. Litt lenger sør ligger Røst. Hildegunn Pettersen (Ragnhild) er røstværing. Til Avisa Nordland forteller hun at fra oppveksten der har hun tatt med seg temperamentet, hun har sunget mye i motvind, og spist mye torsk. Ikke rart hun gjorde inntrykk.

I juli smiler sola og sangen – og dermed livet igjen. Nå kan jeg ta sommerferie med hyttebygging og turer i mark og fjell.

Se http://www.an.no/kultur/article2856096.ece for mer.

En dag i slutten av mai

døde min far etter en ulykke. Tida etterpå har vært fylt av ingenting og alt annet enn det jeg vanligvis opptar meg med. Nå strever jeg med å komme à jour på jobb og få tilbake oversikten i byggeprosjektene mine (restaurering av huset og ny hytte på Kjerringøy). Det er godt å ha noe praktisk å gjøre.
Blogginga får vente litt til jeg får tid og tankene mine er klare for det.

Hvis du ramler innom

Også slik kan man nærme seg mine hjemtrakter. Jeg både bor og går turer, mange turer, i landskapet under de tre fallskjermhopperne.

Å være seg selv er oppskrytt

Et innspill i en kommentar ga meg et innfall til å skrive noe med utgangspunkt i Anne Grete Preus sin tekst ”Som en by”. Teksten har jeg hørt mange ganger, men da jeg skulle se nærmere på den, angikk den plutselig også mitt liv, enten det nokså konkret gjelder turer i fjellet og seiling, borte bra, men hjemme best, eller mer åndelig ut og inn i meg selv, hva jeg gjerne ser, hører og leser, hvem og hva jeg holder meg til, og hvem og hva jeg holder meg unna.

”Jeg er en by,
med hundrevis av gater,
men skal jeg være ærlig, kjenner jeg bare noen
av dem,
og når jeg reiser fra et
sted til et annet,
tar jeg en velkjent vei
der jeg vet jeg finner frem.”

Den flotte dama Preus fyller 50 år i dag. Gratulerer så hjertelig! Til hjemmet (nr. 17 2007) forteller hun at teksten handler ”om at det å være seg selv er lett oppskrytt. Det vil uansett være en rolle i forhold til noe. Å ha kontakt med selvet, jeg har strevd mye med det. Jeg nærmer meg nå. Jeg begynner å akseptere livets bevegelighet.”

Med overskrifta ”Å være seg selv er oppskrytt”, er det uunngåelig med en liten tur innom hva det vil si å være seg selv som blogger. Jeg leste i en blogg at poster om blogging er det som fenger mest. Rabbagast skriver om interessante mennesker som han gjerne skulle ha kjent bedre og på ordentlig. Radiohode skriver om bestevennene sine i Bloggpolis, forskjellige, men bra folk for det – ”skikkelig hel ved”. Sissel skriver om alt og alle hun ikke gidder å forholde seg til, enten hun går på kafé eller er på nett. Dette skulle oppsummere det meste?

Det viktigste er at verken du eller jeg er noe uten noen, heller ikke som bloggere. De jeg møter og liker gjennom bloggen ville jeg aldri ha truffet eller kommet innpå slik i det virkelige liv. Kanskje gir blogginga også bedre kontakt med selvet – påskyndelser til åndelig bevegelse?

Et søk på "Jeg er en by med hundrevis av gater", med Google, ga tre treff, bare ett i html-format, men for en skatt. Kos med Sverre Paaske, Anne Grete Preus, hus og bilder fra København.

Også

blir 50 i dag. Hun sier et par fornuftige ting i siste utgave av Dagbladets lørdagsmagasin, fra sitt jordbærsted, en takterrasse i Nice.
Om sin skuespillerpersonlighet: ”Det er mye morsommere å være stygg enn pen. Det er ikke så spennende med det som er vellykket.”
Om å fylle femti: ”I mitt fag er det lov til å bli gammel.” … vi kan skrive ut fra hvem vi er og hvor vi er i livet. Problemet er at man alltid tror man er yngre enn man er.”
Gratulerer til deg også Stælken!

Hvem eller hva er Bridgehill?

Jeg opprettet denne bloggen for å finne ut om det var vanskelig, og hvor lang tid det ville ta. ”Blogger” har et enkelt grensesnitt, så det gikk kjapt. Med det fikk jeg bekreftet at det vil gå greit å bruke blogg til autentisk skriving – i undervisning. I skolen skrives det altfor lite og dårlig, men det er ikke så rart når meningsfull kontekst og engasjement stor sett mangler. Mer om dette en annen gang.

Før man kommer så langt at bloggen opprettes, må man som kjent bestemme brukernavn og passord (eller man blir tildelt et). Du må også bestemme deg for et navn som du vil fremstå med. Etter litt ubetenksomt frem og tilbake med ulike alternativer, uten å legge så mye i det, nettopp fordi bloggen ikke skulle ha noe langt liv, eller noe liv i det hele tatt, endte jeg opp med noe som for så vidt er fornuftig, både i forhold til hvor jeg befinner meg i geografien, og hvordan jeg/vi takler både den og andre utfordringer i livet. (Les i banneret mitt.) At navnet ble engelsk var muligens fordi det skulle være mer anonymt?

Etter noen dager med bloggen kom en kommentar fra en av de ytterst få som visste om eksperimentet mitt. Så dukket det opp fremmede som jo måtte få svar. Den første var Genese. Til slutt klarte jeg ikke å la være å kommentere noen andre – med et fiktivt navn og en tilslørt identitet. Det uimotståelige var Miriam sin karusell.

Nå er jeg altså blitt denne Bridgehill, som noen vet litt om og noen tror litt om, akkurat som jeg tenker mitt om de bloggerne jeg leser.
Hva som avsløres av mitt egentlige jeg har jeg bare en viss kontroll over. Konkrete opplysninger om meg er ikke interessante med mindre de gir mening til fortellingene mine. Hva de som leser meg finner mellom linjene, er opp til den enkelte.

Men, tilbake til Bridgehill, som jeg nå lever i en slags symbiose med. Etter et par uker med denne identiteten gjorde jeg et søk på Google. Det som der dukket opp var litt underlig å studere. (Dette var altså før bloggeren Bridgehill ble funnet av Google.)
Her kommer tre eksempler:

“Bridgehill is an area of Consett in County Durham, in England. It is situated near Benfieldside, Blackhill, Shotley Grove, and the River Derwent.” (Wikipedia.)
Greit å vite hvor det egentlige Bridgehill er.

”Thomas Bridgehill Wilson Ramsay (2 July 1877 – 20 October 1956) was a Scottish Liberal Party and National Liberal Party politician and Member of Parliament (MP).” (Wikipedia.)
Jeg føler meg, av flere grunner, ikke fremmed i forhold til denne mannen.

“Bridgehill is located in the heart of Monrovia on Mt. Zion road. This is one of our newest subdivisions with four ponds, lots of greenery and 2 mountains visible from the site.”
Jeg har vært i Monrovia, hovedstaden i Liberia, og landskapet som beskrives er jo slikt jeg gjerne oppsøker. At Bridgehill Hunter Homes ligger i USA, California eller Alabama (?), spiller ingen rolle her. Sammentreffene er der like fullt.

Radiohode tagget meg med denne plakaten/banneret:

Legg merke til fargene. De samme som jeg valgte i bloggen min (lenge før radiohode kom med tagginga).
Distinction er for øvrig et flott ord som passer på mye av det jeg opptar meg med.

Ved å skrive om andre Bridgehiller har jeg fortalt litt mer om meg selv. Blir samlivet uoppbrytelig, eller kan vi skilles ved at jeg finner på et bedre, og fremfor alt norsk navn å blogge med?

Det første bildet fant jeg også da jeg søkte etter Bridgehill-bilder. Jeg er jo lærer. På tavla står blant annet et kraftuttrykk vi nordlendinger visstnok bruker. (Hvorfor dette bildet dukket opp med søk på Bridgehill, har ei veldig grei forklaring som minst én blogger jeg kjenner kjenner.)

I et innlegg i morgen om at det å være seg selv er oppskrytt.

Tagging?

Hva angår blogger og blogging forholder jeg meg mest til det enkelte skriver – innhold og mening. Siden jeg ikke er spesielt opptatt av de andre sidene ved bloggevesenet, må jeg innrømme at jeg ikke helt vet hva det innebærer å bli tagget. Jeg har registrert at andre har blitt det uten å interessere meg for hva og hvorfor. Jeg velger å anta at tagging er en slags hyggelig utfordring – at noen ber meg om å svare på, skrive noe, gjøre ett eller annet? Det forekommer meg også at det i tagge-konseptet ligger at jeg igjen skal utfordre andre. Det siste kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg har aldri likt pyramidespill (og derfor heller ikke Facebook).
Men, altså: Jeg er blitt tagget av radiohode. Jeg ønsker jo å fremstå som en vennlig person, og da må jeg prøve å imøtekomme anmodningen, hva den nå går ut på?
Er det da kanskje slik å forstå at jeg også skal svare på de 10 spørsmålene med bilder (det 11. avstår jeg altså fra)? For tiden maler jeg huset (og har dermed lite tid til blogging). Da gir svaret på første spørsmål seg selv.

Hva er du flink til?

Hva drømmer du om?

Hva er det beste med hjemstedet ditt?

Hvem drømmer du om å kline med?

Hva ville du gjort hvis du var statsminister for en dag?

Hva er du mest redd for?

Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?

Hvilket yrke ønsker du deg?

Hva ville du sunget på Idol-audition?

Hvorfor er ikke du kjendis, egentlig?

I stedet for hvem jeg tagger:

På egne veier

En psykiater fortalte for en tid siden til Avisa Nordland om sitt store mål i nærmeste fremtid: et år på Svalbard. For at det skal bli noe av, må han forberede seg og trene, blant annet med hunder. Hver helg drar han til Skogly Naturgård i Evenesdal (sidedal til Saltdal). Der venter et kobbel polarhunder. Når den dagen kommer at han er reiseklar, må han kjenne hundene sine godt. Flere av dem har han fulgt siden de var valper. Han har sett dem utvikle seg fra ustyrlige unghunder til seriøse arbeidshunder.
I samhandling med hunder må man lære seg tålmodighet. En egen kommunikasjon. Automatisering av nødvendige grep i krevende situasjoner. Progresjonen kan være like usynlig som i det terapeutiske rom. Små, små skritt. Store resultater på sikt.
Hunder kan også brukes i terapeutisk sammenheng. Noen har problemer med fysisk kontakt med andre mennesker. Med dyr er det annerledes. En hund kan skape kontakt og stimulere til fysisk aktivitet.

Knut vokste opp på ei lita øy innenfor Senja, Tranøy. Der bodde bare hans familie og et eldre ektepar. Dette ekteparet hadde en sønn som tilbrakte vintrene som fangstmann på Svalbard. Da fangstmannen døde, arvet Knut ei gammel reisekiste. Om du noen ganger kommer til Gråhuken, må du ta kista med, sa fangstmannen. Det er altså det Knut har tenkt å gjøre.

Det er sysselmannen som bestemmer om Knut får tilbringe året sitt i Gråhuken. Skulle det ikke bli noe av turen, har dagene i Evenesdal med familien på Skogly og hundene sin egen uerstattelige verdi. ”For meg har det størst verdi å tenke på ting jeg har opplevd, mennesker jeg traff som hadde en historie å fortelle.”
For noen historier dette Svalbard-eventyret er spunnet rundt.

Å finne roen. Finnes den på en benk eller i ei fangsthytte på Svalbard? Finner du ikke det stille rommet i deg selv der du er i hverdagen, blir det vanskelig å finne det andre steder.

Teksten min er delvis basert på en artikkel i Avisa Nordland 28. april 2007. Mens jeg holdt på med den, ville jeg vite mer om Gråhuken. Da kom jeg også over en svært tragisk historie. Se bare her. Disse mennene kommer nok på besøk til Knut i fangsthytta.

Naturlige bilder

I dag har jeg vært på kunstutstilling og latt meg begeistre. To ganger i dag har jeg vært på kunstutstilling. Første gangen hadde jeg ladet parkometeret for tre kvarter. Det skulle være nok tid til å se på noen bilder, trodde jeg. Da jeg kom til meg selv igjen, hadde det gått en time. Parkeringsvakta var heldigvis også fraværende.
Fordi livet også består av plikter, måtte jeg forlate galleriet for en stund, men to timer senere var jeg tilbake. Slike bilder blir jeg aldri ferdig med. Nå sliter jeg mest med å la være å kjøpe et.

Kurt Edvin Blix Hansen bor og arbeider i Beiarn, der naturen er absolutt i sitt nærvær. Han maler naturen slik han ser den. Motivene er gjenkjennelige, men det han viser frem er sitt eget univers hvor han har trukket fra og lagt til. På store formater i tykke lag og brede strøk, i mindre bilder mer intimt, på alle en utflytende og tilsynelatende tilfeldig blanding av drøm og virkelighet.
Er det ikke slik vi alle gjør i livet – trekker fra og legger til, pynter på fasaden, historien og ”sannheten” – ”maler” vår egen verden, drømmer?

Jeg drar aldri på tur uten fotografiapparat. En fin dag ute kan jeg ta over hundre bilder. Når jeg så kommer hjem og skal se på bildene, synes jeg ofte om mange at de ikke er gode nok – da jeg sto der og så utover var det jo mye flottere enn det som fremgår av bildet. Jeg kan jo skylde på lyset, det skaper ofte problemer, men da er det jo fordi jeg ikke er bedre fotograf enn jeg er.
Det viktigste grunnen til misnøyen er kanskje at det ligger noe bakom, en dimensjon som ikke lar seg fange så lett – stemningen, opplevelsen. Nettopp lyset er jo avgjørende for stemningen i fotografiet og maleriet, det bare er der uten å inngå i motivet.
Hva så med en tekst, for å få frem noe ut over ordenes konkrete innhold? Jo, akkurat, metaforer. Da kan de herligste åpenbaringer tre frem slik at vi opplever og skjønner mer enn vi skriver eller kan skrive, leser og forstår mer enn det vi leser.

I mange kulturer er fjell hellige. Kurt Edvin har sitt: "Jeg skjønner godt at indianerne hadde sine hellige fjell. Seglfjellet er en slik helligdom for meg. Når sørvesten blir storm og blåser elva ned fra det 600 meter fjellet rett til værs, da er naturen ganske abstrakt."

Det er Kurt Edvin forunt å se mye andre ikke ser. Og så maler eller fotograferer han det. Til glede for seg selv og oss som får se bildene. Hans bilder mangler ingenting. I dem er det mye mer enn det man kan se – stemning og opplevelse. I dem ser jeg drømmer jeg ikke visste jeg hadde.

Fra Håvamål til mitt eget tullemål, fritt satt sammen og omskrevet etter å ha sett bildene til Kurt Edvin Blix Hansen:

Den som ser
dei fine bileta i verda,
og har evne til å ta imot dei,
er rik på gåver,
kan glede andre,
og gå vidare
heil i sinn og sans.